Getting your Trinity Audio player ready…

Kapittel 17: «Heaven or hell»

Han vet nøyaktig hva han skal kjøpe, så det blir bare en dagstur til Bangkok. Men når han kommer tilbake til Hua Hin, får ham sitt livs største sjokk. Mens han har vært borte for å kjøpe de siste laserne til nattklubben, har Toon og Bon åpnet Red Angels uten hans tillatelse. Red Angels er stappfull når han kommer tilbake, men i stedet for DJ-musikk er det høylytt livemusikk som dundrer gjennom gata.

Han er rasende. Hvordan tør de å åpne baren bak ryggen hans mens han er i Bangkok for å ordne de siste nødvendighetene? Red Angels er jo ikke engang ferdig bygd, og ingen av har fått opplæring. Det er tross alt hans penger som har blitt investert i dette stedet, så ingen har rett til å åpne baren uten hans godkjennelse. Han stirrer dem i øynene og spør iskaldt om de virkelig ikke forstår dette. De prøver å unnskylde seg, mumler noe om at det bare var en generalprøve før den offisielle åpningen.

Men han har ikke tid til å dvele ved fortiden, selv om han er rasende. De må fokusere på det som ligger foran dem. «Hvor mye betalte vi for bandet i går?» spør han. «6000 baht,» svarer de nølende. «For å tjene inn de pengene må vi selge øl for 12.000 baht. Hvor mye omsatte vi for i går?» «24.000 baht,» kommer det raske svaret. «Greit, da tjente vi brutto i beste fall 12.000 baht, minus 6.000 baht for bandet, minus 1.500 baht i husleie, minus 1.200 bath i lønn, minus strøm og andre kostnader. Dere skjønner vel nå at vi ikke kan fortsette å betale 6.000 baht om dagen for musikk.» De nikker motvillig, da de ser at regnestykket ikke går opp. Men Toon protesterer svakt og minner om at bandet må spille fire dager til, siden de allerede har forpliktet seg til det. «Hvem har forpliktet Red Angels til det?» spør han skarpt. Bon løfter hånden. «Du har ingen autoritet i baren, så du har ingen rett til å inngå avtaler på vegne av den. Vi betaler bandet for fire dagene til, men så er det slutt. Vi må bytte til en DJ som vi betaler 1000-1500 baht per kveld. På dagtid kan vi kun tilby gjestene musikk fra spillelister. Det fungerer fint, siden folk da stort sett kommer for å slappe av og se på livet utenfor.» Motvillig må de gi seg, og innse at han har rett.

Han går gjennom regnskapet så langt. Planen var å bruke 2,5 millioner baht på baren. Så langt har de brukt 4 millioner baht, inkludert ett års leie, håndpenger, bygging og utstyr. Pengene de mangler, har de lånt av han. De må derfor begynne å stramme inn pengebruken forklarer han. De skjønner det.

Gjennomgangen av regnskapet viser at Toon mangler gyldige kvitteringer for mesteparten av arbeidet som er utført. De fleste kvitteringene er unummererte kvitteringer, som mangler nøyaktig informasjon om hvem som har levert tjenesten og hva som er levert. Han vet at dette er vanlig i Thailand, men det gjør det helt umulig for han å kontrollere om Toon har lagt på noe på disse regningene for å få penger til seg selv. Han anger nå på at han ikke har sjekket dette grundig tidligere. Nå kan det hende at Toon har svindlet til seg større beløp uten at han vet det.

Siden baren ble åpnet uten at noen har fått opplæring, er alt i kaos. Spesielt er det kritisk at kassereren ikke har lært å bruke datasystemet som registrerer ordrene og skriver ut regningene. Han bruker hele dagen på å lære henne systemet, og han setter seg i baren når den åpner igjen for å passe på at systemet blir brukt. Problemet er at det virker som om kassereren nekter å lære seg systemet. Det er alltid noe som går galt når hun skal ta en ordre. Etter tre dager uten fremgang får hun sparken. En annen kasserer som Bon anbefaler, blir ansatt, men også denne klager over at datasystemet er vanskelig. Han skjønner ikke dette; han synes systemet er kjempeenkelt. To dager senere må han gi denne kassereren sparken også. En ny kassere som Toon kjenner blir da ansatt. Hun mester systemet bedre enn den forrige.

Han kan ikke bare fokusere på datasystemet. Han trenger også en DJ innen fire dager. Han velger den rimeligste av de tre aktuelle kandidatene de vurderte før åpningen, mens Cay hjelper ham med å finne sexy dansere som kan tiltrekke seg oppmerksomhet ved å danse i bikini på bardisken og i inngangspartiet. Cay har kontakter i Bangkok som kan hjelpe med dette. Ulempen er at disse jentene koster mye å leie, men de trekker mange kunder siden dette er den eneste baren i Bintabath som har noe slikt.

Bon sitter nå alltid i baren og drikker whisky, uten å betale. Han setter alt på en regning som han aldri gjør opp. I tillegg spanderer han drinker på folk i hytt og pine. Normann skjønner at dette ikke kan fortsette, men hvordan skal han si i fra uten at det blir galt? Bon trekker mange kunder siden han kjenner så mange, men han kan ikke drikke gratis og spandere på andre. Han tar det opp med Toon, som er enig med ham. Han lover å ta en prat med Bon, men det ser ikke ut til å hjelpe.

Selv om mye fortsatt ikke blir slått inn i kassen, øker omsetningen betraktelig fra dag til dag. Det er nå høysesong, så dette skal være den beste tiden av året. Mens de hadde 24.000 baht i omsetning første dag, hadde de 52.000 baht på julaften og over 100.000 baht på nyttårsaften. Selv om dette er høye tall, føler han at omsetningen burde vært enda høyere, med tanke på hvor mange øl de har solgt. Omsetningen burde vært minimum 25% høyere viser hans beregninger. Her er det noe som ikke stemmer. Han bestemmer seg for å overvåke situasjonen bedre. Han kan imidlertid ikke sitte der fra baren åpner til den stenger hver dag, så det eneste han kan gjøre, er å dukke opp uanmeldt av og til før stengetid. Ved stengetid gjør han det som en rutine å kommer for å hente dagsoppgjøret og minnebrikken fra CCTV-kameraet. Planen var at kassereren skulle putte dagsppgjøret i bankens nattsafe etter stengetid, men han stoler ikke lenger på noen. Han ønsker derfor å hente dagsoppgjøret selv til han kan stole på kassereren og de som jobber der.

De første dagene ser han ikke noe galt, han studerer videoen fra alle kameraene. De viser ingen tegn på tyveri eller underslag, men når han kommer en dag og får høre at Bon allerede har vært der og hentet dagsoppgjøret, eksploderer han. Han ringer Bon og nærmest skriker at han umiddelbart må komme til baren og levere tilbake pengene. Deretter legger han på. 15-20 minutter senere dukker Bon opp, tydelig full. Det samme er han, men han er så sint at han ikke lenger føler seg full. «Hvor er pengene?» spør han høylytt. Han ser at Bon gir kassereren en konvolutt, men han er ikke ferdig med Bon. «Du kan ikke komme og ta pengene til baren. Det er ikke dine penger, det er barens penger.» Lengre kommer han ikke før Bon eksploderer. Han snur seg rundt og slår til Normann så hardt at han flyr ut av baren og lander i gata to trappetrinn lengre ned. Bon følger etter og begynner å sparke han gjentatte ganger med sine politi-støvler mens han ligger nede. Samtidig roper han på thai: «Jævla utlending, jeg kommer til å drepe deg!» Han vet at Bon er politi, bevæpnet, full og rasende, så han tør ikke reise seg eller forsvare seg. Han ligger bare der og tar imot alle sparkene mens en mengde folk ser på.

Til slutt blir Bon sliten av all sparkingen. Han slutter, setter seg ned på huk med kneet plassert i halsen hans, slik at han nesten ikke får puste. Bon lener seg fremover og hvisker på engelsk: «Jeg eier deg og denne byen. Hvis du utfordrer meg, vil jeg si at du er en dopselger. Jeg kan da skyte deg med loven i hånden og si at du prøvde å stikke av når jeg skulle arrestere deg.» Deretter går han.

Han får stablet seg på beina, men han er redd og skjelver. Det gjør vondt overalt. Han går inn igjen i baren, tar konvolutten med pengene som Bon la igjen, og ber om å få minnebrikken fra CCTV-kameraet. Deretter ber han kassereren stenge baren og ringe etter en tuk-tuk slik at han kan komme seg til San Paulo Hospital, som ligger rett i nærheten. 5-10 minutter senere er tuk-tuken der. Han går ut for å sette seg inn, men idet han skal gå inn i tuk-tuken, hører han et kraftig smell før han kjenner noe treffe skulderen så hardt at han faller. Han tar seg til skulderen og ser at hånden er full av blod. Han skjønner nå at han har blitt skutt. Han er nå i sjokk, men tuk-tuksjåføren og betjeningen i Red Angels får lagt ham inn i tuk-tuken, som kjører så raskt den kan til sykehuset.

På sykehuset blir han umiddelbart operert for å fjerne kulen og stoppe blødningen. Heldigvis traff kulen venstre skulder, men skuddet var bare to centimeter fra hjertet. Han skjønner at han har vært heldig når han får høre dette. Kulen var ment å treffe hjertet, ikke skulderen. Når han våkner opp igjen, får han besøk av en politietterforsker som har kommet for å få et avhør av han. «Kan du forklare meg hva som har skjedd?» spør han.

Normann kan selv nesten ikke tro det som har skjedd, men han forklarer etterforskeren alt som har skjedd så godt han kan. Deretter leverer han minnebrikken fra CCTV kamera i baren som viser at Bon kom og hentet pengene, før Bon slo han ut av baren når Bon ble konfrontert med det inntrufne. Han er overbevist om at det er Bon som skjøt han. Det kan ikke være noen andre. Han har ingen andre fiender i byen. Etterforskeren noterer alt han sier og ber han underskrive politiforklaringen når han har skrevet den ferdig. Deretter tar han med seg minnebrikken og kulen fra skulderen hans for å sjekke om kulen kommer fra Bon sin pistol.

Han får ikke lov til å reise hjem før tidligst dagen etter. Legene insisterer at han må bli på sykehuset minst en dag til. To dager senere dukker etterforskeren som avhørte han opp igjen. Etterforskeren forklarer at politiet nå har avhørt Bon. «Han innrømmer å ha slått deg, men han benekter å ha prøvd å skyte deg. Han sier han ikke har noe imot deg.» «Vi har også fått tak i en video fra et annet CCTV-kamera som viser at Bon var på et annet sted tre minutter før du ble skutt. Det er nesten umulig for noen å bevege seg så raskt fra dette stedet til Red Angels på 3 minutter. Vi har også analysert kulen, og den matcher ikke med Bon sin pistol,» forklarer etterforskeren. «Har dere funnet noen vitner som så hvem som skjøt?» spør han. «Nei, så langt har vi ikke funnet noen som har sett skytingen og ingen CCTV kameraer i området viser dette heller» forklarer etterforskeren.

Han lytter, men han tror ikke på et eneste ord av det som sies. Han er overbevist om at politiet lyver for å dekke over Bon, siden han har noe på alle som jobber i politiet. Bon har selv sagt dette til han over en drink en gang. Dagen etter blir han utskrevet fra sykehuset.

Når Fon kommer for å hente han for å kjøre han hjem vise hun han et brev frisørsalongen har fått tilsendt i dag. På lappen inni konvolutten står det: «Kjæresten din må forlate byen raskest mulig hvis han ønsker å ha helsen i behold!» Han leser brevet flere ganger før han ber henne ta godt vare på det. På veien hjem blir han sittende å skjelve, livredd for sitt eget liv, mens han tenker så det knaker. Bon er politi, og han er redd politiet vil beskytte ham. «Politi beskytter politi,» sier han til Fon. Frykten gnager i ham. Bon har allerede forsøkt å skyte ham, hva blir det neste? Tankene kverner. Bon har kontakter overalt, og mange er redd ham. Han vet det. Han føle at han ikke kan ta noen sjanser akkurat nå. Han ringer Tod og ber ham komme med pistolen sin. «Hva har skjedd?» spør Tod bekymringsfullt. «Det skal jeg forklare deg når du kommer,» svarer han kort før han legger på.

En halvtime senere dukker Tod opp. Han forklarer hva som har skjedd, og ber om å få låne pistolen. «Jeg trenger den for å kunne forsvare meg hvis Bon eller noen av hans venner dukker opp,» sier han. Tod nøler ikke, han gir ham pistolen og ammunisjonen, men oppfordrer han samtidig til å roe seg. «Jeg har kjent Bon siden vi var små. Han er en uberegnelig hissigpropp, men han er ikke dum. Hvis det viser seg at han var den som skjøt deg, vil jeg personlig sørge for at han får sin straff. Han vet det. Han vil aldri våge å skyte en av mine medlemmer» forklarer Tod, men han er ikke overbevist. Tod ser det. «Husk at Hua Hin er kongens by. Hvis en politibetjent her skyter en turist, vil det ødelegge byens rykte og økonomi. Hvis Bon står bak dette, slipper han ikke unna,» sier Tod med en bestemt tone. Han sukker tungt. «Du har kanskje rett, men han lovet å drepe meg, og han sparket meg nesten i hjel før noen skjøt meg.»

Tod nikker alvorlig. «Ikke gjør noe overilt. Jeg skal ta en prat med Bon i morgen. Men husk at jeg advarte deg mot ham tidligere,» sier han. Normann kjenner irritasjonen stige. «Du advarte meg, ja, men du fortalte meg aldri hva du advarte meg mot. Hvordan skulle jeg kunne forberede meg på dette?» spør han skarpt.

Tod ser på ham, men sier ingenting. Han vet at han nå står overfor en farlig situasjon, og han må være på vakt. Dette er langt fra over skjønner han.

Kapittel 18: Fight or flight

Han klarer ikke å sove den natten. Smertene i kroppen minner ham konstant om hva som har skjedd, og tankene kverner i frykt og uro for hva som kan skje. Rundt ni om morgenen bestemmer han seg for å oppsøke Cay sammen med King for å få råd om hva han bør gjøre. Men når han får vite at Bon også er en barndomsvenn av Cay, innser han raskt at han ikke kan forvente hjelp der heller. Han begynner nå å lure på hvem han egentlig kan stole på. Både Tod og Cay viser seg å være barndomsvenner med Bon, så i hvilken grad kan han stole på dem? Kanskje er de ikke hans venner, men hans fiender når alt kommer til alt.

Etter samtalen med Cay ringer han til advokaten sin og ber han skrive et brev der han sier opp lånet han har gitt til Toon og Bon. I brevet gir han dem sju dager på seg til å innfri lånet; hvis ikke, vil aksjene deres overføres til Normanns thailandske selskap. Brevet sendes rekommandert for å være sikker på at det når frem til dem. Deretter bytter han alle låsene til baren og kontakter nabobarene for å be dem ringe ham hvis noen prøver å åpne baren.

Dagen etter ringer Toon for å diskutere situasjonen. Han er opprørt fordi Normann har sagt opp lånet, spesielt siden han selv ikke har gjort noe galt. «Jeg skjønner det,» sier Normann, «men siden du er Bons beste venn, er det vanskelig å beholde deg og bare kaste ut Bon.»

Toon forklarer at Bon ikke ønsker å selge sine aksjer tilbake til Normann. Han mener at Normann ikke har rett til å stenge baren uten deres samtykke, siden de eier 40 % av aksjene. «Det er ikke slik loven fungerer,» svarer Normann på sitt beste thai. «De som kontrollerer 50 % eller mer av aksjene, bestemmer hva som skal skje med selskapet.» Toon forstår dette, men ikke Bon. «Han tror reglene er annerledes,» sier Toon. «Da får du forklare ham hvordan loven faktisk er,» svarer Normann rolig. Samtalen fører ikke til noen løsning.

Etter at han har lagt på, føler han seg mer urolig enn noen gang. I desperasjon begynner han å ringe alle han kjenner for å fortelle hva som har skjedd og høre om noen vet om noen som kan hjelpe ham. Men til hans store skuffelse har ingen noen løsninger. Utslitt og redd reiser han og kjøper seg noen gram med marihuana og en helflaske med vodka i håp om at dette vil få han til å glemme frykten og bekymringene for noen timer. Det gjør det. Det siste Normann husker er at Fon får geleidet han til sengs.

Når han våkner kjenner han en enorm skallebank. Det ble tydeligvis et par for mye i går skjønner han. Han prøver å rope på Fon men får ikke noe svar, så han går ned for å se hva som skjer. Til hans store overraskelse er det ingen der. Han roper igjen, men ingen svarer. Etter å ha godt rundt i første etasjen og tittet utenfor får han plutselig se en lapp på spisebordet. «Jeg måtte dra. Dette ble for mye for meg, Jeg klarer ikke dette, men jeg elsker deg. Lykke til. PS! Ikke prøv å ring meg. Jeg vil ikke svare». Normann må lese lappen flere ganger før det endelig går opp for han hva som egentlig står der. Fon har forlatt han etter at han er blitt skutt fordi hun er redd for hva som vil skje.

Han kan ikke tro at dette er sant. Han trodde hun elsket han og at hun ville stå ved hans side i tykt og tynt. Det var hun tydeligvis ikke klar for ennå, tenker han, mens han går tilbake til soverommet i andre etasje for å sjekke hva hun har tatt med seg. Klesskapet er tømt, men det ser ikke ut som om hun har tatt med seg noe som tilhører han. Det er en mager trøst, tenker han, før han går ned igjen for å lage seg en drink og røyke seg en joint for å glemme det som nettopp har skjedd.

Han er nå glad for at han har King. En veltrent K9-politihund som vil beskytte han mot alle som måtte prøve å komme til eiendommen. I tillegg har han pistolen til Tod. Han tar den frem for å forsikre seg om at den er ladet og klar til bruk. Nå kan de bare komme tenker han, mens han lager seg en ny drink. Det blir til at han blir sittende alene hjemme hele dagen. Middagen blir en pizza som blir levert på døra.

Det står på lappen at han ikke skal prøve å ringe henne, men det tar han ikke så alvorlig. Han ringer henne på mobilen, Line og Messanger, men får ikke svar noen steder. Han sender også en mengde meldinger. Hun ønsker tydeligvis ikke å snakke med han. Han gir ikke opp, så han begynner å ringe til alle venninnene hennes som han har telefonnummeret til eller som er venner med han på Facebook, men ingen har sett henne.

Han føler seg nå helt jævlig, at han har mistet alt han har klart å bygge opp i løpet av noen få dager. Ikke bare er han blitt skutt av sin partner, men nå har også kjæresten forlatt han. Hva blir det neste, tenker han. Hva skal han gjøre nå? Bli og kjempe eller gi opp og flykte? Han tenker et øyeblikk å ringe Svein, men det føles som et nederlag å måtte fortelle han at også denne jenta har forlatt han. Istedenfor å ringe til Svein drikker han seg full igjen, samtidig som han røyker noen jointer for å prøve å glemme den vonde situasjonen. Det hjelper føler han.

Neste dag bestemmer han seg for å ikke drikke seg full eller røyke marihuana for å glemme situasjonen han er i. Han må bestemme seg for om han skal bli og slåss eller flykte med halen mellom bena. Han starter dagen med en kaffe og noen rundstykker med ost og skinke, før han kjører til skytebanen for å trene sine skyteferdigheter. Kanskje må han bruke pistolen i selvforsvar. Det er da greit å være sikker på hvordan den virker, tenker han.

Han savner Fon, så han prøver å ringe henne igjen uten hell. Det rare er at plutselig ikke lenger er redd for hva Bon skal finne på. Han skjønner da hvor mye han elsker Fon. Uten henne føler han at livet ikke har noen mening lenger, han kan derfor like godt la Bon ta livet av han føler han. Han blir liggende å gruble, og får ikke sove før han tar en innsovningstablett.

Han våkner av at King står og sleiker han i ansiktet. Han får jaget bort hunden, tatt en dusj, før det blir speilegg og kaffe til frokost. Mens han sitter der og synes synd på seg selv, våkner plutselig King. Han ynker seg og halen begynner å gå før han setter av gårde ut av stua, via terrrassedøra, og ut mot den elektriske porten som Normann nå hører åpnes. Normann følger etter for å se hva som skjer. Når han kommer rundt hushjørnet og får se hvem som står der begynner tårene å trille. Der står Fon med koffertene sine, mens King hopper opp og spretter rundt henne av glede. Når hun får se han kommer hun løpende mot han og kaster seg rundt halsen på han, mens hun gir han sitt største kyss.

«Jeg klarte ikke å forlate deg. Når jeg kom hjem til foreldrene mine klarte jeg ikke å gjøre noe annet enn å bekymre meg for deg. Min mor bad meg derfor dra tilbake til deg, da hun så hvor mye jeg elsket deg», kommer det fra Fon når han spør om hva hun gjør her. Han tørker tårene når han hører dette. Han kan ikke tro at hun nå plutselig står foran han igjen. Han trodde han hadde mistet henne, men det hadde han ikke gjort. Hjertet hans hopper og spretter nå som en kanin. Det ender med at går opp på soverommet, hvor de har den beste sexen han noengang kan huske å ha hatt. Det føles enormt. Livet er plutselig herlig igjen!

«La oss slåss sammen mot Bon,» sier Fon etter sexen. «Vi kan ikke la Bon ødelegge livet vårt» legger hun til. Han er enig. «Det som ikke dreper oss gjør oss bare sterkere» legger han til. Det er de begge enige om.

Kapittel 19: Prapo – en reddende engel?

Moren til Fon har anbefalt henne å ta kontakt med landsbyhøvdingen i Hua Hin, en uoffisiell rettsinstans som finnes i alle landsbyer. Selv om landsbyhøvdingen ikke har noen formell makt, nyter han stor respekt for sine avgjørelser i lokale konflikter. Etter en lang ringerunde klarer hun til slutt å komme i kontakt med noen som kjenner landsbyhøvdingen i Hua Hin.

Fon ringer landsbyhøvdingen og får avtalt et møte på hans restaurant, som ligger rett utenfor sentrum. Landsbyhøvdingen snakker ikke engelsk, så Fon hjelper han med å forklare problemet til han. Landsbyhøvdingen forstår hans bekymringer  og ringer til en politibetjent han har kjent siden barndommen, Rot. «Dette er en mann du kan stole på,» sier han, før han gir mobilnummeret hans til Normann. Rot foreslår at han installerer en rød postkasse på porten sin, et symbol på dette er et kontrollpunkt for politiet, hvor betjenter vil komme flere ganger daglig for å inspisere eiendommen. Normann går med på dette, og neste morgen kommer Rot for å installere postkassen og se hvor han bor. Rot blir invitert inn på en kopp kaffe før han må dra videre. Når han reiser forteller han Normann at det er bare å ringe han hvis det er noe han trenger hjelp med.

Etter at Rot har reist tar han med seg King og går fra bar til bar for å spørre alle han møter om hjelp, men ingen kan tilby noe konkret. Han er nå desperat etter å finne noen som kan gi han råd om hva han må gjøre nå. Han prøver å lukke øyne og slappe av for å finne den indre balansen i sjelen som kreves for å kunne kommunisere med amuletten i følge den gamle mannen, men han klarer ikke dette. Det eneste han kjenner er den gnagende, vonde uroen han har følt siden Fon spurte han om hvem han skulle spørre hvis han kom opp i problemer med Bon. Han burde hørt på rådene de gav han før han startet Red Angels sammen med Bon og Toon. Nå er det for sent å angre. Nå må han finne løsninger istedenfor og siden Fon nå har kommet tilbake nekte han å gi opp og forlate byen som en slagen mann. Det er ikke hans stil. Han bestemmer seg derfor for å bli og slåss, men han er i Thailand, ikke Norge. Her kjenner han verken loven eller kulturen, og han mangler nettverket som kreves for å kunne stå opp mot en korrupt politibetjent. Det eneste han har er Fon og King, skjønner han.

Etter å ha pratet med nærmere hundre personer uten å finne noen som kan hjelpe han, begynner han å miste mote, men han gir ikke opp. Støtten han får av Fon er helt utrolig. Den får han til å føle seg sterk og gjør at han klarer å finne motivasjon han trenger for å ikke gi opp. Til slutt møter han en danske som sitter sammen med en gruppe eldre nordmenn for å selge dem dansk akevitt. Dansken sier at han kjenner noen som kan hjelpe, men at det vil koste en del penger. «Jeg bryr meg ikke om hvor mye det koster,» sier han, «så lenge denne personen kan garantere at Bon ikke kan skade meg i fremtiden.» Dansken ber om hans adresse og lover å komme hjem til ham neste dag for å diskutere detaljene.

Neste dag ringer han til dansken, som heter Michel, og inviterer ham hjem. Michel forteller at han kom til Thailand for seks måneder siden med sin kone og to adoptivbarn fra India. Han kom opprinnelig for å selge våpen, men det har tatt lengre tid enn forventet, så han har begynt å selge smuglervarer fra Danmark for å overleve. Visumet deres går ut om tre uker, og han trenger penger til å kjøpe ettårsvisum til seg selv, kona og barna. Michel sier at hvis Normann kan betale 140 000 baht, prisen for fire ettårsvisum, kan han sette opp et møte med en av toppene i det thailandske politi- og militærvesenet. Dette er personen du trenger nå foklarer han. Når du har problemer med det lokale politiet er det kun kontakter som sitter enda høyere opp i politi hierarkiet som kan hjelpe deg. Det er denne kontakten jeg kan gi deg. Normann går med på dette uten å tenke seg om, det eneste han ønsker er at møtet blir arrangert så raskt som mulig.

Mens han venter på svar fra Michel, bestemmer han seg for å dra ned til klubbhuset med Fon og King. Tod blir glad for å se dem. «Ble det skutt mot deg i går kveld?» spør Tod plutselig. «Nei, hvorfor spør du?» svarer han forvirret. «Jeg hørte på politiradioen at noen avfyrte fire skudd mot en svart Fortuner som lignet på din, men de nevnte ikke noe om hvem som satt i bilen. Jeg har prøvd å ringe Bon, men han svarer fortsatt ikke,» forklarer Tod.

Han kjenner en kald frykt bre seg gjennom kroppen igjen. Var det ham de hadde forsøkt å skyte? Hadde de tatt feil bil? Tankene begynner å kverne i hodet på han igjen. Han ringer til Michel for å høre om møtet er satt opp, men får beskjed om at møte ennå ikke er klart. Han føler seg urolig igjen. Ser ikke ut til at Bon har planer om å gi opp så lett tenker han, men det hjelper å Fon ved sin side igjen. Uten henne hadde han ikke orket dette. Det skjønte han når hun uventet forlot han.

Når de kommer hjem, venter en politibil med to politibetjenter utenfor huset. «Vi hører at du går rundt i Hua Hin og spør om hjelp for å beskytte deg mot Bon» sier den ene politibetjenten. «Det stemmer» svarer han. «Du kan ikke gå rundt å rundt og spre påstander om Bon uten konkrete bevis. Saken er fortsatt under etterforskning, og hvis Bon er involvert, vil han bli tiltalt. Men foreløpig er det bare indisier som peker mot ham» forsetter han. Før de går må han love å ikke spre flere rykter om Bon eller politiet i Hua Hin før han noen bevis, noe som gjør han enda mer frustrert. Det eneste håpet han har nå er at Michels kontakt kan gi ham den beskyttelsen han trenger.

Neste dag drar han og Fon til en sjømatrestaurant ved stranden for å spise mens de venter på nyheter fra Michel. De parkerer bilen på en stor parkeringsplass som er nesten tom og setter seg ved et bord i den nesten like tomme restauranten. Mens de sitter der og spiser, kommer en kelner løpende. «Er det dere som eier den svarte Fortuneren utenfor?» roper han. «Ja, det er vår bil,» svarer Fon. «Bilen deres brenner!» skriker kelneren.

Fon spretter opp fra stolen, og han følger etter ut til den brennende bilen. Sjokket slår dem begge. Hva har skjedd? Hvem har gjort dette? Uten å tenke seg om konkluderer de med at det ikke kan være noen andre enn Bon som står bak. De har ingen andre fiender i byen, så det må derfor være han. Han er den eneste som har et motiv. Etter at den første panikken har lagt seg litt, får han ringt til politiet og forsikringsselskapet, mens restauranten allerede har kontaktet brannvesenet.

Han ringer til Rot, Tod, Cay og Michel for å fortelle dem at bilen hans er blitt påtent. De ber ham om å roe seg ned og puste dypt, men det er lettere sagt enn gjort. Han er ikke vant til slikt. Nå er han både redd og sint samtidig. En del av ham sier at han bør gi opp baren mens han ennå kan, men en annen del insisterer at han skal bli og kjempe videre. Han velger det siste, nå som han har Fon ved sin side. Dette til tross for at han både har fått en skriftlig advarsel og fått bilen  påtenkt etter at han ble banket og skutt utenfor Red Angels. Klarere beskjed om at han ikke er ønsket i byen er det vanskelig å få skjønner hann.

En drøy time senere ringer sekretæren til Michels kontakt og ber ham møte opp på et hotell som ligger 40 minutter utenfor Hua Hin. Normann nøler ikke. 45 minutter senere er de på resorten. Der blir de introdusert for Prapochop, som sitter med sine nærmeste medarbeidere og nyter en buffet. «Du kan kalle meg Prapo,» sier han med et vennlig smil. «Det er kallenavnet mitt. Jeg er verken politi eller militær; jeg jobber direkte for kongen som bindeledd mellom militæret og politiet. Mitt ansvarsområde omfatter etterretning, rikets sikkerhet og korrupsjon.»

Prapo forklarer at han ble kjent med Michel gjennom sitt arbeid. «Han kom til meg for å selge russiske våpen til Thailand, men det kan jeg ikke snakke om. Det jeg kan snakke om, er ditt problem. Michel fortalte meg at du har havnet i problemer med det lokale politiet i Hua Hin. Stemmer det?»

Han nikker bekreftende og begynner å forklare situasjonen med Bon. Han beskriver sin frykt for at Bon vil skade ham hvis han forsøker å ta saken videre. Han forteller om hvordan han har blitt slått og sparket, skutt og fått bilen påtent. «Hva blir det neste?» spør han, tydelig preget av situasjonen. Prapo lytter nøye, nikker forståelsesfullt, og lover å se nærmere på saken hvis han kan sende ham videomaterialet fra baren. Deretter forklarer han at Bon er et svart får som ikke er representativt for thailandsk politi.

Normann rynker på pannen. «Jeg er ikke så sikker på det,» sier han. «Bon er ikke den første korrupte politimannen jeg har møtt. Ikke for mange måneder siden ble jeg presset av turistpolitisjefen i Hua Hin til å betale 100 000 baht fordi en av mine gjester hadde lagt igjen passet sitt i kofferten på rommet mitt.»

Prapo hever et øyenbryn, tydelig sjokkert. «Hva er det du sier?» spør han. Normann gjentar hele historien i detalj. Etter å ha hørt alt, ber Prapo sekretæren sin om å ringe turistpolitisjefen og få ham over til hotellet umiddelbart. Turistpolitisjefen er i nærheten, og det tar ikke mer enn 20 minutter før han ankommer, mens de fortsatt sitter ved bordet og spiser.

Normann ser sjokket i øynene til turistpolitisjefen når han innser hvem Normann sitter sammen med. Han forsøker å småprate med Normann, spør blant annet om han liker motorsykler. Normann bekrefter det og viser frem bilder av sin Harley Davidson Sportster og Honda Intruder. Turistpolitisjefen trekker frem et bilde av sin egen Harley Davidson Softtail. Normann sender mobilen videre til Prapo, som ser på bildet før han nikket kort. Etter en halvtime med småprat forlater turistpolitisjefen dem, og Prapo og hans sekretær utveksler noen ord.

Prapo ser nå plutselig alvorlig på han. «Jeg vet nå at turistpolitisjefen er korrupt. Han kom hit i en Mercedes Benz som koster over 3 millioner baht, og han har en Harley Davidson verdt minst 1,5 millioner baht. I tillegg eier han en eiendom. Som turistpolitisjef tjener han kun 25 000 baht i måneden. Det er umulig å tjene alle disse pengene på ærlig vis. Jeg vil sørge for at dette er siste gang du ser ham i Hua Hin. Han blir overført til det sørligste distriktet i Thailand, der det er krig mellom muslimene og buddhistene.»

Han nikker stille. «Der lærere og politi blir drept fordi de representerer Thailand?» spør han. «Ja, akkurat der,» bekrefter Prapo før han løfter glasset for en skål. De småprater litt til før de tar farvel og drar hjemover. Endelig har de funnet en som kan hjelpe dem. Det føles deilig etter disse dagene hvor de har levd i en konstant frykt. Han føler roen i sjelen komme sigende igjen mens de kjører hjemover. Han vet ikke om det er buddha-amuletten som prøver å fortelle han at Prapo er en god person som kan hjelpe dem eller om det bare er erkjennelsen av følelsen av å endelig å fått hull på ballongen.

Så snart han kommer hjem, sender han filen fra videoovervåkingskameraet i baren. Videoen viser tydelig hvordan Bon slår ham ut av baren og sparker ham gjentatte ganger utenfor, mens han ikke gjør noen motstand.

Neste dag går med til å ordne leiebil. Heldigvis har han en god forsikring som dekker leiebil, så han får en gratis bil mens han venter på en ny Fortuner fra forsikringsselskapet. Sekretæren til Prapo ringer tilbake etter lunsj og informerer om at de har sett videoen. Prapo ønsker å hjelpe han, men han må komme til kontoret hans i Bangkok. De avtaler et møte neste dag.

Før de kan dra til Bangkok, reiser de til Michel for å gi ham pengene han har lovet ham. Michel har holdt sin del av avtalen, så nå må han holde sin del av avtalen. På vei til Bangkok stopper de også i klubbhuset for å levere pistolen tilbake til Tod. Han ønsker ikke å ha pistolen lenger enn nødvendig, da han ikke har noen bæretillatelse. Hvis han trenger den igjen, kan han alltid dra tilbake og hente den, siden han har betalt for den.

Klokken halv ni neste morgen er de på hovedpolitistasjonen i Bangkok. Etter å ha meldt sin ankomst i resepsjonen, blir de vist opp til Prapos kontor i toppetasjen. Prapo forteller at han har sett videoen og at han har sendt to agenter til Hua Hin for å snakke med vitner. Alle har bekreftet Normanns versjon av hendelsene. «Jeg håper du forstår at jeg måtte sikre meg at saken var solid før jeg kunne gjøre noe,» sier Prapo alvorlig. «For at dette skal bli formelt korrekt, må du først levere en formell anmeldelse mot Bon. Vi gjør det i første etasje, der du kom inn. Når anmeldelsen er sendt opp til mitt kontor, kan jeg ta saken videre.»

Deretter følger han Normann og Fon ned til første etasje for å sørge for at anmeldelsen blir levert korrekt. Mens Normann og Prapo går inn til politibetjenten, setter Fon seg ned i venteområdet. En advokat som sitter der med sin klient, lener seg mot Fon og spør hvem Normann er. «Han er kjæresten min,» svarer hun. «Jeg har jobbet som advokat i 14 år og er på dette kontoret nesten hver dag, men jeg har aldri sett en så høytstående politibetjent hjelpe noen på denne måten,» sier han, tydelig imponert. «Kjæresten din må være spesiell.»

Tilbake på Prapos kontor spør han Normann hva slags hjelp han ønsker. «Det eneste jeg vil, er å vite at Bon eller noen andre ikke kan skade meg,» svarer Normann. «Kanskje dere har noen livvakter som kan beskytte meg til saken er løst?» Prapo tenker seg om et øyeblikk før han tar noen telefoner. «Vi kan gi deg to av kongens livvakter. De vil passe på deg døgnet rundt, men de kommer ikke gratis. Du må betale deres grunnlønn i forsvaret,» sier han. «Hvor mye snakker vi om?» spør Normann. «20 000 baht per person per måned. For to livvakter blir det 40 000 baht i måneden, pluss 10 000 baht for bil og utstyr,» svarer Prapo. «La oss håpe jeg bare trenger dem i en måned,» sier Normann. «Ja, la oss håpe det. Jeg skal gjøre mitt beste for å få løst denne saken raskt,» lover Prapo før han ringer og gir ordre om å sende to livvakter til Normanns hus, slik at de er der når han kommer hjem. «Jeg vil komme og besøke deg neste uke,» sier Prapo før Normann og Fon drar tilbake til Hua Hin.

Når de sitter i bilen på vei tilbake til Hua Hin føler de en enorm lettelse. Endelig har Normann fått den beskyttelsen han trenger mot Bon. Det er som et blylodd om skuldrene er borte. De ser endelig et lys i tunnelen, men dette er ikke ferdig ennå. Selv om han nå har fått beskyttelsen han trenger, mangler de fortsatt bevisene de trenger for å få Bon tiltalt og fengslet.

Kapittel 20: Livvakter

Når de kommer hjem, står en liten svart Toyota sedan parkert nedenfor gaten, akkurat som lovet. «Der er livvaktene våre,» sier han, idet han klikker på fjernkontrollen for å åpne porten til eiendommen. De kjører inn og parkerer, mens han ser i bakspeilet at to menn stige ut av sedanen bak dem. Livvaktene introduserer seg selv før de blir invitert inn i huset. «Kan vi gjøre oss kjent med eiendommen din, slik at vi vet alle veier inn og ut?» spør de etter å ha kommet inn. «Bare føl dere som hjemme,» svarer han. De forsvinner deretter i ti minutter for å inspisere huset og omgivelsene.

Det største problemet er rottweileren King. Han stoler ikke på de nye mennene og bjeffer og knurrer mot dem. Normann må derfor bruke et par timer med King for å få han til å skjønne at livvaktene er venner. Livvaktene forklarer at de om natten vil bytte på å være våkne, mens på dagtid vil de begge være oppe. Hver 24. time vil de bli byttet ut med to andre, før de kommer tilbake etter et døgn.

Neste morgen bestemmer han seg for å spandere en skikkelig god frokost på livvaktene. Fon kjenner til en thairestaurant i Soi 112 som de ikke har prøvd før, men som hun har hørt mye godt om. De får imidlertid ikke lov til å kjøre Fortuneren, siden eventuelle attentatforsøk mest sannsynlig vil rettes mot den bilen. I stedet må de sitte i den svarte følgebilen som vil kjøre etter Fortuneren. Begge bilene har sotede sideruter, så ingen kan se hvem som sitter inne.

De legger i vei, men de må først kjøre en liten, uoversiktlig veistubb på 110 meter ut til hovedveien. I det Fortuneren kjører ut på hovedveien, ser de fra følgebilen at en stor lastebil treffer Fortuneren med full kraft. Livvakten i følgebilen reagerer lynraskt, rygger bilen tilbake til Normanns hus i full fart, og ber Normann åpne porten når de nærmer seg. På walkie-talkien hører de at den andre livvakten er uskadd og at han har gått ut i gata for å sikre området.

En drøy time senere kommer den andre livvakten tilbake til Normanns hus. Lastebilen og Fortuneren er blitt tauet bort, og det lokale politiet har tatt med seg sjåføren for avhør. Forsikringsselskapet informerer Normann om at han snart vil få en ny leiebil. Sjåføren av lastebilen hevder at bremsene sviktet da han kjørte ned den bratte fjellveien, og at han ikke hadde noen sjanse til å stanse da han så Fortuneren kjøre ut på veien. Om dette er sant eller ikke, vet de ennå ikke. Det lokale politiet vil først avhøre ham før en etterforsker fra Bangkok tar over, får Normann vite av livvakten som ble påkjørt. Tre timer senere ankommer en ny leiebil fra Toyota. De har ikke flere Fortunere tilgjengelig, så Normann må nøye seg med en Vigo pickup.

To dager senere ringer Prapo til han for å informere om status i saken. Etterforskerne han sendte fra Bangkok mistenker at sjåføren krasjet med vilje for å ta livet av Normann. Sjåføren nektet først for alt, men etter å ha blitt utsatt for utradisjonelle metoder, også kjent som politivold, valgte han å fortelle sannheten. En ukjent mann hadde betalt sjåføren 25 000 baht for å krasje inn i bilen. Politiet vet ikke hvem denne personen er, men de har fått sjåføren til å gi en beskrivelse som har resultert i en fantomtegning. Den ukjente personen ringte også til en kvinne før han betalte sjåføren, noe som utelukker Bon som direkte involvert, forklarer Prapo. «Det kan være en annen som prøver å ta livet ditt,» legger han til. «Har du noen andre fiender i byen?» spør Prapo. «Nei, ikke så vidt jeg vet,» svarer Normann, «bortsett fra kanskje noen sjalu bareiere som har mistet omsetning til Red Angels.»

De neste dagene forløper rolig ettersom han nå har to livvakter som passer på ham døgnet rundt. Fon reiser derfor tilbake på jobb, og siden det ikke skjer noe, begynner han å kjede seg. Han begynner derfor å ta seg en liten bar-runde hver kveld etter skolen, og stikker innom klubbhuset og hotellet til Cay for å ha noe å gjøre. Han drikker ikke like mye lenger, men får møtt kjentfolk og pratet litt. Alle legger merke til de to livvaktene som alltid er rundt ham, men det er ikke noe han kan gjøre med, han trenger dem.

Uken etter kommer Prapo, som lovet, hjem til Normann. Fon disker opp med en mengde thaimat som hun har bestilt, og noen øl til maten. Prapo forteller at Bon har blitt tatt inn til avhør som et resultat av anmeldelsen. Bon innrømmer å ha slått og sparket Normann, siden de har dette på video, men han nekter for å ha fått noen til å sette fyr på bilen til Normann. Han nekter også for å ha fått noen til å skyte etter ham, og han nekter for å ha noe med lastebilkollisjonen å gjøre. Saken er fortsatt under etterforskning, men Bon er nå suspendert inntil etterforskningen er ferdig. Han har også fått beskjed om at hvis noe skjer med Normann, vil han få skylden. «Han forstår det,» avslutter Prapo. Han takker for all hjelpen han har fått til nå, før han forklarer han at han vil være evig takknemlig for hjelpen han har fått. De blir nå sittende og prate om hans fremtidsplaner. Prapo foreslår at han overtar Bon og Toon sin aksjeposisjon i Red Angels på samme betingelser som de fikk. Det vil gjøre at ingen i Hua Hin vil tørre å gjøre han noe legger han til. «Hvorfor er du villig til å overta deres aksjeposisjon? spør Normann. «Fordi jeg har tro på konseptet ditt og fordi jeg også trenger inntekter den dagen jeg slutter å jobbe for kongen» er svaret han får. «I tillegg ser jeg ingen andre måter jeg kan beskytte deg på akkurat nå» legger han til. Han synes forslaget er helt fantastisk, så han strekker frem hånden for å sikre avtalen, men Prapo sier da: «Jeg kan ikke eie aksjene i mitt eget navn. De må stå i navnet til min datter som bor i Danmark. Hun er gift med en danske som er god venn av Michael. Det var slik jeg kom i kontakt med ham.» Han blir overrasket, så spør igjen for å være sikker: «Så du kan ikke eie aksjene i Red Angels i eget navn?» «Nei, som høytstående tjenestemann kan jeg ikke det. De må stå på min datters navn» svarer han. Ikke noe problem for meg svarer han før de utbringer en skål for det nye partnerskapet.

De føler seg beroliget, selv om de ennå ikke har noen konkrete bevis mot Bon. I det minste vet Bon nå at han står under politiets beskyttelse og at han vil få skylden hvis noe skulle skje ham. Bare det at de vet at politiet er på deres side og at de jobber med å finne bevis mot en av sine egne gjør at de klarer å slappe av og se håpefullt på fremtiden.

Kapittel 21: Gjenåpning

Nå som Prapo har tatt over Bon og Toon sin aksjepost i Red Angels føler han seg trygg på at Bon ikke vil tørre å lage noen flere problemer. Siden det er høysesong nå må han åpne Red Angels igjen så raskt som mulig. De taper store penger for hver dag de er stengt. Sparepengene er også snart slutt, så det haster å få inn penger igjen og stoppe pengebruken. Han har nå bare 300.000 bath igjen av sparepengene og nå må han bruke en del av dem for å få Red Angels åpnet igjen. Bare det vil koste han minst 200.000 bath, kanskje mer. I tillegg må baren markedsføres. Det kommer til å holde hardt skjønner han. For første gang siden han kom til Thailand føler han seg nå økonomisk stresset.

Hvis han feiler nå er han konkurs og han har tapt alle sparepengene sine. Sannsynligvis vil Fon også forsvinne hvis hun oppdager at han er blakk er han redd. Riktignok har hun mange ganger sagt at hun ikke er sammen med han på grunn av pengene, men han tror ikke helt på den delen av historien. Prapo kan heller ikke få vite at han holder på å gå tom for penger, nå som han er blitt medeier for noen dager siden. Det vil gjøre at han mister engasjementet sitt og at han begynner å tvile på om han gjort den rette beslutningen  er han redd. Han må bare fortsette å late som han har masse penger ovenfor dem begge konkluderer han med. Han kan ikke miste noen av dem akkurat nå, da det er dem som gir livet hans mening og sikkerheten han trenger.

Han ser dette som sin sjanse til å få gjort alt riktig. Men det er mye som må ordnes. Den gamle DJen har funnet seg en annen jobb, så han må velge en av de andre kandidatene de vurderte tidligere. I tillegg trenger han en ny kasserer og flere servitører. Han ansetter en jente han kjenner fra en annen bar som kasserer. Hun er ivrig etter å lære kassasystemet og er fast bestemt på å gjøre sitt beste for at baren skal fungere. Cay bruker sine kontakter i Bangkok til å skaffe danserne han trenger, mens Rot introduserer ham for en tidligere muay thai-mester som trenger en jobb som dørvakt. Denne dørvakten, kjent som «Rambo,» blir i praksis kalt «Lambo» på grunn av thaiers tendens til å erstatte alle «r-er» med «l-er.» Han er bare 25 år, men allerede en champion og legende innen muay thai.

Når alt det praktiske er på plass, gjennomfører de to dager med intens trening, slik at alle lærer hvordan de skal behandle kundene, hvilke regler som gjelder, og hvordan kassasystemet fungerer. Det hele avsluttes med en praktisk eksamen med en vanskelig gjest. Han filmer opplæringen og eksamen slik at han senere kan lage en opplæringsvideo for å gjøre fremtidig opplæring enklere. Han ønsker også å dokumentere alle prosessene i Red Angels, følge de mest banale HMS reglene og lage en beredskapsplan i tilfelle kriser skulle oppstå. Han skjønner at dette ikke er vanlig å gjøre her, men etter mange år i Nordsjøen er dette noe han er vant med og han ser fordelene med å ha dette på plass.

Selv om han legger ned mye arbeid og penger i å markedsføre gjenåpningen blir den ikke den suksessen han hadde håpet på. Baren blir aldri mer enn halvfull. Hva skjer? tenker han. Har Bon klart å få folk til å boikotte Red Angels? Noe må gjøres, men han vet ikke hva. Mens han sitter å tenker ringer Tod. Han ønsker å diskutere situasjonen med Bon, så han tar med seg livvaktene og reiser ned til klubbhuset. Tod forteller at Bon har ringt ham. Han har nå mistet jobben sin i politiet etter det som har skjedd. Han angrer dypt på alt og er desperat etter å få jobben sin tilbake. Ikke bare har han mistet inntekten, men også pensjonen sin. Han er villig til å gjøre hva som helst for at du skal trekke anmeldelsen tilbake, forklarer Tod. Han kjenner at aggresjonen raskt bygges opp inni han.

«Hvordan kan jeg trekke tilbake anmeldelsen mot han? Jeg trodde han var min partner, men så langt har han sparket meg halvt i hjel, skutt meg, tent på bilen og prøvd å torpedere leiebilen min» svarer han oppgitt. «Jeg skjønner deg» sier Tod forsiktig, men han benekter å stå bak skytingen og brenningen av bilen din. «Skal jeg trekke tilbake anmeldelsen mot han må han sørge for at boikotten av Red Angels opphører umiddelbart og han må finne ut hvem som skjøt meg» svarer han tydelig irritert. Du kan også fortelle Bon at aksjeposten hans nå er overtatt av datteren til en høytstående offiser i militæret og politiet, en mann ved navn Prapo. Han håper dette vil skremme han fra å prøve seg på nye ting mot han.

Mens han sitter i bilen på vei tilbake til baren, ringer Fon og forteller at Bons kone har oppsøkt henne, gråtende og bedende om at han må trekke anmeldelsen tilbake. De har en liten gutt på tre år, og nå må alle tre leve på hennes lønn. Han føler medfølelse, men han vet at han ikke kan trekke tilbake anmeldelsen før han er sikker på at Bon ikke står bak angrepene. Fon er enig i dette.

Når han legger på får hører han en lyd i telefonen han har fått en melding. Så snart han har fått parkert tar han frem telefonen for å se hva meldingen var for noe. Det er en varsel fra banken hans om en transaksjon. Med et enkelt sveip åpnet han bankappen. Øynene hans lyste opp med bekymring da han ser summen. Hele kontantbeholdningen til Red Angels på 485.000 bath har blitt trukket fra kontoen til Red Angels. En iskald følelse begynte å bre seg gjennom kroppen hans, i sterk kontrast til den tropiske varmen. Hjertet dunket raskere. Han setter bilen i gir igjen og kjører rett til banken for å finne ut av dette.

Han kjenner heldigvis banksjefen fra bordellet til Cay, så han kan gå rett inn til han med problemet sitt, og spør: «Hva er dette? Hva har skjedd? Red Angels har ikke utbetalt disse pengene!» Banksjefen ber han trekke pusten dypt og forklare hva som har skjedd. Etter å ha hørt hans forklaring ringer han til en annen i banken som kommer og stiller han en hel rekke spørsmål – om beløp, datoer og de siste transaksjonene. Deretter forsvinner han ut igjen, før han kommer tilbake 10-15 minutter senere. «Jeg har nå sjekket kontoen og transaksjonen din. Det ser ut til at det er et kjent svindelsforsøk. Pengene er stoppet og vil være tilbake på kontoen din om noen dager. Kanskje kan det ta opp til en uke,» forklarer han. Normann føler en lettelse og takker for en rask oppklaring, før han setter kursen til Red Angels for å betale de ubetalte regningene der.

Nå som hele kontantbeholdningen er borte har han et stort problem. Han har 350.000 bath i ubetalte regninger, som forfaller til betaling i dag og i morgen, mens han kun har igjen 85.000 bath av sparepengene sine. Han er med andre ord blakk. Han føler seg både svimmel og klam når dette går opp for han. Hva skal han gjøre nå? Det eneste han med sikkerhet vet er at han ikke kan fortelle dette til Fon eller Prapo.

Det løser seg heldigvis på en grei måte, da leverandørene går med på å utsette betalingen av enkelte regninger noen dager. Ved å ta alle pengene som fortløpende kommer inn til å betale disse regningene kommer han seg igjennom denne likviditetskrisen, til pengene som ble borte fra kontoen kommer tilbake seks dager senere. Noe han feirer med å ta med seg Fon til en av hennes favorittrestauranter. Han puster lettet ut. Det virker ikke som verken hun eller Prapo har merket likviditetskrisen han nettopp har vært igjennom.

Kapittel 23: Markedsføring

For å få flere kunder bestemmer han seg for å tilby «happy hour» mellom kl. 12:00 og 18:00. Han kjøper inn to store skilt som han plasserer i Bintabath med teksten «Buy one, get two!» Tiltaket virker, men det spiser opp mesteparten av fortjenesten på dagtid. Han innser at dette kun kan være en kortvarig løsning for å fylle opp baren på dagtid og skape oppmerksomhet rundt den.

For å skape mer blest om Red Angels spør han om Tod kan arrangere et stort bikerparty på Red Angels, hvor alle klubbene i Petchaburi, Ratchaburi og Prachuap blir invitert. Det kan han. «Når ønsker du å holde partyet?» spør han. «Helst på lørdag, altså om tre dager. Det er viktig at alle kommer med vester og sykler, slik at alle ser hvem som er på fest her» svarer Normann. Tod lover å prøve å få til dette.

Tre dager senere kommer over hundre store motorsykler til Bintabath og når de forsøker å parkere alle syklene utenfor Red Angels blir det kaos. De fyller opp hele gata, og siden alle har på seg vester, er de godt synlige for alle i Bintabath. Det er umulig å være i området uten å få med seg dette kjempepartyet, som varer til klokka fem om morgenen. De fleste drar hjem lenge før det, men deres tilstedeværelse skaper så mye oppmerksomhet at baren er stappfull nesten til klokka fire. Dette er den beste dagen siden gjenåpningen, og Normann er glad når han endelig kan gå til sengs klokka halv sju om morgenen.

Normann glemmer å sette mobilen på lydløs, så det blir ikke mange timers søvn. Rett etter klokka 12 ringer Lille-Aod for å fortelle at det vil koste cirka 40 000 baht å få Intruderen i orden igjen. «Bare reparer den,» svarer Normann før han legger på og slokner igjen.

Seks timer senere er han tilbake i Red Angels etter å ha spist noe mat. Baren er allerede stappfull, noe som ikke er vanlig så tidlig, spesielt ikke på en søndag, som vanligvis er den roligste dagen i uka. Han gleder seg over dette. Mens han står og prater med Sin, kassereren på Red Angels, kommer Lambo gående inn. Han ser at Lambo har fått juling—det ene øyet er skikkelig hovent. «Hva har skjedd?» lurer han på. «Spør Sin,» svarer Lambo. Han ser på Sin og spør igjen hva som har skjedd. «Lambo kalte meg for en hore tidligere i dag. Jeg ringte da noen som ga ham juling som en lærepenge. Det er ikke bare du som har gode kontakter her i byen,» legger hun til. «Stemmer dette?» «Ja, det stemmer,» sier Lambo. «Da jeg kom ut av Bintabath for å gå til 7-Eleven, hoppet 10–15 tenåringer på meg.» «Hvorfor kalte du Sin for en hore?» «Fordi hun kalte meg feit først.»

«Dere kan ikke kalle hverandre stygge ting når dere er på jobb, og dere kan i hvert fall ikke ringe venner for å få hverandre banket opp. Det er ikke tillatt i denne baren,» forklarer han strengt. «Ta nå hverandre i hånden og be om unnskyldning.» Dette sitter langt inne, men når han sier at de må gjøre det, ellers må de finne seg en annen jobb, kommer hånden endelig fram. «Makan til barnehage,» tenker han når han er ferdig med dem.

To dager senere ringer Prapo for å høre hvordan det har gått med baren etter gjenåpningen, og for å fortelle at han får beholde jobben sin i ett år til. «Fantastisk,» sier han. «Hadde du vært i Hua Hin, skulle jeg spandert en stor fest på deg.» «Jeg kommer snart til Hua Hin igjen,» svarer Prapo. «I dag har jeg også ringt til den nye politisjefen i Hua Hin for å fortelle at min datter har overtatt Bon og Toons aksjeposter i Red Angels. I den anledning ønsker jeg å arrangere et lukket party for inviterte gjester, hvis det er greit for deg.» Han synes dette høres ut som en fantastisk idé. «Når skal vi holde denne festen?» «Neste fredag, hvis det passer for deg.» «Helt greit for meg,» svarer Normann. «Jeg reserverer neste fredag til deg, hvis du tar deg av invitasjonene. Kan jeg invitere noen?» «Ja, selvfølgelig kan du det. Bare inviter dem du ønsker.»

Han ringer nå Tod, Cay, Rot og borgermesteren, og inviterer dem til festen. Neste fredag er alt klart. Sin har leid inn masse ekstrahjelp for å sikre at alle får kjempeservice uten å måtte vente, og Prapo har bestilt en sjømatbuffé som kommer klokka halv sju, mens gjestene kommer klokka seks.

Festen blir svært vellykket. Han har aldri sett så mange høytstående tjenestemenn samlet på ett sted i Hua Hin før. Noe som blir lagt merke til, spesielt blant de andre bareierne. Han er stolt, men han begynner også å bli litt bekymret. Kanskje dette kan slå tilbake på ham på en måte han ikke har forutsett?

Han bestemmer seg også for å kvitte seg med livvaktene – de føles nå mer som en hindring enn en hjelp. Prapo liker ikke ideen. Han er skeptisk, og minner han på alt som har skjedd. Politiet har fortsatt ikke noen klare beviser, annet enn videoopptaket fra Red Angels. Normann lytter, men han føler seg trygg. «Jeg tror ikke Bon tør å gjøre noe mer mot meg,» sier han rolig. Prapo rynker pannen. «Kanskje ikke Bon. Men vi vet fortsatt ikke med sikkerhet at det er han som står bak skytingen og brannen. Vi har ingen fysiske bevis på det.» Normann er sikker. «Det kan ikke være noen andre,» svarer han bestemt. Prapo må til slutt gi etter. Han kan ikke tvinge han til å ha livvakter han må betale for selv.

Når han kommer hjem, spør Fon om å få en prat med han. Hun ser ham dypt inn i øynene, og spør: «Hvordan ser du på forholdet vårt?» spør hun, litt usikkert. «Vi har vært sammen i over et halvt år nå, og jeg håper jeg har bevist for deg at jeg elsker deg.» Han blir overrasket, da han ikke var forberedt om å få dette spørsmålet, men han smiler og svarer varmt. «Om du har bevist at du elser meg? Ja, det har du gjort til det fulle. Jeg har aldri elsket noen så høyt som deg.» Han ser hvordan hun lyser opp, ordene hans treffer henne rett i hjertet. «Du vet,» fortsetter han, «du er den vakreste og mest sexy kvinnen jeg noensinne har møtt. Du er min sjelevenn, den jeg kan snakke med om alt, til og med de mørkeste delene av livet mitt.» Han trekker pusten før han fortsetter: «Da du forlot meg, falt verden min sammen. Det var da jeg skjønte hvor mye du betyr for meg. Når du kom tilbake sa jeg til meg selv at jeg aldri vil miste deg igjen. Hva med deg? Hva ser du i meg, bortsett fra den økonomiske tryggheten jeg kan gi deg?»

Fon begynner å le, en lett og ærlig latter. «Ja, du gir meg økonomisk trygghet, men jeg måtte stikke av fordi jeg ble redd for min egen fysiske sikkerhet. Jeg er ikke vant til å ha en kjæreste som blir banket opp og skutt, eller at bilen hans blir satt fyr på!» Han ler med henne. Hun har et poeng. Men han er fortsatt nysgjerrig. «Fortell meg, hva ser du i meg?»

Fon blir stille et øyeblikk, tenker seg nøye om før hun svarer. «Du er en kjekk mann som ikke er redd for å ta sjanser, og det setter jeg pris på. Jeg har alltid vært redd for å forlate trygg grunn. Du er også en utrolig snill sjel. Jeg har sett hvordan du tilgir folk, selv de som har såret deg. Du gir folk du knapt kjenner en sjanse, og selv når du blir lurt, tilgir du dem. Og så er du smart og morsom. Jeg har aldri møtt noen som deg. Jeg elsker deg»

Han kjenner en varme spre seg i brystet. Disse ordene rører ham. Etter alt de har vært gjennom sammen, er han nå overbevist om at Fon elsker ham – av de rette grunnene. Lykkerusen varer ikke lenge. Neste morgen ringer Fon mens han er på skolen. Hun har fått et nytt anonymt brev hvor det står «Kjæresten din må snarest forlate byen hvis du er glad i han».

Han kjenner uroen igjen komme krypende. Han trodde han nå var ferdig med denne saken, siden han er sikker på at det er Bon som står bak all dritten. Han er nå under konstant overvåking så han kan ikke gjøre han noe nå. Det vet han. Han blir derfor overrasket over å få et nytt trussselbrev. Kan han ha tatt feil? Kan det hende at det er noen andre enn Bon som står bak? Han begynner nå nesten å lure etter å ha fått dette brevet. Tankene kverner.

Kapittel 24: Bråk i baren

Han griper telefonen og ringer etterforskeren, ivrig etter å informere om det truende brevet som nettopp har dukket opp. Han kjører straks over til Fon for å hente det, i håp om at det kan være spor på konvolutten eller brevet som kan lede dem nærmere den mystiske avsenderen. Når dette er gjort ser han ned på buddha amuletten sin, før han tar den opp i hendene. Han føler da igjen en indre ro. Som om amuletten prøver å fortelle han at dette ikke er noe å bekymre seg om. Det kommer til å gå bra.

Siden det ikke er noe han kan gjøre med etterforskningen av saken fokuserer han istedenfor på driften av Red Angels. Omsetningen er nå tilbake til det samme nivået som de hadde før de måtte stenge. Han føler at livet nå har en mening igjen etter et par meningsløse år. Han storkoser seg med de daglige utfordringene som møter han for å få utestedet til å gå på skinner og dokumentere alle prosesser. I tillegg har han språkskolen, så dagene hans er nå stappfulle.

Han bestemmer seg for å avslutte happy hour-tilbudet på dagtid, slik at Red Angels kan tjene penger på dagtid også. En forutsetning for å kunne bygge opp en bufferkapital til lavsesongen som varer i 8 måneder.

Natta er Red Angels’ gullgruve. De største inntektene kommer etter klokka 22, og hele en tredjedel skjer mellom to og fem om morgenen. Årsaken til den høye omsetningen på natta skyldes at alle som ønsker å gå til karaoke området som åpner når bintabath stenger må passere Red Angels for å komme dit. Her står Red Angels’ sexy jenter og tilbyr gjestene en gratis shot inne i baren, noe som gjør at mange velger å bli der i stedet for å fortsette til karaoke området. Dette begynner nå å gå kraftig utover omsetningen til karaoke området som lever av omsetningen mellom kl. 02-05.

De andre barene i karaokeområdet liker dette dårlig, så de begynner å sende bråkmakere til Red Angels. I starten er Normann ikke klar over dette. Det starter med at det plutselig oppstår bråk hver kveld. De første dagene er det bare én slåsskamp, men etter hvert eskalerer det til to og tre slåsskamper hver kveld. Dette blir mer enn Lambo klarer å håndtere alene. Normann ansetter derfor to Muay Thai-boksere for å støtte Lambo – én på natteskiftet og én på kveldstid. Men kostnadene skyter i været, og kundene begynner å føle seg utrygge.

Sin, den dedikerte kassadamen, er nå utslitt. Hun har jobbet fra kveld til grytidlig morgen i lang tid. Han innser at han må lette arbeidsmengden hennes, så han ansetter en ny kassadame for dagvakten, slik at Sin kan fokusere på de viktige nattetimene. Samtidig gir han Sin mer ansvar – hun blir daglig leder, en posisjon hun har gjort seg fortjent til med sin lojalitet og kompetanse. At hun og Lambo også fungerer sammen nå var en viktig faktor i denne vurderingen.

Han ber Sin kontakte politiet for å få hjelp med problemene, men hun ønsker i stedet å bruke sitt eget nettverk for å finne ut hvorfor disse bråkmakerne har begynt å komme. «Du kan bruke ditt nettverk, men du må først gå til politiet og be om hjelp derfra.» Motvillig går hun med på dette.

Neste dag dukker det opp to sivile politibetjenter i Red Angels. De sier at de har fått beskjed fra politisjefen om å være der som gjester for å se hvordan og hvem som starter bråket. Han informerer Sin om dette, og hun kommer ned til baren for å prate med dem før hun starter på jobb. Hun foreslår at de som starter bråket, skal tas med til bakgården og få juling til de forteller hvorfor de har kommet for å lage bråk. Hvis ikke politiet ønsker å gjøre det, kan dørvaktene til Red Angels ta seg av det, mener Sin. Politibetjentene er usikre på hva de skal gjøre, så de går ut og ringer sjefen sin. Etter noen runder frem og tilbake blir de enige om taktikken de skal følge.

Når bråket starter, er første bud å pågripe bråkmakerne så raskt som mulig før de rekker å skremme gjestene og skade noen alvorlig. Deretter skal de bringes til bakgården av politiet og dørvaktene. Politiet vil starte avhøret ved å spørre hvorfor de lager bråk og hvem som har sendt dem. Sannsynligvis vil de ikke si noe. Da vil politiet si at de overlater dem til dørvaktene og forlate stedet. Dørvaktene vil da gi bråkmakerne en skikkelig omgang juling til de lover å fortelle det de ønsker å vite. Deretter vil politibetjentene bli tilkalt igjen, og bråkmakerne vil tilstå overfor dem før de blir tatt med til politistasjonen.

De setter seg ned for å vente på at den første bråkmakeren skal dukke opp, men det er som om noen har fått nyss om planene deres, for det blir ikke noe bråk den kvelden. Heller ikke den neste. Men den tredje dagen kommer det ikke bare én, men to bråkmakere samtidig. Hadde det ikke vært for at Red Angels hadde både to dørvakter og to sivile politibetjenter til stede, kunne dette gått skikkelig galt. De får pågrepet bråkmakerne og brakt dem til bakgården, hvor avhøret starter. Som forventet sier de ingenting, så det ender med at dørvaktene må skille dem og grisebanke dem én for én. Den første tåler mye, men til slutt orker han ikke mer og begynner å snakke. Når de er ferdige med den første, henter de den andre. Han skjønner tegningen og snakker umiddelbart for å unngå julingen som kompisen nettopp fikk. Politiet blir tilkalt slik at de kan få avhørene på tape. Det viser seg at de er blitt lovet 2000 baht hver av en bareier i karaokeområdet for å lage bråk i Red Angels. Dette forklarer hvorfor det har vært så mye bråk i Red Angels, og hvorfor det har vært så vanskelig å stoppe det.

Etterforskerne og Normann skjønner nå tegningen og har konkrete bevis på at noen sender bråkmakere til Red Angels. Politiet innkaller denne bareieren til et politiavhør neste dag, men hun nekter for å ha lovet penger til noen for å lage bråk i Red Angels. Samme dag mottar frisørsalongen enda et trusselbrev. Teksten er identisk som forrige gang: «Kjæresten din må snarest forlate byen hvis du er glad i han.» Dette er det andre brevet på kort tid. Han begynner nå å mistenke at det er en sammenheng mellom brevene og bråket i baren. Kanskje det ikke er Bon som står bak alt dette likevel? Tanken slår han.

Neste kveld blir det ikke noe bråk i Red Angels, men så smeller det igjen. Denne gangen viser det seg å være en annen bareier som har lovet 5000 baht for å lage bråk i Red Angels. Politisjefen i Hua Hin innkaller nå alle bareierne i karaoke området til et møte på politistasjonen. Her gjør han det klart at hvis det ikke blir slutt på bråket i Red Angels, vil de ikke lenger få lov til å ha åpent etter midnatt. De må da stenge klokken 12, slik thailandsk lov pålegger alle skjenkesteder. Alle vil få bokettersyn, og alle deres tillatelser vil bli sjekket og dobbeltsjekket. Politisjefen tror at dette vil gjøre det klart for dem at de ikke har noe å vinne ved å fortsette å sende bråkmakere til Red Angels. Noe de også forstår, for etter dette blir det slutt på alt bråket—i hvert fall for en lang tid.

Omsetningen går nå opp til gammelt nivå igjen, og alt bråket stopper. Han kan igjen fokusere på driften og på å skape fornøyde kunder. Kostnadene må imidlertid ned, så han starter med å si opp den ene dørvakten først, før den andre også blir sagt opp to uker senere, slik at Lambo blir alene.

En dag mens han sitter og prater med Fon hjemme, etter å ha spist noe take-away de har bestilt, får han noen enorme magesmerter, før det kommer ut i begge ender. Det vil ikke gi seg så Fon må ta han med til sykehuset, hvor det blir påvist at han er blitt matforgiftet. Han tenker ikke noe mer på dette, men når han blir matforgiftet igjen noen dager senere, samtidig som Fon får tilsendt et nytt trusselbrev tilsendt skjønner han at matforgiftningen ikke er tilfeldig. Denne gangen blir han langt sykere enn den førte gangen, slik at han bli innlagt i to dager for testing og observasjon. De finner ut at det mest sannsynlig skyldes dårlig kjøtt, men de kan ikke være sikre. Politietterforskeren som har saken får det siste brevet. Ingen av de forrige brevene har så langt gitt noen håndfaste spor så han har ikke så store forventninger til dette brevet heller. Det eneste de vet er at alle brevene er postlagt i Chumburry, et by før Pattaya, men ingen av brevene har noen fingeravtrykk eller ander DNA bevis.

Etterforskeren spør han om hans daglige rutiner og hvor han har spist de siste dagene. Han notere ned og forteller at politiet vil sjekke om det er andre som også er blitt matforgiftet på en av disse stedene. De vil også sjekke om bareierne som har innrømmet å sende bråkemakere til Red Angels kjenner noen av dem som jobber i disse stedene. Når han kommer tilbake dagen etter får han vite at ett av stedene han har booket bord på før han ble matforgiftet ansatte en ny servitør samme dag som han ble matforgiftet. Dagen etter kom han ikke tilbake. Politiet har prøvd å spore han, men ID-kortet han oppga viser seg å være falskt. De har imidlertid bilde av han, så det vil bare være et tidsspørsmål før de finner ut hvem han er. Spørsmålet er bare hvordan han viste at du hadde booket bord på det stedet den dagen? Politibetjenten ber om å få lov til å sjekke mobilen hans for malware. Dagen etter kommer han tilbake med mobilen. Den har blitt infisert av malware som gjør at noen kan se alt som skjer på mobilen hans. Sannsynligvis har han klikket på en link i en e-post han har mottatt tror politiet.

Etterforskeren sier at han ønsker å sette opp en felle for dem. De har ikke fjernet malwaren på mobilen, så de kan fortsatt følge med på hva han gjør. For å unngå at de får tak i sensitiv informasjon ber etterforskeren han kjøpe en ny mobil og kun bruke den gamle til å booke bord og legge ut andre feller. Etterforskeren tror de vil forsøke å matforgifte han en gang til og da skal de ta dem. For å kunne gjøre det må han nå kun begynne å spise på tre forskjellige steder som politiet kan overvåke, slik at de kan slå til neste gang de prøver å matforgifte han. Han synes dette er en god ide, så de blir enige om tre av hans favorittplasser. Etterforskeren sier at de trenger et par dager på å få satt opp CCTV kameraer på disse stedene og snakket med eierne.

«Ikke noe problem,» sier han. «Jeg tar meg min kjære på en romantisk tur til Bangkok, til Tower Club at Lebua, ett par dager til dere har fått installert dere». Fon blir helt over seg når hun hører om turen til dette berømte 6-stjerners hotellet. Han gleder seg selv. Når de ankommer Tower Club at Lebua er det første han sier til Fon: «Wow, dette var et svært hotell.» «Ja, dette er Thailands nest høyeste bygning,» svarer hun. Han føler en blanding av ærefrykt og forventning. Han har lest massevis om dette hotellet. Dette skal være toppen av luksus. Han har derfor enorme forventninger!

Dørene glitrer i gull. En uniformert dørvakt åpner dem for ham med et vennlig smil. Han nikker høflig og går inn. I det han kommer inn, føler han at han har kommet til en annen verden. Lobbyen er som en katedral av eleganse. En enorm lysekrone stråler i taket, og marmorgulvet reflekterer lys fra tallrike krystallstykker. Overalt hvor han ser, er det kunstverk som kunne vært hentet fra de fineste museer. Etter innsjekkingen blir han ledet opp til suiten sin.

Suiten er overveldende. En enorm stue med utsikt over byens skyline, møblert med de fineste materialer og dekorert med kunstverk som kan ta pusten fra de fleste kunstelskere. Han synker ned i den myke sofaen og trekker pusten dypt. Alt er perfekt. Dette er det mest luksuriøse stedet han noen gang har vært på. Han føler seg  som en konge.

De starter med en tur til trimrommet for å få opp pulsen igjen. Deretter unner de seg en time med thaimassasje i et lite, intimt studio med dempet belysning, beroligende dufter og rolig musikk. Massasjen gjør at alle de stive musklene løsner opp igjen. En herlig følelse av velvære han ikke har hatt på lenge. Deretter tar han med seg Fon opp til infinity-bassenget, hvor de legger seg på solsenger ved bassengkanten for å nyte noen kalde øl mellom dukkertene i bassenget, og varmen fra solen. «Dette er livet,» sier han til Fon mens han ser på den vakre jenta ved siden av seg. Middagen på Michelin restauranten blir en like stor opplevelse, før de tar heisen opp til Skybar i 64 etasje, hvor verdens høyeste utendørsbar ligger. Han bestiller en flaske champagne og to cocktailer. I bakgrunnen hører de live jazzmusikk mens de nyter den fantastiske utsikten over Bangkoks skyline med en utsøkt cocktail i hånden.

På vei hjem til Hua Hin blir de sittende å snakke om hvor fantastisk denne turen ble. At turen gjorde inntrykk på Fon får han bekreftet omtrent daglig i flere uker etterpå. Hun kan ikke la være å prate om den i alle mulige sammenhenger. Noe han setter pris på.

Nå er det bare å vente på at noen skal bite på bete politiet har lagt ut. De føler at dette blir en lang venting, men etter et par uker venting slår politiet plutselig til mens de sitter og venter på middagen. I det han får servert middagen sin kommer det inn tre sivile politibetjenter. En av dem går bort til han og viser ID-kortet sitt før han ber Normann om å ikke røre maten. «Den er forgiftet,» sier han. De to andre pågriper servitøren som nettopp kom med maten, og henter ut en kopi av filmen i CCTV kameraet.

Etterforskeren forklarer at på formiddagen, noen timer før du pleier å komme, kom det en jobbsøker til restauranten som tilbydde seg å jobbe gratis. Eieren ringte da til politiet som sendte noen umiddelbart ned til restauranten for å vente på at du kom. Samtidig som de ventet på deg fulgte de med på CCTV kameraene i restauranten. Når de så at hun de pågrep helte noe i sausen din, etter at kokken hadde forberedt middagen til deg, skjønte de at noe var galt og slo til. Han vi har pågrepet er den samme servitøren som serverte deg forrige gang du ble matforgiftet viser sammenligningen av CCTV filmene de har.

To dager senere får han vite at maten inneholdt et svært farlig giftstoff som virker langsomt og som mest sannsynligvis ville tatt livet av han. Han som serverte deg maten har innrømmet de faktiske forholdene. Han gjorde dette på oppdrag fra en person vi ennå ikke har klart å spore. All kommunikasjon mellom dem gikk over mobilen, men nummeret han har brukt er et kontantkort registrert på en utlending som forlot Thailand for 9 måneder siden. Etter at servitøren ble pågrepet har mobilen ikke vært i bruk. Noe som tyder på at de har noen som har holdt et oppsyn med servitøren. Mobilen kan imidlertid spores tilbake til Chumburry, samme sted om alle trusselbrevene kommer fra. Det er mest sannsynlig en sammenheng her mener etterforskeren. Pengene har servitøren mottatt som Bitcoin, noe som gjør det nesten umulig å spore hvem som har gitt han disse pengene. De et ikke dumme, konkluderer etterforskeren med.

De er nå et skritt nærmere, men de vet fortsatt ikke hvem som står bak. Så langt har de bare avdekket bakmenn den skyldige har brukt, og de kan må mest sannsynlig utelukke Bon. Han var kanskje involvert i skytingen, men ikke i noen av de andre episodene, mener etterforskeren. Han må motvillig være enig i ressonemanget til etterforskeren.

Kapittel 26: Skyteren blir avdekket

En kveld, noen uker senere, drar Fon til karaokeområdet sammen med en gjeng venninner for å feire en bursdag. Hun blir full og havner ved en tilfeldighet i en nattklubb hvor bareieren også er full. Bareieren, som er en jente, er ikke bare full. Hun er også rasende over fallende omsetning i sin egen nattklubb. I sinne forteller hun plutselig at hun hater Red Angels fordi de stjeler alle kundene hennes. «Du får gi dem et bedre tilbud enn de er i stand til så kommer kundene helt sikkert tilbake» prøver Fon å si forsiktig. «Lettere sagt, enn gjort» svarer bareieren frustrert, tydelig uvitende om at Fon er kjæresten til Normann. «Jeg sendte en for å skyte eieren når han begynte å krangel med sin partner, men kulen traff dessverre skulderen istedenfor hjerte» forklarer hun.

Fon sitter nå bare og lytter, helt målløs. Hun later som om hun ikke hørte hva bareieren nettopp sa, før hun rolig drikker opp og betaler regningen. Så snart hun komme hjem, forteller hun historien til Normann. De skjønner da at dette ikke er den samme bareieren som sendte bråkmakerne til baren. Normann forstår at han har flere fiender i karaokeområdet enn det han trodde. Han ringer umiddelbart til etterforskeren, og han innser at han feilaktig har beskyldt Bon for å ha prøvd å ta livet av han, hvis historien viser seg å være sann. Han tror historien er sann, men de trenger konkrete bevis for å kunne få henne fengslet og tiltalt for mordforsøk. Han ringer Bon og ber han møte han i Red Angels i morgen formiddag.

Neste dag dukker Bon opp som lovet. Han setter seg og lurer på hvorfor han ringte han. «Jeg ønsker å trekke anmeldelsen mot deg tilbake, da jeg har fått indisier som forteller meg at det ikke var du som prøvde å skyte meg» forklarer han. Bon blir overrasket. «Å? Hvordan vet du det?» Han må nå forklare hvordan de ved en tilfeldighet har funnet ut hvem som leide skyteren som forsøkte å ta livet hans. «Det eneste jeg mangler, er bevisene jeg trenger for å få henne fengslet. Hvis du kan skaffe meg disse bevisene, vil jeg trekke tilbake anmeldelsen mot deg.» Bon sier at han kjenner bareieren og at han skal få henne til å innrømme det hvis det er hun som står bak.

For å være sikker på at Bon får tak i bevisene de trenger utstyrer etterforskeren han med skjulte mikrofoner som tar opp alt som blir sagt. Når de er sikker på at utstyret virker går Bon og drikker seg full sammen med bareieren. Mens han drikker, klager han høylytt over hvor mye han hater Normann. «Hadde jeg hatt penger, ville jeg betalt noen alt jeg eier for å bli kvitt ham,» sier han og spanderer en mengde drinker på bareieren. De finner etter hvert tonen, siden hun heller ikke liker Normann. Bon sier at han ønsker å skyte Normann, men at han ikke kan bruke sin egen pistol. Den har han dessuten mistet fordi han har mistet jobben sin. «Hadde jeg visst hvem som skjøt Normann første gangen, kunne jeg brukt den pistolen, da politiet vet at den ikke kan spores til meg,» sier Bon. Bareieren foreslår da at han tar kontakt med en hun kjenner. «Er det han som skjøt Normann?» spør Bon. Hun svarer ikke. «Jeg kan ikke bare gå til en fremmed og si at jeg ønsker å kjøpe pistolen han brukte til å skyte en fiende. Går han til politiet, risikerer jeg å bli fengslet for mordforsøk uten engang å ha prøvd å skyte noen. Hils ham fra meg og si at jeg ba deg kontakte ham for å få tak i pistolen.» Bon tenker seg om før han lover å gjøre dette. Han får telefonnummeret hans og ringer ham neste dag.

De møtes, og Bon får pistolen fra ham. Den gir han videre til etterforskere, som raskt finner ut at dette er den samme pistolen som ble brukt til å skyte Normann. Før de arresterer noen, må de ha flere bevis. Etter å ha fulgt etter bareieren i noen dager og undersøkt alle hun har vært i kontakt med den siste måneden, har de fått en oversikt over hennes nettverk. Når de viser bilder av disse personene til sjåføren av lastebilen som torpederte Normanns leiebil, peker sjåføren ut mannen som ga ham 25 000 baht for å krasje i bilen. Det er servitøren de arresterte. De kontakter teleselskapet som eier SIM kortet og utskrift av telefonbruken som viser at servitøren snakket med bareieren flere ganger den dagen Normanns bil ble krasjet. De har nå bevis på at denne servitøren ikke er så uskyldig som hun tidligere har gitt seg ut for å være, og de har bevis på at hun har samarbeidet med bareieren for å ta livet av Normann. De finner også ut at servitøren tidligere jobbet i nattklubben til bareieren som prøvde å ta livet av han.

Politiet i Hua Hin får nå beskjed om å arrestere mannen som solgte pistolen, bareieren i karaokeområdet og en tuk-tuk-sjåfør. Servitøren har de allerede i varetekt. Når bareieren blir konfrontert med alle bevisene, innrømmer hun at hun sto bak skytingen av Normann, påtenningen av bilen, og torpederingen av bilen. Hun nekte imidlertid for å ha noe med trusselbrevene og matforgiftningen. Etterforskningen er ikke ferdig sier etterforskeren, men vi har nå fått hull på byllen. Nå gjelder det bare for oss å finne bakmennene de har samarbeidet med.

Normann er nå lettet. Endelig har de funnet ut hvem som prøvde å ta livet av ham, og det var ikke Bon, som han hele tiden trodde. Normann sier derfor til Bon at han vil trekke tilbake anmeldelsen mot ham, slik at han kan få tilbake jobben og livet sitt. Bon lyser opp og beklager igjen at han slo og sparket han, og utnyttet hans  tillit. Når jeg mistet jobben min ble hverdagen min ikke bare mørk, men kålsvart forklarer han. «Kona truet med å gå i fra meg og få av dem jeg trodde var virkelige venner viste seg å være det. Jeg skjønte da hvor mye smerte jeg har utsatt andre for opp gjennom årene ved å utnytte og presse dem for penger til meg selv og mine overordnede» fortsetter han.

«Hvis jeg nå får tilbake jobben min vil jeg vise at jeg er blitt en lovlydig politimann som ikke kan bestikkes» legger han til. Akkurat det siste tviler han på. Han husker ordtaket: «Du kan ta jenta ut av baren, men du kan aldri ta baren ut av jenta». Han tror det samme gjelder for korrupte politimenn som har levd det gode liv i åresvis på andres bekostning, men det er lov å håpe tenker han for seg selv.

Dagen etter ringer politisjefen i Hua Hin. Han forklarer at han har pratet med Bon som sier at Normann nå ønsker å trekke anmeldelsen mot han tilbake. Normann bekrefter dette. «Jeg vet nå at Bon ikke prøvde å skyte meg. Han står heller ikke bak påtenningen av bilen eller torpederingen av leiebilen. Jeg kan derfor tilgi at han slo og sparket meg» forklarer han til politisjefen. «Kan du da ta deg en tur til politistasjonen så kan vi hjelpe deg med det formelle» svarer politisjefen. Kort tid senere er han på stasjonen, og innen en time er det formelle ordnet.

Noen dager senere er regnskapsføreren ferdig med regnskapet for første kvartal. Til tross for at de var stengt i en nesten en måned, har baren hatt et overskudd på 2 millioner baht. Når desember tas med i beregningen, stiger overskuddet til 2,3 millioner baht siden åpningen. «Ikke dårlig» tenker Normann, før han sender en kopi av regnskapet til Prapo. Deretter ringer han til ham. Prapo blir imponert over tallene, noe han setter pris på, da han er avhengig av Prapos goodwill. For å unngå misforståelser minner han Prapo på at dette er resultatene fra høysesongen. Nå kommer lavsesongen, og ingen tjener penger i den perioden. Red Angels’ mål er å fortsatt tjene penger, men vi snakker ikke om slike summer forklarer han. Prapo forstår dette.

Kapittel 27: Lavsesongen gir nye muligheter

Det er nå lavsesong. Det synes på omsetningstallene som faller som en sten i ukene etter Songkan. «Du er ikke den eneste som bekymrer deg» sier Cay til Normann når han tar dette opp med han. «Hvis du venter litt til, vil folk begynne å komme for å låne penger. Akkurat nå har de fleste fortsatt penger igjen fra høysesongen, men om et par måneder vil de være blakke, og det er fortsatt lenge til høysesongen starter igjen. Har du penger, kan du gjøre mange gode handler da,» sier Cay. Normann innser at Cay har rett—folk begynner å bli blakke ganske raskt etter at høysesongen er over.

Uka etter dukker gårdeieren opp og spør om de har sett noe til eieren av nabobaren. «Nei, jeg har ikke sett henne på flere dager,» svarer Normann. «Jeg har prøvd å få tak i henne i flere dager nå, men ingen har sett henne på lenge. Hun lovet å betale årsleien forrige fredag, etter å ha fått utsatt denne betalingen i to måneder,» forklarer gårdeieren. Det er tydelig at hun er stresset, så Normann ber henne sette seg ned og ta en kopp kaffe med ham. Hun takker ja.

«Hvor mye er husleien for nabobaren?» spør han. «De betaler 30 000 baht per måned i dag,» svarer gårdeieren. «Jeg kunne kanskje være interessert i å leie baren hvis den nåværende leietakeren ikke betaler,» sier Normann. Gårdeieren blir straks mer interessert og ber Normann komme med et tilbud hvis han vurderer å utvide Red Angels, før hun går.

Normann begynner å gruble over mulighetene, men før han tar noen avgjørelse, må han snakke med Prapo, som er medeier. Prapo har ingen sterke meninger om saken, så han lar dette være hans beslutning. At Prapo ikke har noen klare meninger gjør ikke beslutningen hans enklere, snarere tvert imot. Han begynner å tenke. Hua Hin er en liten by med altfor mange barer allerede. Byen trenger egentlig ikke flere. Hvis en ny bar skal lykkes, må den skille seg dramatisk fra de som allerede finnes.  Red Angels fikk suksess fordi det var et helt nytt konsept i Bintabath—en type utested som området manglet. Naboene har selvsagt lagt merke til dette, og de fleste barene bruker lavsesongen til å pusse opp for å kunne konkurrere med Red Angels når høysesongen starter igjen. Konkurransen vil bli tøffere neste sesong skjønner han,

Han ser for seg at Red Angels skal være et utested for folk under 45 år som vil danse og sosialisere, mens den nye baren, Red Sportsbar, skal være et sted hvor folk over 40 år kan slappe av, se på sport eller spille spill. Begge stedene vil ha samme inventar og uniformering for å vise at de er en del av det samme konseptet. For å finne ut hva dette vil koste får han Toon til å komme og gi et prisoverslag over de endringene han ønsker å gjøre i bygningsmassen. Han regner på det. Red Angels har penger nok til å overta nabolokalet og integrere det som en del av Red Angels kommer han frem til.

Spørsmålet nå er bare om Red Angels klarer å oppnå alle de synergieffektene han håper på, slik at de utfyller hverandre istedenfor å stjele kunder fra hverandre. Fon er skeptisk. Hun synes han går for fort frem. Hun ønsker at han skal fokusere på Red Angels istedenfor å utvide, men hun lar dette være opp til han så lenge hun slipper å hjelpe han med å få istand denne nye baren. Han må le når han får høre dette. Han har ingen problemer med å love henne dette. Han lover å ikke spørre henne om hjelp i forbindelse med denne baren, slik at hun kan konsentrere seg om frisørsalongen sin. Den har blitt mye skadelidende etter åpningen av Red Angels, men heldigvis har hun en enestående assistent som har klart å ta seg av frisørsalongen når hun ikke er der. Uten denne assistenten hadde de måtte stengt frisørsalongen for lenge siden. Det er de begge enige om.

Etter noen dager med overveielse bestemmer han seg for å prøve å leie nabobaren og bakgården mellom Red Angels og nabobaren. Mellom lokalene går det en 2,5 meter bred vei inn til bakgården, hvor det tidligere lå et vaskeri. Nabobaren er litt større enn Red Angels, så 30.000 baht er ikke en dårlig pris hvis han får bakgården og lokalene der inkludert i avtalen. Spørsmålet er hvor mye han må betale i håndpenger for å få leasingkontrakten, og om han også kan få den store blanke murveggen ved siden av Red Angels inkludert.

Den kinesiske gårdeieren har ennå ikke fått tak i den nåværende leietakeren, og hun har ikke mottatt noen andre tilbud. Han tilbyr henne prisforlangende på 360.000 baht per år hvis den tomme veggen, bakgården og lokalene der inkluderes i prisen. Hun går med på dette, siden området bare står tomt og ikke kan brukes som et barområde.

Han forklarer at han må gjøre store endringer på baren for å integrere den som en del av Red Angels-konseptet. Endringene vil øke verdien på eiendommen hennes. Siden han ikke har ubegrenset med penger, kan han ikke betale store håndpenger for å overta lokalet. I stedet tilbyr han å betale to års husleie på forskudd, i stedet for bare ett år som er vanlig. Gårdeieren tenker seg om en stund før hun sier at han kan få kontrakten hvis han betaler 500.000 baht i håndpenger. Normann står på sitt, og etter noen runder frem og tilbake, blir de enige om at Red Angels skal betale 100.000 baht i håndpenger. Han er fornøyd med avtalen han har klart å forhandle seg frem til.

Kapittel 28: Motorsykkelutleie

Han kontakter nå Toon og tre andre utbyggere for å få tilbud på hva det vil koste å bygge om den nye baren. Planen hans er å åpne opp deler av veggen mellom Red Angels og den nye baren, slik at det blir mulig å gå mellom de to via veien inn til bakgården. Han vil også bygge et lett-tak over veien for å skape et integrert inntrykk, slik at barene fremstår som én stor bar med to avdelinger: Red Angels som et diskotek og nattklubb, og Red Sportsbar som en sportsbar med biljard, dart og storskjerm for sport.

Etter å vurdert tilbudene ender det med at Toon til jobben. Prisen hans er omtrent lik den laveste konkurrenten, men siden han kjenner Toon og har hatt han som partner før, føles det riktig å gi ham jobben som et plaster på såret for at han måtte selge aksjene til Prapo.

Mens arbeidet med den nye baren pågår, dukker en svensk fisker ved navn Joakim opp. Han forteller at broren hans kjørte seg ihjel på motorsykkel for tre uker siden. Sammen drev de et motorsykkelutleiefirma i Soi 88, som en hobby ved siden av jobben som fiskere i Barentshavet. Nå ønsker han bare å selge hele firmaet etter at han og de ansatte har blitt truet med juling av to konkurrenter.

Han lytter interessert og spør hva Joakim mener med truet med juling. Joakim forklarer at dagen før kom tre unge thaier inn i butikken og spurte etter eieren. Da assistenten sa at han ikke var til stede, gikk en av dem bort til henne og gav henne en panne, og advarte henne om å slutte i jobben, ellers ville det gå like ille med henne som med eieren som nå er død, han siktet da til min bror forklarer Joakim. Slike hendelser har skjedd før også legger han til.

«Hvorfor truer de deg?» lurer han på.

«Fordi jeg kan leie ut motorsyklene mye rimeligere enn konkurrentene uten å tape penger.»

«Det hørtes interessant ut, hvordan kan du det?» spør han nysgjerrig.

«Jeg kjøper alle motorsyklene på auksjon, hvor jeg betales maksimalt 25.000 bath for en motorsykkel som har en nypris fra 75.000 til 100.000 bath. Et annet viktig poeng er at jeg aldri kjøper en motorsykkel som er eldre enn 1 år gammel. Jeg kjøper dem før garantien løper ut» påpeker Joakim.

Han skjønner nå hvordan han kan leie ut motorsyklene rimeligere enn dem som kjøper dem nye. «Hvor mange motorsykler har du?»

«Nesten 100 sykler, hvor fem kunder leier 70 av syklene på langtidskontrakter» forklarer Joakim.

«Og hvor mye leier du dem ut for?»

«I gjennomsnitt 2500 bath per måned» svarer Joakim. Han tenker seg om, før han spør: «Så det betyr i praksis at du alltid får tilbake pengene innen 10 måneder?» «ja, det stemmer» svarer Joakim. Han skjønner at dette er god butikk, så han spør: «Hvor mye skal du ha for selskapet?» «Planen er å selge syklene stykkevis for 25.000 bath, for så å legge selskapet ned. Vi snakker med andre ord om 2.5 millioner bath.» svarer Joakim.

Dette er for godt til å være sant tenker han. Hvis han ikke lyver kan han kjøpe selskapet hans gratis og kun betale for innholdet, og med så mange løpende langtidskontrakter tjener dem penger selv i lavsesongen. «Kunne du vært interessert i å selge halvdelen til din bror til meg for 1,25 million bath, hvis jeg kan garantere sikkerheten til deg og de ansatte?» «Ja, det kan jeg» svarer Joakim uten å tenke seg om. Han skjønner at dette er den dealen Joakim hadde håpet på. Han er villig til å gjøre hva som helst for å føle seg trygg igjen. Han kjenner igjen denne følelsen, og han er bare glad for at han kan hjelpe han med å føle seg trygg igjen. Uten Prapo hadde han selv levd i en evig angst. De tar hverandre i hendene, de har en deal. Han kontakter deretter Julie for å sørge for at alle formelle detaljer blir juridisk korrekte.

Før han formelt kan kjøpe seg inn i butikken til Joakim må han finne pengene han trenger for å kjøpe seg inn. I dag har han kun 400.000 bath på sin konto, men tar han tilbake de 1,5 millioner bath som Red Angels lånte av han for å bygge baren har han pengene han trenger. Siden han er ene direktør i selskapet treffer han en beslutning om å tilbakebetale disse pengene til seg selv slik at han kan kjøpe seg inn i butikken til Joakim. Han håper bare at Red Angels fortsatt har nok bufferkapital til å komme seg igjennom resten av lavsesongen.

Den eneste som ikke liker avtalen er Fon. Hun blir rasende. «Når skal du ha tid til meg?» spør hun kvast. «Siden vi kom til Hua Hin har jeg ofret all min tid på å hjelpe deg.  Jeg trodde det var slutt på at du skulle starte nye butikker da jeg ja til å starte Red Sportsbar også. Dette har du aldri nevnt for meg!» skriker hun nærmest. Normann skjønner at hun er rasende, så han starter med å beklage at han ikke tok opp partnerskapet med Joakim på forhånd. Det skjedde så fort prøver han å unnskylde seg med, men det hjelper ikke. Hun er fortsatt arg, så han fortsetter: «Jeg lover at dette vil være det siste gang jeg starter noe uten å spørre deg først.» Det hjelper. Hun roer seg ned, men han må love å ikke glemme hva han nettopp lovet henne.

Han blir nå sittende å tenke på hva han holder på med. Planen var å fokusere på Red Angels og sørge for at den ble en gullgruve når høysesongen starter igjen. Nå har han plutselig leid et lokale til for å starte en sportsbar og kjøpt seg inn i et motorsykkelutleie firma. Det var ikke planen. Går alt bra vil han etter neste høysesong sitte igjen med et lite imperium, men gaper han over for mye slik at han mister fokuset på kjernevirksomheten? Budsjettene hans begynner nå å bli svært stramme. Det  bekymrer han.

Planen hans var å få igjen pengene han investerte i Red Angels innen 1 år, men han er ikke sikker på om han klarer det nå som Red Angels også må bære kostnadene for åpningen av Red Sportsbar. Årsregnskapet kommer til å bli spennende skjønner han. Red Signs er han mindre bekymret for. Dette virker som en butikk som ikke kan tape penger, og klarer de å redusere kostnadene ytterligere og oppnå de synergieffektene han håper på fra Red Angels og Red Sportsbar vil dette bli en gullgruve. Det er han overbevist om.

For å redusere husleien og utnytte synergieffektene fra Red Angels og Red Sportsbar, bestemmer de seg for å flytte motorsykkelutleien til bakgården som han leier og endre navnet til «Red Signs.» Joakim forklarer i detalj hvordan sykkelutleiefirmaet fungerer. Han legger merke til at de ikke har noen sykler større enn 160 cc. Joakim forklarer at de fleste etterspør de små syklene, da de større koster mer og er vanskeligere å leie ut. Han foreslår at de også bør satse på større sykler. Joakim er litt skeptisk, men det blir enige om å prøve. Han tilbyr å selge sin Intruder 1100 cc til Red Signs for 250.000 baht, men Joakim synes det er for mye. Etter litt forhandlinger går han med på å selge den for 200.000 baht for å få frigjort mere kapital til seg selv. Nå har de sin første store sykkel, men de trenger flere. De blir derfor enig om at Joakim skal begynne lete etter flere store motorsykler på auksjoner i tiden fremover.

Mens de flytter den gamle motorsykkelutleie-butikken til Bintabath, ringer Prapo. Datteren hans, som eier 40 % av Red Angels, er i Thailand og ønsker å se baren. To dager senere kommer Prapo og datteren, som går under kallenavnet «Nuch», på besøk. Nuch viser seg å være en søt og sympatisk kvinne på 32 år. Hun liker Red Angels og ser frem til åpningen av Red Sportsbar. Uken etter er Toon ferdig med byggingen av Red Sportsbar, og to dager senere åpner de den. Samtidig som Red Sportsbar åpner har de fått sprayet ferdig den 20 meter lange veggen med et fantastisk motiv som illustrerer hva Red Angels, Red Sportsbar og Red Signs står for. Veggen gir dem akkurat den WOW-effekten han hadde håpet på.

To dager senere får kvartalsregnskapet for andre kvartal. Han er utrolig spent på hvordan de første 3 månedene av lavsesongen gikk. Regnskapet viser at Red Angels gikk omtrent i null i denne perioden, med et beskjedent overskudd på 55.000 baht. Han er fornøyd med resultatet, da det viser at Red Angels klarer å holde seg flytende økonomisk selv i de tre dårligste månedene av lavsesongen.

For å redusere kostnadene ytterligere slutter han å ha DJ på ukedagene etter fellesferien. Det reduserer kostnadene med over 20% nå i lavsesongen. Den største utfordringen nå er å finne en selger til Red Signs. Hun som driver motorsykkelutleien i dag har full kontroll på alle papirene, men hun er ingen selger og hun kan lite om motorsykler. Tod kan alt om motorsykler, han kjenner alle bikere i Thailand, og han er ekstremt flink til å snakke for seg. Normann gir han derfor et tilbud om å bli markedsansvarlig for Red Signs. I praksis vil dette si at han får ansvaret for markedsføring og utleien av motorsyklene, men han får ikke tilgang til noen penger. Dagen etter ringer han tilbake og takker ja til jobben. De blir enige om at han skal starte opplæringen dagen etter. Det tar ikke mange dagene før han viser seg som rett man på rett plass. Han er utadvendt og har en imponerende kunnskap om motorsykler, noe som gjør at de fleste som stikker innom, ender opp med å leie en sykkel.

«En av syklene er stjålet» kommer Tod en dag og sier, mens Normann sitter med regnskapet. «Sykkelen skulle vært levert tilbake for to dager siden, Jeg har nå vært på adressen kunden oppga, men han hadde sjekket ut for tre dager siden» forklarer Tod. Normann vet ikke hva han skal gjøre så han ringer Joakim for å spørre han om hvordan han har løst slike problemer tidligere. «Vi har hatt dette problemet mange ganger før» forklarer han. Det eneste vi kan gjøre er å kjøre rundt å lete etter motorsykkelen til vi finner den og legge inn en anmeldelse på politistasjonen. Heldigvis har Tod nettverket de trenger. Han ringer til medlemmene sine og noe av sine lokale politivenner. Det tar derfor ikke mange timer før de finner sykkelen igjen, men dette er en ineffektiv løsning skjønner han. Tod foreslår at de monterer en GPS-sporer på alle motorsyklene som de skjuler på et sted kunden aldri finner. Han synes dette høres ut som en fantastisk ide. Etter litt googling finner han en leverandør i Kina som kan levere disse GPS-sporingsfunksjonene. Nå kan de se hvor hver enkelt motorsykkel befinner seg så snart lillle-Aod har fått montert dem på alle syklene. Selv om det koster litt, er han overbevist om at dette fort vil vise seg å være en lønnsom investering.

Mens de sitter å prøver ut disse sporingsfunksjonene kommer en av servitørene i Red Angels og forteller at hun ønsker å slutte fordi hun skal flytte til Norge. Hun forklarer at hun møtte en nordmann i juleferien, og at de ble forelsket. Nå har de giftet seg, og søknaden om familiegjenforening er allerede sendt inn. Normann har hørt at dette er et vanlig problem i «lady-bars,» men han trodde ikke det ville bli et problem i Red Angels som ikke har «lay-bars». Han innser nå at han har vært naiv—folk kan fortsatt møtes etter arbeidstid og bli forelsket. Han tar dette opp med de andre ansatte for å forhindre at det skjer igjen uten forvarsel. Han får da høre at flere av de ansatte har lignende forhold med kunder. En av servitørene avslører at hun har tre kjærester som sender henne penger hver måned—en i Norge, en i Sverige, og en i England. Han er sjokkert, men han må love å ikke fortelle noe til kjærestene hennes når de kommer på besøk i baren.

Kapittel 29: Rettsaken

Når han kommer hjem, tar han opp dette med Fon og to av venninnene hennes som sitter hjemme hos dem og drikker vin. De ser ingen umoral i å ha flere kjærester som sender dem penger samtidig. Menn er ikke noe bedre, påpeker Fon, og nevner at Cay har tre koner. Han er målløs over den pragmatiske holdningen deres. Han spør derfor Fon: «Hva med deg, er du også bare sammen med meg for å ha en økonomisk sikkerhet?»

Fra å være smilende og leende blir hun nå brått alvorlig, hun ser strengt på han: «Vi har pratet om dette før, du vet at jeg ikke er sammen med deg fordi du kan gi meg en økonomisk trygghet. Jeg er sammen med deg fordi jeg elsker deg og fordi jeg håper vi en dag gifter oss.» Hun trekker posten før hun fortsetter: «Du kan ikke sammenligne med meg med de bar jentene du sikter til. De elsker ikke kjæresten sin. De er kun sammen med dem for å få penger, ikke noe annet. Det er derfor de jobber i en bar. Jeg er sammen med deg fordi du kanskje er min fremtidige mann.» «Wow, wow, ikke hiss deg opp. Det var ikke sånn ment» ler han tilbake for å stoppe henne. Hun roer seg, slik at samtalen kan fortsette om noe annet. Dette var imidlertid det svaret han trengte å høre nå, da han aldri klarer å forstå at hun kun er sammen med han av kjærlighet. Kanskje fordi han innerst inne vet at ikke er den kjekkeste gutten i byen. Svaret hennes får han derfor til å føle seg tryggere.

Heldigvis har Sin et stort nettverk og samarbeider med andre barer om å rekruttere nye servitører fra Isan-området. De finner fort en ny servitør, men hun snakker dårlig engelsk og må læres opp fra grunnen av. Det tar tid og koster penger. I tillegg må de finne et sted for henne å bo. Sin leier et rom uten air-con for 3000 baht per måned, hvor fire av servitørene bor. Rommet har plass til to til, så de plasserer den nye servitøren der. Han synes de bor dårlig, men ingen klager. Tvert imot uttrykker de takknemlighet for å få bo der gratis.

Selv om Hua Hin kan virke som et paradis, er det ikke alle som har vært heldige med sine valg av partnere. Siden baren åpnet, har Normann møtt en til to  ulykkelige menn hver uke som har mistet alt etter en skilsmisse fra sin thailandske kone. Det siste eksemplet er en tysker som var gift med en thai-jente som eide 51% av aksjene i selskapet som eide huset, men når de skulle skille seg viste det seg at aksjene hans allerede var overført til kona. Sannsynligvis har han skrevet under en salgsmelding i forbindelsen med gjennomgangen av regnskapet, hvor alt står på thai og du må signere et titalls av papirer. Et av dem var sannsynligvis en salgsmelding på aksjene hans tror han. Nå må han kjøpe huset sitt fra ex-kona for taks for å kunne fortsette å bo der. Normann synes dette er tragisk, men han forstår ikke hvorfor så mange fortsatt lar seg lure, til tross for at de kjenner til risikoen. Det ser ut til at alle blir blinde og døve når de møter en ung thailandsk kvinne som sier at hun elsker dem.

Mens han sitter å tenker på livet i Thailand kommer det en journalist fra en liten lokal avis. De har kåret Red Angels som den beste nattklubben i Hua Hin. I den forbindelse skal de lage et fire fargers innlegg om utelivet i Hua Hin. Dette innlegget vil bli distribuert til alle som sjekker inn på et av de større hotellene i Hua Hin, og siden Red Angels er vinneren i denne undersøkelsen håper de at Normann vil kjøpe en annonse i dette innlegget. Det ønsker han, men han ønsker også å kunne legge ved en egen verdikupong ved dette innlegget. En verdikupong som gir gjesten den første drinken til halv pris i Red Angels eller Red Sportsbar.

Etter litt forhandlinger bli de til slutt enige om hvordan dette kan gjøres og hvor mye dette vil koste. Nå er det bare å håpe at tiltaket gir seg utslag i masse ekstra kunder. Ved å telle antall verdikuponger de får inn hver dag kan de måle hvilken effekt de gir, fra dag til dag. Han har også fått laget en ny nettside for Red Signs hvor folk kan booke en motorsykkel online. Den ser allerede ut til å fungere fint, men flere bookinger daglig allerede.

Nå som ting har roer seg, tilbringer han mer tid hjemme sammen med Fon og King. Livet er endelig på vei mot det han hadde håpet på da han først flyttet til Thailand. Han får nå tid til å studere, ta seg av butikken og være sammen med Fon og King. I tillegg har han tid til å bygge bedre relasjoner med naboene. Smilets land smiler endelig til ham. Livet er herlig, tenker ham.

En dag kommer Per, en dansk nabo, gråtende til Normann. Hunden hans har fått kreft og ligger for døden, men ingen veterinærer vil sette den siste sprøyten av frykt for å bli gjenfødt som et lavere vesen, ifølge buddhistisk tro. Normann forstår ikke først, men etter å ha besøkt sin egen veterinær innser han at dette er et reelt problem. Han foreslår at de kan sette sprøyten selv, og veterinæren går til slutt med på å gi dem nødvendig utstyr. Når hunden er død, får de adressen til et tempel hvor de kan kremere hunden. Etter en tårevåt avskjed med hunden reiser de hjem til Per for en gravøl, hvor flere naboer også dukker opp for å vise respekt.

Mens de ser på TV-nyhetene, kommer det et innslag med en lastebil full av hunder som er blitt stoppet på grensen mellom Kambodsja og Thailand. Hundene var på vei til Vietnam, hvor de skulle slaktes og selges som delikatesse. «Kontrastene er store. I Thailand er det umulig å få hjelp til å avlive en syk hund, mens de slaktes og spises som delikatesse i nabolandet.» Kjell, en annen nabo, bryter da inn og sier at hans kone kommer fra Laos, nabolandet til Thailand. «Der må man være gift for å få leid et hotellrom sammen med en jente, mens det ikke finnes noen som helst restriksjoner her i landet.» De må le. Kontrastene i Sør-øst Asia er store er de enige om.

Rettsaken mot dem som stod bak skytingen, bilbrannen og torpederingen av leiebilen hans, nærmer seg. Saken viser seg å være mer komplisert enn Normann hadde forestilt seg. Bareieren som leide noen til å skyte han, samt fikk noen til å brenne og torpedere bilen hans, viser seg å bare være en liten brikke i en større mafia fra Pattaya. Denne mafiaen eier flere barer i Hua Hin som tjente godt før Red Angels åpnet. Planen deres var å skremme han bort eller få ham fjernet, men de undervurderte hans kontakter i politiet og biker-miljøet. De hadde heller ikke forutsett at han og Bon skulle bli venner igjen og samarbeidet om å finne den skyldige. Det komme frem at de hadde satt en GPS-sporingsfunksjon på bilen og den lille motorsykkelen hans. De hadde også fått ansatt en «spion» som servitør i Red Angels som kunne gi dem tilbakemeldinger om hva som skjedde i baren. Det var derfor de viste at Bon hadde tatt dagsoppgjøret og angrepet han, slik at de kunne sende skytteren for å ta han ut uten at de fikk skylden. På forhånd hadde de også innhentet informasjon om han fra en rekke personer som han kjenner. Deriblant Tod og Toon. Deres neste steg ville være å levere en bombe i en pakke som ble levert med posten på døra. Når han åpnet pakken ville pakken eksplodere var planen deres. Dette kom frem i krypterte meldinger som ble beslaglagt på bareierens laptop. Når han hører dette blir han imponert over hvor grundig de har gått frem, men han skjønner samtidig at han har vært utrolig heldig som er i livet i dag.

Bareieren som hadde organisert angrepene, får 15 års fengsel, mens skytteren får 8 år. Tre andre får straffer på mellom 2 og 4 år. Mafiaens toppfolk venter fortsatt på sin rettssak. Når dommen faller føler han en enorm lettelse. Endelig kan han legge dette mørke kapitlet bak seg og fokusere på å tjene penger, og ta vare på Fon og King.

Kapittel 30: Feiringen

Dette må feires. Han har forhåndsbooket et bord på Big Fish restaurant hos Marriott Hotel. Så snart dommen er falt har han med seg Fon, Prapo, advokaten, politisjefen og borgemesteren som også har kommet til rettsakens avslutning med til restauranten for å feire seieren. Her blir de servert det beste restauranten har å by på av sjømat, sammen med et utsøkt glass vin. Etter å ha nytt måltidet og noen gode glass vin holder Normann en kort tale, hvor han først og fremst takker Prapo for å ha trodd på han og hjulpet han hele veien. Uten hans hjelp hadde dette ikke vært mulig. Dernest takker han Fon for hennes styrke og støtte når alt så som mørkest ut. Talen avsluttes med en skål i champagne, før desserten blir servert. Han ser at både Prapo og Fon setter pris på rosen de fikk. Det glede han, det var det som var meningen. Etter desserten sier Prapo at bekjentskapet med Normann har gjort at han har kunnet avdekke flere korrrupsjonssaker og maktmisbruk i politiet. Noe som har gitt han kredit hos sine overordnede, og sikret hans jobb.

Middagsfeiringen avsluttes kl. 18:00 ved at en kelner kommer å forteller at limousinen hans står å venter på han. Han takker alle for middagen og støtten underveis, før han tar med seg Fon til en ventende limousinen på utsiden. Den kjører dem ned til kaia, hvor en stor privat yacht på 74 fot venter dem. «Hva er dette» spør Fon forventningsfylt når hun får se yachten som venter dem. «Jeg tenkte vi kunne feire at dette er bak oss ved å ta en tur sørover til Koh Tao, Koh Pha Ngan og Koh Samui med denne båten, og bade, snorkle og surfe undeveis.» Fon stråler opp som en sol før hun stiger ombord i denne flotte yachten. Båten legger av gårde sørover, og Fon går opp på dekk for å se på det klare turkise vannet som strakker seg uendelig mot horisonten. Hun kan nesten ikke tro at dette er virkelig. Han kommer opp bak henne og legger armene rundt livet hennes. «Klar for eventyret?» hvisket han mykt i øret hennes.

Fon snur seg smilende, øynene hennes strålte av glede. «Jeg har aldri vært mer klar,» svarer hun, før hun lente seg inn for et kyss. Han har tatt på seg sin nye Armani parfyme, en duft som hun alltid ville forbinde med ham og denne turen. Her blir de stående og se på at solen går ned i havet, mens himmelen blir farget i alle nyanser av rosa og oransje.

De går under dekk igjen, Her venter to innleide massører som vil gi dem olje massasje, ansiktsbehandling, pedikyre og manikyr mens de hører på rolig bakgrunnsmusikk og motorstøyen fra yachten. Når de starter kjenner han enorme smerter fra enkelte områder med spenninger, men det tar ikke lang tid før den trenede massøren klarer å kna ut kulene og spenningene i musklaturen. Det føles fantastisk. Han ante ikke at han hadde så mye innestengt spenning i kroppen. Etterpå faller de begge i søvn på sengene de ligger på, men de blir vekket opp en halvtime senere til en forfriskning som betjeningen har forberedt. Noen timer senere ankrer de opp ved Sharrrk Bay på Koh Tao, en øy som er kjent for sitt fantastiske undervannsliv. Her venter en fantastisk middag på en idyllisk strandrestaurant med stearinlys på bordet og rolig levende bakgrunnsmusikk. Her nyter de tropiske frukter og ulike småretter som restauranten har forberedt, mens de skåler i champagne.

«Du har virkelig overgått deg selv,» sier Fon, overrasket over den romantiske settingen.

«Jeg ville gjøre dette til en tur vi aldri vil glemme,» svarer han før han trekker henne inn i en omfavnelse. Han har planlagt denne turen i flere uker i hemmelighet for å overraske Fon, som ikke har fått den oppmerksomheten hun fortjener etter problemene med Bon startet. Nå går alle butikkene som forventet og han har klart å reinvestere pengene i nye fremtidige inntektskilder med pengene som ble generert i høysesongen i Red Angels. Planen hans nå er at investeringene hans skal generere penger nok til at han kan kjøpe seg et stort hus med svømmebasseng innen 2 år. For å få dette til kreves det mye arbeid innser han, men først et avbrekk fra hverdagen slik at de kan se fremover sammen og glede seg over hverandre, derfor denne turen.

Etter den romantiske middagen går de tilbake til yachten som finner et mer egnet sted, hvor de kan ankre opp for natten. Her tilbringer de kvelden og natten under stjernene, mens de hører på rolig bakgrunnsmusikk fra yachten til en irish coffee. Samtalene dreier seg om alt fra hva som har skjedd siden de møttes og til hva de skal gjøre sammen i fremtiden. De forteller også hverandre hvor mye de elsker hverandre. Det føles enormt godt tenker Normann. Når de legger seg i hverandres armer for kvelden, er de begge enige om at dette ikke bare har vært en romantisk tur, men dette er også begynnelsen på noe enda større – et liv fylt med kjærlighet, eventyr, og uendelige muligheter.

Neste morgen blir det snorkling rundt Koh Tao i vannet som er så klart at de kan se fiskene svømme under båten. De hopper ut i havet og begynner å snorke over et stort korallrev. De blir nå omringet av fargerike og nysgjerrige fisker som svømte rundt dem som om de ønsket å ønske dem velkommen. Når Fon svømmer tilbake til yachten igjen kan hun ikke slutte å smile.

«Denne opplevelsen kommer jeg aldri til å glemme,» sier hun. Deretter bærer det videre til Koh Pha Ngan, for en brunch på en bortgjemt vik, langt borte fra de travle turiststrendene. Her er det rolig, bare lyden av bølgene som slo mot stranden og vinden som hvisket gjennom palmene. Normann legger plutselig merke til hvor mye bedre engelsken til Fon har blitt. Han hørte det før i dag når hun pratet med kapteinen på yachten og her hvor ingen snakker thai, siden alle kommer fra Myanmar. «Hva har skjedd med engelsken din? Både tonen og ordforådet er blitt bedre» legger han til. Det var ment som en overraskelse til deg, men jeg har begynt å ta engelskundervisning etter arbeidstid. En av kundene mine er engelsklærer, så vi ble enige om å bytte tjenester. Jeg tar meg av håret og neglene hennes, mens hun lærer meg bedre engelsk. «Wow!» Normann blir virkelig overrasket og skuffet over seg selv for at han ikke har lagt merke til dette før, men dette er for han et nytt bevis på hvor mye hun elsker ham.

Etter Koh Pha Ngan fortsetter turen til Koh Samui, hvor de anrer opp utenfor Chaweng Beach, en av de vakreste strendene på øya. Dette er endestasjonen for denne båtturen, men før de går i lang kommer Normann opp bak Fon med to glass champagne. «Til vår kjærlighet og alle eventyrene som ligger foran oss,» skåler han. Fon snur seg og sier: «Jeg elsker deg,» «Jeg elsker deg mer,» svarer han, før han lener seg inn for et langt, lidenskapelig kyss.

På Koh Samui har han leid dem inn på et kjent 5-stjerners hotell, hvor de vil kose seg til konserten med en av Fons favorittband starter å spille senere i kveld. Når hun finner ut om konserten blir hun helt i ekstase. Hun kan nesten ikke tro alt han har gjort for å vise henne at han elsker henne. Det blir en uforglemmelig kveld for Fon. Hvordan skal vi komme oss tilbake til Hua Hin lurer på når de spiser frokost dagen etterpå. «Jeg har leid et privatfly som skal fly oss tilbake til Hua Hin» svarer han. Han unnlater å fortelle at dette er et fly for fallskjermhoppere. Han har leid to tandem hopp, ett for han og ett for Fon, men det tør han ikke fortelle henne. Hun får ikke vite dette før de sitter i flyet 30 000 fot over bakken.

Fon kjenner at hjertet begynner å banke raskere. Hun har aldri tenkt på å hoppe i fallskjerm, og tanken på å kaste seg ut av et fly skremmer livet av henne. Tanken skremmer også han. Han har mest lyst å pisse på seg, men dette er noe han har lovet seg selv å gjøre en eller annen gang i livet. Siden Fon ikke har noe valg nå kan hun ikke gjøre noe annet enn å gjøre som hun får beskjed om. De må nå skifte over til hoppdrakten i det lille flyet. De kjenner begge at adrenalinet pumper raskere.

«Du er gal,» sier hun, halvveis leende, halvveis nervøs.

«Gal etter deg,» svarer han nervøst. «Og denne opplevelsen vil jeg dele med deg. Jeg lover deg at dette kommer til å bli fantastisk.»

Instruktøren gir tegn til at de nærmet seg hoppet, og han tar hånden hennes.

«Vi gjør dette sammen,» hvisket han. «Jeg er rett her ved siden av deg.»

Fon nikker, og før hun vet ordet av det, er døren til flyet åpen. Instruktøren festet henne til seg selv for tandemhoppet, og Nordmann blir festet til sin instruktør. Øyeblikket er kommet.

Med hjertet i halsen og magen full av sommerfugler, kastet de seg ut av flyet. De skriker begge av skrekkblandet fryd idet de føler vekten av ingenting under seg. Vinden suser i ørene, og landskapet under dem er som et levende maleri. De føler en frihet de aldri hadde opplevd før.

Han svever like ved siden av henne, og da de når stabil høyde i luften, strekker han ut hånden mot henne. De holder hverandre i hendene mens de svever nedover.

Sekundene føles som evigheter, men til slutt utløses fallskjermene seg med et rykk, og de synker sakte mot bakken. De begynner begge å le, og de kan ikke slutte.

«Jeg kan ikke tro at vi gjorde det!» roper hun til ham.

Da de lander trygt på stranden, løper Fon bort til ham og kastet seg i armene hans. De var begge andpustne og høye på adrenalin.

«Tusen takk,» hvisket hun. «For at du utfordrer meg, og for at du alltid er ved min side.»

«Alt for deg,» svarer han, mens han kysset henne i panna. «Husk! Dette er bare begynnelsen på eventyrene våre sammen.»

Kapittel 31: Høysesong

Et par uker senere er regnskapet for tredje kvartal klart. Han er spesielt interessert i resultatene til Red Sign som han ikke kjenner så godt. Han blir derfor ekstremt glad når han ser at Red Signs har hatt en omsetningsøkning på over 2o % sammenlignet med året før. 9 prosent av økningen kommer fra de nye nettsidene. Noe som betyr at den resterende økningen skyldes relokaliseringen og synergieffektene fra Red Angels og Red Sportsbar. Han er meget fornøyd med tallene som reduserte hans pay-back tid fra 10 måneder til 8 måneder. Dette kommer til å bli den beste investeringen jeg noengang har gjort tenker han.

Red Angels, som nå også inkludert Red Sportsbar, økte overskuddet fra 55 000 baht i andre kvartal til 585 000 baht i tredje kvartal. Mye av denne økningen skyldes de reduserte kostnadene, men salgsstatistikken viser også at verdikupongene som deles ut på alle hotellene i Hua Hin har gitt dem mange nye kunder. Normann er fornøyd med resultatene og begynner nå å glede seg til høysesongen. Vil han klare å nå sitt mål om å få tilbake alle pengene han har investert i Red Angels og Red Sportsbar i løpet av det første driftsåret?

Med bare en måned igjen til høysesongen, fokuserer han på å gjøre alle enhetene klare for høysesongen og trene de ansatte. For å teste hvor godt de er forberedt til høysesongen, arrangerer de et lite party dagen før den offisielle åpningen. Planen er enkel; -hvis noe går galt, vil de forhåpentligvis oppdage det nå. Generalprøven går greit. Nå er det bare å vente på høysesongen tror han, men to uker før høysesongen starter sier enda en servitør opp jobben sin fordi hun har funnet en utlending som ønsker å gifte seg med henne. Det er nå den andre servitøren på kort tid som slutter fordi de har funnet en kjæreste gjennom jobben. Hvis dette fortsetter, rekker de ikke å lære opp nye servitører raskt nok før kundene «stjeler» dem ut av baren som «koner.» Normann er frustrert over hvor mye tid og penger han bruker på å finne gode ansatte som trives på jobben.

«Hadde dette vært en vanlig lady-bar, kunne vi krevd en månedslønn fra kunden som kompensasjon for å miste henne,» sier Sin. «Siden de ikke har fastlønn, lyver de og sier at de tjener 6000 baht i måneden, som kunden må betale for å ta henne ut av baren.»

«Mulig det fungerer slik i en lady-bar, men vi kan ikke gjøre det i vår bar,» svarer Normann bestemt.

Etter en prat med henne går hun med på å jobbe måneden ut, noe som gir dem litt tid til å finne en erstatning. Men utfordringen er at det nå er høysesong, og alle barer trenger flere folk. Red Sportsbar og Red Angels har fordelen av å tilby en god grunnlønn, deling av tips, og muligheten til å tjene på ladydrinks. Det gjør det mulig å tjene gode penger for en utadvendt person som kan snakke engelsk. De sprer ordet blant kjente og håper at jungeltelegrafen vil føre til noen gode søkere. Til slutt klarer de å få tak i de ansatte de trenger ved å stjele servitører fra andre barer som betaler dårligere.

Ettersom det alltid skjer noe i Red Angels, Red Sportsbar eller Red Signs, blir han sittende daglig i en av barene for å prate med kundene. Dette gjør at han får god kontakt med dem, men dette fører også til at han blir drikkende fra klokken fire til midnatt—og noen ganger enda lenger, selv om han har bestemt seg for å dra hjem ved midnatt. Dette gjør magen større, og han føler seg ofte uvel og trøtt. Av og til er han kvalm og kaster opp, og han har smerter rundt leveren. Appetitten er borte, han går ned i vekt, og muskelmassen minker. Fon vil at han skal gå til legen, men han vet at problemet skyldes at han drikker for mye. Han ser ingen vits i å oppsøke lege bare for å bli fortalt at han må slutte å drikke. Det er jul, og det passer dårlig å prøve å slutte med alkoholen nå. Han har sluttet å kjøre hjem i fylla, og det får holde for nå, tenker han. Fon liker det ikke, men hun har lite å si til syvende og sist. Butikken er det viktigste for Normann akkurat nå.

Verdikupongene som deles ut på alle hotellene er en knallsuksess. Daglig får de inn mer enn 50 kuponger. Selv om dette betyr at de ikke tjener penger på den første ølen eller drinken de kjøper siden de får den til halv pris, er dette en svært lønnsom investering. De fleste drikker mer enn en drink og de som liker seg kommer tilbake. At de også har klart å hyre en hip-hop gruppe som kommer tre ganger om dagen mellom kl 16 og kl. 20 for å danse break dance og electric boogie til rap-musikk på gata utenfor Red Angels og Red Sportsbar viser seg også å være en innertier. De trekker masse folk tidlig på kvelden hvor de trenger flere kunder. Begge utestedene er nå stappfulle hver dag og alle motorsyklene er konstant leid ut. Joakim måtte i hu og hast kjøpe fem sykler til før han reiste ut på fiske igjen, i håp om at dette skulle dekke etterspørselen. Normann gleder seg derfor til å få årsregnskapet om en måneds tid.

På julaften har de bestilt bord på «Det gule huset,» en norsk-thai restaurant som serverer ribbe til jul. Normann gleder seg—det er lenge siden han har smakt norsk mat, og en jul uten ribbe er ingen jul. Julemiddagen blir perfekt, akkurat som hjemme i Norge. Stappmett tar de en Grab tilbake til Red Sportsbar for å få seg en akevitt etter maten. Begge barene er stappfulle, og stemningen er på topp. Den eneste han ikke liker er at en av jentene skriker «Welcome dakling» til kunder hun ikke liker utseende på. «Dakling» bety «apetryne» på thai, men turistene tror hun mener «darling». De smiler derfor og går inn i baren og spanderer en øl på henne som nettopp kalte dem for et apetryne. Han liker ikke dette.

På nyttårsaften kommer Prapo på et uventet besøk sammen med sin kone, sønn, datter, og deres partnere. De er i Hua Hin for å feire nyttår og se rakettoppskytingen fra stranden utenfor Hilton. Etter litt småprat om året som har gått spør han Prapo  «Hva med din egen posisjon i politiet? Vil du klare å beholde jobben ett år til?»

Prapo tenker seg om før han svarer. «Hvis jeg var usikker i fjor, er jeg enda mer usikker i år. Sannsynligvis beholder jeg ikke jobben ett år til, men hvem vet—kanskje jeg gjør det. Hvis jeg mister jobben, er det bare to år til jeg går av med pensjon uansett. Sannsynligvis vil jeg ta en jobb som konsulent for politiet eller militæret,» sier Prapo. De skåler for året som har gått og året som kommer. Deretter reiser Prapo med følget sitt til Hilton for å feire nyttårsaften der.

Ti minutter før midnatt reiser Fon og Normann også til stranden for å se på rakettene. Når klokken slår tolv, fylles himmelen med fyrverkeri. Fargene eksploderer over havet, reflektert i vannet og i øynene til Fon. De skåler med champagnen de har tatt med seg, før de deler et langt, kjærlig kyss under den fargesprakende himmelen. Øyeblikket er perfekt, som om tiden har stoppet opp bare for dem. Etter at de har fortalt hverandre hvor mye de elsker hverandre og lovet hverandre å hjelpe hverandre i tykt og tynt, går de tilbake til Red Angels og Red Sportsbar for å feire det nye året der sammen med venner og bekjente. Det blir en kjempekveld for å si det pent.

Kapittel 32: Skrumplever og magekreft

Neste ettermiddag våkner han med en følelse av at noe er alvorlig galt. Han er ikke bare fyllesyk—det er noe langt verre som skjer i kroppen hans. Kvalmen og svimmelheten er intens, og han kjenner at han må kaste opp. Han sjangler til badet, og det som kommer opp, er blodig og ser ut som kaffegrut. Bena og anklene er hovne, og hele kroppen klør. Fortsatt ekstremt trett, legger han seg ned igjen, men søvnen vil ikke komme. Han prøver å drikke litt vann for å justere væskebalansen, men det fører bare til at han må på toalettet. Der oppdager han at urinen er mørk, nesten som te.

Fon ser at han er dårlig og spør bekymret hvordan han føler seg. Normann ønsker ikke å lyve for henne, så han forteller sannheten. Hun insisterer på å ta ham med til sykehuset, men Normann nekter. Han er overbevist om at det bare er noe som vil gå over med litt hvile. Fon gir motvillig etter. For å dempe kvalmen ringer han en thai-kontakt som selger joints og ber om noen raskt. Røyken hjelper, og han føler seg straks bedre, men han vet at det bare er en midlertidig lindring. De bestemmer seg for å bli hjemme og se noen Netflix-filmer sammen, noe som er lenge siden de har gjort. Fon og King setter pris på at Normann endelig er hjemme, selv om han er syk.

Etter et par dager med hvile føler han seg bedre. Urinen er lysere, og hevelsen i bena og anklene har gått ned. Til tross for dette føler han seg fortsatt skrall. Til slutt klarer Fon å overtale han til å ta en tur på sykehuset. Etter å hørt om helseproblemene Normann har slitt med siden nyttår bestemmer legen seg for å ta flere blodprøver og en CT-skanning av underlivet for å få et helhetlig bilde av situasjonen. Deretter er det bare å vente. Resultatene er ikke klare før om ti dager.

Når han kommer hjem, har han vondt i magen, men ikke i leveren som han pleier. Legen har gitt ham forbud mot alkohol, så han holder seg hjemme, røyker en joint og slapper av med en god film. Normann kom til Thailand for å finne det gode liv, men tilværelsen har vært preget av stress for å få forretningene til å gå rundt. Han innser at han må gjøre noe med tilværelsen sin. Han er jo trygdet, så han trenger egentlig ikke å jobbe.

10 dager etter CT-skanningen er resultatene klare. Han kjenner en blanding av spenning og frykt. Uvissheten har tynget ham, men nå skal han endelig få noen svar. Han har alltid trodd at det er bedre å vite, men han skal snart erfare at det ikke alltid er tilfelle.

Legen ser alvorlig på ham og Fon, som har blitt med for å støtte ham. «Blodprøvene og CT-skanningen viser at du har skrumplever i første stadium,» sier legen. Fon ser forvirret ut. «Hva er skrumplever?» spør hun. Legen forklarer at skrumplever er arrdannelse i leveren forårsaket av langvarig leversykdom. «Skaden kan ikke reverseres, men behandling kan forhindre at tilstanden forverres,» sier legen. Han nikker stille, men hjertet synker. «Skyldes dette alkohol?» spør han, selv om han allerede vet svaret. Legen bekrefter at det mest sannsynlig er tilfelle.

«Blodprøvene antydet også at du kan ha kreft,» fortsetter legen forsiktig. «CT-skanningen bekrefter mistankene våre. Vi fant en svulst rett nedenfor spiserøret. For å kunne si sikkert om den er ondartet, må vi gjennomføre en gastroskopi.»

Kulden griper tak i ham. «Hva er en gastroskopi?» spør han, desperat etter å forstå. Legen forklarer at det er en prosedyre hvor de fører et lite kamera ned i magen gjennom munnen og spiserøret for å ta en biopsi av svulsten.

Det er tre dagers ventetid på gastroskopien, og deretter ytterligere to uker før resultatene kommer. I denne perioden får Normann rikelig med tid til å gruble over fremtiden. Hva gjør han hvis han faktisk har kreft? Han innser at han kanskje må reise tilbake til Norge for behandling, men hva skal han gjøre med alt han har bygget opp i Thailand? Skal han forsøke å selge huset og firmaene, eller håpe at de kan klare seg selv mens han er borte?

Han bestemmer seg for å ringe moren sin. Samtaler med henne har alltid gitt ham ro når verden føles kaotisk. Hun og Svein gir begge samme råd: Selg alt og kom deg hjem til Norge. «Ta med deg Fon,» sier moren bestemt. Hun minner ham også på veddemålet han har med onkelen, noe Normann ikke har tenkt så mye på siden han kom til Thailand.

De to ukene med venting gir ham mye tid til refleksjon. Fornuften sier at han bør selge alt hvis han har kreft, men hva skal han gjøre med Fon? Han elsker henne, og tanken på å bo i Norge uten henne er uutholdelig. Skal han gifte seg med henne og søke om familiegjenforening? Spørsmålene hoper seg opp, og han må finne svar i løpet av de kommende ukene.

Årsregnskapene kommer nå også på løpende bånd. Fon er den første som får sitt, og hun er tydelig nervøs. Nervøsiteten går raskt over til vill jubel når hun blar over til resultatsiden som viser at frisørsalongen hennes fikk et overskudd på 800.000 baht før skatt. Hun danser rundt i rommet, og Normann kjenner en stolthet over hvor flink hun har vært. Tenk hva hun hadde klart å få til hvis hun ikke konstant hadde måtte ta seg av han, tenker han. Han skjønner at Fon har teft for business. Det har hun bevist nå.

To dager senere får han sitt eget årsregnskap. Han er utrolig spent. Vil han klare målsetningen om å få tilbake pengene han har investert i Red Angels og Red Sportsbar i løpet av første driftsår? Resultatet er også viktig hvis han må selge baren. Han er spent og blar raskt igjennom regnskapet til han kommer til resultatet, som viser et overskudd før skatt på hele 4,2 millioner baht. Dette tallet er overskudd etter at alle kostnadene med å starte Red Sportsbar er trukket fra. Han kan nesten ikke tro at dette er sant. Han har klart å få tilbake investeringen sin på ett år. Det hadde han ikke trodd når løp rundt med livvakter rundt seg og var redd for hva Bon kunne finne på. Han er imponert over tallene og ringer straks til Prapo for å invitere ham til årets generalforsamling i Red Angels, bevisst lagt til dagen etter at han får resultatene fra kreftprøven.

Dagen etter kommer årsregnskapet for Red Signs, men siden han kun har vært medeier på slutten av året får han ikke en full oversikt over resultatet. Selskapet tjener imidlertid gode penger, og overskuddet har økt med mer enn 22% etter at Normann kom inn. Han ligger dermed an til å få en pay-back time på rundt 7 måneder.

Etter mye venting kommer endelig resultatene fra gastroskopien. Normann er ekstremt nervøs og spent, så legen går rett på sak: «Prøven viser at svulsten er ondartet. Den gode nyheten er at kreften fortsatt er i første fase, så du har gode sjanser for å bli kurert hvis behandlingen starter umiddelbart.» Legen venter litt, slik at Normann får tid til å fordøye beskjeden, før han spør forsiktig om Normann vil bli henvist til et kreftsykehus i området for å starte behandlingen.

«Nei,» svarer han bestemt. «Jeg må reise til Norge for behandling. Kan dere lage en rapport jeg kan ta med meg til sykehuset i Norge?» Legen nikker forståelsesfullt og lover å ha rapporten klar om et par dager.

Selv om diagnosen ikke er den han ønsket, har han hatt to uker på å forberede seg mentalt. Han tar beskjeden med fatning, men Fon tar det tyngre. Hun er tydelig bekymret og redd, og Normann ser det. Han foreslår derfor at de drar ut for en bedre middag på Coco51, en romantisk strandrestaurant med deilig mat og rolig livemusikk i bakgrunnen. Det er akkurat det de trenger nå, tenker han, og Fon setter pris på forslaget.

Kapittel 32: Giftemål

Når de ankommer bestiller de sine favorittretter, og Normann unnskylder seg for å gå på toalettet. I stedet for å gå på toalettet finner han veien til kjøkkenet og spør kokken om han kan skrive «Vil du gifte deg med meg?» med sjokoladesaus rundt kanten på desserttallerkenen til Fon. Kokken smiler og nikker. Normann bestiller også en flaske champagne, og spør om de kan spiller «Wonderful Tonight» av Eric Clapton når desserten serveres. Deretter går han tilbake til bordet og setter seg ned igjen, spent på hva som skal skje.

Fon begynner å snakke om legebesøkene og de dystre resultatene, men Normann avbryter henne. «La oss spise og kose oss litt først. Hverdagen kan vente,» sier han med et smil. Maten er like fantastisk som alltid, og de nyter måltidet i hverandres selskap. Etterpå dempes lysene, og tonene fra «Wonderful Tonight» begynner å spille idet desserten kommer på bordet. Fon smiler, men ser undrende på Normann. Da servitøren plasserer desserten foran henne, reiser Normann seg, går ned på kne ved siden av henne og holder frem en diamantring mens han spør: «Vil du gifte deg med meg?»

Fon stirrer på ham i sjokk, som om hun har sett et spøkelse. Men etter et øyeblikk lyser ansiktet hennes opp, og hun spretter opp av stolen, roper «JA!» og kaster seg rundt halsen hans. De andre gjestene i restauranten bryter ut i applaus, og Fon kysser Normann mens tårene triller nedover kinnene hennes.

De skåler i champagne, begge strålende lykkelige. Men før de rekker å diskutere bryllupsdatoen og planlegge fremtiden, blir Fon plutselig alvorlig. Normann legger merke til det med en gang. «Hva er det, Fon? Er du ikke glad?» spør han forsiktig.

«Jo, jeg er utrolig glad,» svarer hun. «Men jeg vet ikke hva jeg skal si til foreldrene mine.»

Normann ser forvirret ut. «Hva mener du?»

«Foreldrene mine er veldig gammeldagse. Hvis jeg forteller dem at vi skal gifte oss, vil de spørre hvilken medgift du tilbyr dem,» forklarer Fon.

Normann blir stille. «Medgift?» gjentar han, og Fon nikker. Hun forklarer at i Thailand, spesielt blant velstående familier, er det vanlig at brudgommen gir en medgift til brudens familie for å vise sin kjærlighet og evne til å forsørge henne.

«Hvor mye snakker vi om?» spør Normann, fortsatt litt forvirret.

«En million baht,» sier Fon forsiktig. «Hvis de får det, vil de være overlykkelige. De kan bygge et nytt hus og kanskje noen utleieboliger.»

Normann blir stille igjen og tygger på tanken. Dette var noe han ikke hadde forventet. Fon ser bekymret ut. «Elsker du meg ikke?» spør hun forsiktig. «Ønsker du ikke å betale medgiften? Jeg forstår det. Jeg vil ikke ha medgift selv, men foreldrene mine vil ha det. Hva skal vi gjøre?»

Normann ser på Fon og smiler. «Selvfølgelig vil jeg betale dem én million baht hvis det er det som skal til for at vi kan gifte oss,» svarer han bestemt.

Fon hyler av glede og kaster seg igjen rundt halsen hans. Hun vil straks ringe foreldrene for å fortelle dem nyheten, men Normann ber henne vente litt. «Vi må først snakke om fremtiden,» sier han.

«Så snart vi er formelt gift, vil jeg søke om familiegjenforening, slik at du kan komme og bo sammen med meg i Norge. Men UDI har opptil ni måneders behandlingstid på slike søknader, så jeg må reise først, mens du må vente her til søknaden blir innvilget,» forklarer han.

De snakker sammen en times tid om hvordan livet i Norge vil bli, og Fon går med på å flytte sammen med ham. Hun har hørt mye om Norge og kjenner flere thaijenter som allerede bor der, så hun gleder seg til å se landet. «Kan jeg ringe foreldrene mine nå?» spør hun igjen, utålmodig.

«Ikke helt ennå,» sier Normann, plutselig minnende om særeieklausulen i onkelens veddemål.

«Før vi kan gifte oss, må du godta å skrive under på en særeieavtale,» sier han. Fon ser undrende på ham. «Hva er en særeieavtale?»

«Det er en avtale som sier at du ikke har krav på noe av det jeg eier fra før hvis vi skulle skille oss. Du har bare krav på halvparten av det vi skaper sammen etter giftemålet,» forklarer han. Fon tenker over det et øyeblikk, men går så med på avtalen. «Kan jeg ringe foreldrene mine nå?» spør hun smilende. Normann nikker, og Fon tar straks opp telefonen for å ringe sin mor.

Dagen etter er det generalforsamling i Red Angels. Normann har allerede rukket å få særeieavtalen oversatt til thai og har bestilt de nødvendige papirene fra Norge for å bevise at han fortsatt er singel. Når Prapo ser Normanns ansikt, spør han: «Hva har skjedd?»

Normann forklarer situasjonen, og Prapo sukker tungt. «Du har hatt utrolig flaks. Det kunne gått mye verre.»

«Ja, jeg vet det,» svarer Normann. «Kanskje det er Buddha-amuletten som redder meg gang på gang.»

Prapo smiler, men blir så alvorlig igjen når Normann forteller om skrumpleveren og magekreften. «Hva betyr dette for Red Angels?» spør han.

«Det må vi ta senere,» sier Normann. «La oss først få unna det formelle. Vi må godkjenne årsregnskapet og bestemme hva vi skal gjøre med overskuddet på 4,2 millioner baht. Jeg har allerede fått tilbake pengene Red Angels lånte for å starte baren, så vi snakker rom hva vi skal gjøre med resten. Jeg foreslår at resten av overskuddet utbetaler til eierne. Det betyr at jeg får tilbake millionen jeg lånte deg, og at du får utbetalt 360.000 bath i kontanter i år.»

Prapo nikker og stemmer for forslaget.

Før Normann rekker å fortsette, forteller Prapo at han ikke vil fortsette i jobben sin til neste år. «Noen tilbød komiteen mer penger enn jeg kunne,» sier han.

«Da får du kanskje mer tid til å engasjere deg i Red Angels,» sier Normann.

«Ja, det har jeg,» svarer Prapo.

«Bra, for jeg ønsker å selge mine 60% av baren, slik at jeg kan reise til Norge for å få kreftbehandling. Aller helst vil jeg selge dem til deg, så du kan bli eneeier.»

«Hvor mye vil du ha for dine 60%?» spør Prapo.

«Det er et forhandlingsspørsmål, men jeg verdsetter aksjeposten til minst 4 millioner baht. Selv om omsetningen vil falle når vi mister pub-lisensen, vil Red Sportsbar veie opp for tapet. Jeg tror det er realistisk å forvente et overskudd på minst 4 millioner baht før skatt hvert år fremover, noe som betyr at du får tilbake investeringen din på ett år,» forklarer han.

Prapo tenker seg om før han går ut for å ta en telefonsamtale. Femten minutter senere kommer han tilbake og sier: «Jeg går med på avtalen.» Normann tar ham i hånden, og avtalen er i boks. Der tjente jeg nettopp 4 millioner bath tenker han fornøyd. Pengene lover Prapo å ha på hans konto innen 2 til 3 dager.

Kort tid senere ringer Joakim tilbake. Han blir lei seg når han får høre at Normann har fått kreft, men han skjønner at han vil hjem til Norge for å få hjelp. De blir derfor enige om å selge Red Signs sammen for mer enn 2.5 millioner bath. Etter noen forhandlinger blir de enige om at Red Signs også skal kjøpe hans Harley og Click for 80% av det han betalte. For han er det viktigste å kvitte seg med alle eierandelene i Thailand så raskt som mulig, helst uten for mye. Han ringer Julie for å be om hjelp med å selge Red Sign, og han ringer til sin mor for å fortelle henne at svulsten er ondartet, og at han har fridd til Fon. Nå planen å flytte hjem til Norge igjen. Han logger seg derfor inn på Altinn for å melde flytting tilbake til Norge. Deretter innkaller han alle han kjenner til en øl i Red Sportsbar for å komme med en viktig kunngjøring.

Når alle er samlet, forteller han at han har fått kreft og at han vil flytte til Norge med Fon. Før de reiser, planlegger de å gifte seg i Hua Hin, og alle er invitert til bryllupsfesten. Datoen er ennå ikke satt, men den vil bli annonsert så snart den er klar. Ton og Cay lurer på hva han vil gjøre med barene og motorsykkelutleien. «Jeg har allerede solgt Red Angels til min partner, men jeg har ennå ikke har funnet en kjøper til Red Signs.» svarer han, før han legger til «Hvis dere kjenner noen som er interessert, er både motorsykkelutleien og bilen min til salgs.»

Dagen etter legger han bilen ut til salgs på nettet og stikker innom noen bruktbilselgere for å få tilbud. Bilen er populær så den blir solgt to dager senere med bare 10% tap. Han er fornøyd med salgsprisen.

Cay ringer nå og sier at han er interessert i å kjøpe Red Signs. De avtaler å møtes i Cays sjappe om 15 minutter. Cay har med seg flere rådgivere og en advokat, noe som overrasker Normann. Rådgiverne stiller en rekke spørsmål om lønnsomheten og forretningsmodellen, og Normann svarer så godt han kan. Etter en times tid med spørsmål foreslår Cay at de går ut og spiser. De ender opp på en thairestaurant rett over gaten, hvor de bestiller mat og et øltårn. De snakker om alt annet enn Red Signs, og stemningen er god.

Under måltidet spør Cays advokat om å få se på Buddha-amuletten som Normann alltid bærer. Normann tar den av og gir den til ham, og advokaten studerer den nøye. «Dette er en meget kraftfull Buddha,» sier han. «Jeg vet det,» svarer Normann stolt. «Siden jeg fikk denne amuletten har jeg alltid landet på beina. Jeg håper den også sikrer denne avtalen» legger han til med et smil.

Etter middagen fortsetter forhandlingene. Cay og rådgiverne diskuterer seg imellom i noen minutter, før Cay vender seg mot Normann. «Vi er fortsatt interessert i Red Signs, men prisen må justeres,» sier han.

«Jeg er enig,» svarer Normann. «Prisen jeg ga deg var for lav. Du kan enkelt selge motorsyklene for mer enn du betaler for selskapet.»

Cay ler, men blir så alvorlig igjen. «Jeg kan betale deg 5 millioner baht kontant i morgen,» tilbyr han.

«Det går ikke,» svarer Normann bestemt. «Jeg har allerede to andre interesserte kjøpere i Bangkok, og hvis ingen av dem betaler 6 millioner baht, vil jeg vurdere prisen.»

Det er en bløff, men Cay vet det ikke. Etter å ha diskutert med sine rådgivere igjen, aksepterer Cay prisen. De tar hverandre i hånden, og Cays advokat begynner straks å utarbeide kjøpsavtalen.

Når han kommer hjem, legger han igjen en beskjed til Joakim på Messenger: «Red Signs er solgt for 6 millioner baht. Pengene kommer innen en uke.» Der tjente jeg nesten 2 millioner bath sier han til seg selv, overlykkelig. På bare en uke har han klart å selge både Red Angels og Red Signs med stor fortjeneste. Han fristes til å gå ut og feire, men leveren hans tåler det ikke skjønner han.

Dagen etter har Fon fått tak i alle papirene hun trenger for å gifte seg, og særeieavtalen er nå underskrevet og oversatt. Det eneste som gjenstår er Normanns papirer fra Norge. De kommer tre dager senere, men de må oversettes til thai før de kan gifte seg på kommunehuset. Dagen etter er dette i orden også, slik at Normann kan ringe til Marriott for å ordne bryllupsfesten og sende ut invitasjonene. Deretter overfører han medgiften til Fons foreldre. Dette blir fort lagt merke til. Under en time senere ringer moren hennes, overlykkelig og takknemlig.

Dagen før bryllupsfesten drar de til kommunehuset for å formalisere ekteskapet. Seremonien tar under en halvtime. Deretter reiser de til Bangkok for å få vielsesattesten oversatt og stemplet. Fon får en venninne til å trekke kølapp for dem, slik at de slipper unødvendig lang ventetid. To timer senere er alt i orden, og de drar rett til den norske ambassaden for å levere søknaden om familiegjenforening. Utslitte, men lykkelige, reiser de tilbake til Hua Hin samme kveld.

Bryllupsfesten blir en liten, intim affære med 42 gjester nede på stranden. Normann gir seg selv lov til å drikke denne ene dagen, og stemningen er på topp. De har leid inn Cartoon, en lokal rockemusiker, som spiller 70- og 80-talls rockelåter og ballader, noe som skaper en fantastisk atmosfære. Gjennom kvelden strømmer gratulasjonene inn, men også spørsmål om Normanns fremtid og hvordan livet vil bli i Norge med Fon.

Etter bryllupet er Fons foreldre overveldet av hvor flott Normann og Fon bor, og hvor vakkert bryllupet var. De er sikre på at Normann må være rik, siden han har råd til alt dette og kunne gi dem en million baht i medgift. Normann prøver å forklare at han ikke er rik i Norge, og at de ikke vil bo i et stort hus med eget svømmebasseng der. Men i deres øyne er Normann en velstående mann, og ingenting han sier kan forandre deres mening. De synes også at Normann snakkerr godt thai. Normann har selv merket hvor mye bedre han har blitt i Thai det siste året. Nå kan han føre en flytende samtale med Fons foreldre, noe han aldri hadde trodd da han først kom til landet.

Kapittel 34: Tilbake til Norge

To dager etter bryllupet har han fått oppgjøret for både Red Angels og Red Signs. Han har derfor mye penger på kontoen. Han reiser ned til banken for å få overført disse pengene til hans norske bankkonto, men han oppdager da at det ikke er så enkelt som han hadde trodd. For å overføre penger ut av Thailand må han dokumentere formålet med transaksjonen og bevise at pengene allerede er skattlagt. Som utlending må han vise at pengene som ble ført inn i landet, er blitt beskattet i Norge. Han må derfor ta utskrifter fra Altinn og kontakte regnskapsføreren for hjelp. Etter to dager med papirarbeid får han overført det han kan, men det står fortsatt masse penger igjen.

Han ringer Svein, som foreslår at han kjøper bitcoin for pengene og overfører dem til Sveins bitcoin-konto. Deretter kan Svein veksle dem til norske kroner og overføre beløpet til Normanns norske bankkonto. Selv om han er usikker og redd for å gjøre feil, stoler han på Svein, som har erfaring med krypto. Svein logger seg på hans Mac via TeamViewer og gjør transaksjonene for ham. Når det hele er gjort, er han utmattet, ikke fordi det var fysisk krevende, men fordi det var en ny og skremmende opplevelse for ham, spesielt med så store beløp involvert.

Nå gjenstår det bare å kjøpe en flybillett til Norge og komme seg av gårde så raskt som mulig. Han gruer seg til å reise, men han vet at han ikke har noe valg. Jo lenger han venter, desto større blir kreftsvulsten. Motvillig bestiller han en enveisbillett til Norge med avgang neste dag, men i det miste fikk Fon en innkallelse til intervju ved amassaden i forbindelse med søknaden om familiegjenforening. Han beroliger henne og sier at det bare er en formalitet.

For å markere avskjeden reserverer han et bord på Coco51 for en siste middag med Fon, før det blir en avskjedsøl på Red Angels. Neste morgen bærer det til flyplassen i Bangkok for avreise til Norge. Fon begynner å gråte når han må forlate henne på flyplassen for å sjekke inn på internasjonal sone. Han synes også dette er utrolig trist, så han må manne seg opp for å ikke selv begynne å grine på flyplassen.

Svein lover å hente ham på flyplassen i Stavanger. Flyreisen tar 15 timer, så han har god tid til å reflektere over livet i Thailand. Han innser at han har vært utrolig heldig. Å starte ett utested eller motosykkelutleie i Thailand uten å kjenne språket og kulturen først er galskap. Han skjønner det nå. Hadde det ikke vært for Prapos hjelp, kunne dette gått skikkelig galt. Hadde han vist det han vet i dag når han kom, ville han aldri ha startet et utested i Thailand. I stedet ville han nytt livet på stranden og reist rundt i Thailand med Fon for å lære språket og kulturen først. Det er først nå, som han har lært seg språket, kulturen og bygd seg opp et nettverk, at han er i stand til å drive et utested i Thailand. Men det er lett å være etterpåklok.

Selv om det har vært noen hektiske 2,5 år, sitter han igjen med en masse minner for livet. Han skjønner at han har opplevd mer i tiden i Thailand enn i sine foregående 20 år. Han har fått se Thailand fra en side ingen turister får se, noe han kommer til å være takknemlig for. Akkurat nå er helsen det viktigste. Hva er vitsen med millioner på bok hvis han er død? Han er redd og ber Buddha-amuletten om hjelp. Tiden i Thailand har lært ham om karma, og han har begynt å tro at amuletten gir ham hell og lykke. La oss håpe kreftbehandlingen går bra, tenker han før han sovner.

Flyet mellomlander i Helsinki før han til slutt ankommer Gardermoen, hvor han bytter fly til Stavanger. Der blir han møtt av regn og sludd – typisk vestlandsvær. Når han kommer ut av flyplassen, tar han et øyeblikk for å trekke inn den friske, kalde, norske luften. Den føles deilig etter Thailand, hvor luftfuktigheten og temperaturen er mye høyere. Luktene er også annerledes, noe han aldri har lagt merke til før.

Svein kjører ham hjem til foreldrene, hvor moren venter med en hjemmelaget middag. Neste morgen bærer det til fastlegen for å få henvisning til sykehuset for kreftbehandling. Ting går raskt, og etter noen telefonsamtaler blir han innlagt på Stavanger universitetssjukehus for utredning. De bekrefter diagnosen fra Hua Hin Hospital: Skrumpleveren er i første fase og kan reddes hvis han slutter å drikke. Når det gjelder kreften, er han også heldig. Siden svulsten ble oppdaget tidlig, har den ikke spredt seg til lymfeknuter eller andre organer. Legen anslår at han har 75% sjanse for å bli helt frisk etter operasjonen.

Han føler en lettelse. «Det var godt å høre,» sier han.

«Ja, du har gode prognoser. Det ser ut som om høyere makter holder et øye med deg,» sier legen med et smil.

Han trekker frem Buddha-amuletten. «Jeg har en Buddha-amulett som passer på meg. Thaiene tror den bringer meg hell og lykke,» forklarer han.

«Jeg har hørt om slike amuletter,» sier legen. «Jeg vet ikke om de har magiske krefter, men det finnes mye mellom himmel og jord som vi ikke forstår. La oss håpe den hjelper deg med å bli kvitt kreften.»

«Det håper jeg også,» svarer han.

Legen anbefaler at operasjonen gjennomføres så raskt som mulig. Han er enig. Ti dager senere får han datoen for operasjonen.

Kapittel 35: Jeg skal bli far, men hvem er min far?

Dagen før operasjonen våkner Normann av at mobilen ringer uavbrutt. Han prøver å ignorere den, men personen i andre enden gir seg ikke. Han famler etter mobilen i mørket og får til slutt tak i den. Klokken er 06:12. Det er Fon som ringer på Messenger. Hun snakker så fort på thai at han må be henne roe seg ned og trekke pusten, for han har knapt våknet.

«Hva skjer?» spør han forvirret. Fon trekker pusten og fortsetter, denne gangen roligere.

«Jeg skulle hatt mensen for over tre uker siden. Den er ofte litt forsinket, men aldri så mye. Jeg tok en graviditetstest i går. Den viste at jeg er gravid. Jeg stolte ikke på testen, så jeg tok en ny. Den viste også at jeg er gravid. I dag var jeg hos legen, og han bekreftet det. Vi skal ha barn!» roper hun, før hun legger til, «Jeg håper du er glad.»

Han, som fortsatt prøver å våkne, føler seg plutselig helt ør. Det er som om verden har stoppet opp. Han blir sittende i stillhet en lang stund. «Hallo? Er du der?» spør Fon etter en pause.

«Ja, jeg er her,» svarer han. «Jeg ble bare litt overveldet. Jeg hadde ikke forventet å få vite at jeg skal bli pappa dagen før kreftoperasjonen min. Selvfølgelig er jeg glad, det kom bare veldig brått på meg. La oss håpe operasjonen går bra. Hvis ikke, vil kanskje barnet vokse opp uten en far.»

«Ikke vær så negativ nå,» svarer hun bestemt. «Operasjonen går selvfølgelig bra, og jeg er sikker på at jeg får visum til Norge.» Han er takknemlig for hennes optimisme; det gir ham styrke. De snakker en halvtimes tid om barnet før hun må gå på jobb.

Han blir liggende i sengen, alene med tankene sine. Han skal bli pappa. Det var uventet. Tanken på å bli far hadde aldri slått ham før, men nå er det en realitet. Jo mer han tenker på det, jo gladere blir han. Dette er stort. En blanding av glede, frykt og spenning skyller gjennom ham. Gleden av å få lov til å bli far og oppleve det fantastiske eventyret det er å se et nytt liv vokse og utvikle seg. Tanken på å dele alt han vet med sitt barn og være en kjærlig far fyller ham med en varme han aldri før har kjent. Men så kommer frykten: frykten for at operasjonen ikke skal gå bra, og frykten for at han ikke vil strekke til som far. Hvordan skal han klare et så stort ansvar? Han vet jo ingenting om å være far. Følelsene er overveldende.

Etter å ha ligget og grublet en stund, bestemmer han seg for å ringe Svein og moren sin for å dele nyheten. De blir begge begeistret og kan knapt vente til barnet blir født. Resten av dagen føles spesiell. Han gruer seg til operasjonen, men gleder seg samtidig til å bli far.

Neste morgen blir han operert. Legene forteller at inngrepet var vellykket. De fikk fjernet hele svulsten og det betente vevet rundt. Han kysser Buddha-amuletten sin når han får høre dette. Hvis han noen gang tvilte på amulettens kraft, gjør han det ikke nå. Siden han fikk amuletten, har den brakt ham lykke og beskyttet ham gang på gang.

To dager etter at han er tilbake hjemme hos foreldrene sine etter operasjonen, får han besøk av onkel Knut. «Jeg hørte om alt som har skjedd. Jeg ville vente til etter operasjonen før jeg stakk innom,» forklarer Knut og gratulerer han med nyheten om at han skal bli far. «Du må være i en helt annen verden nå,» legger han til.

«Ja, jeg er det,» ler han. «Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli far, men nå skjer det. Heldigvis var operasjonen vellykket, ifølge legene, så nå er det bare å glede seg.»

De drikker et par kopper kaffe mens han forteller om livet sitt i Thailand, før de begynner å prate om hvilke planer han har for fremtiden sin. Først må jeg finne et sted til oss å bo. «Selv om jeg tjente penger på å bo i Thailand, er dette ikke nok til å kjøpe et ordentlig sted for oss å bo,» forklarer han til onkelen sin. «Hvor mye penger har du?» spør onkelen. «Nesten 3 millioner kroner», svarer han.

«Da ønsker jeg å gi deg og familien din en gave,» sier onkelen hans, før han blir stille en liten stund, som om han ønsker at Normann skal høre ekstra godt etter nå. «Jeg fikk en aksjepost i Mærsk når jeg gikk av med pensjon etter å ha seilt for dem i mer enn 25 år. Denne aksjeposten er i dag verdt rundt 5 millioner kroner, og den ønsker jeg å gi bort til deg og din familie. Dere har da rundt 8 millioner kroner til å kjøpe dere et sted å bo. Det bør være mulig i Sandnes» legger onkelen til.

Han blir liggende stum i sengen en lang stund, som om han ikke skjønner hva onkelen hans nettopp sa. Til slutt klarer han å spørre: «Hvorfor gjør du dette?

Onkelen nøler litt før han han spør om Normann klarer å holde på en hemmelighet. «Ja, selvfølgelig gjør jeg det» svarer han ivrig etter å høre hvorfor onkelen hans ønsker å gi han disse pengene.

«Før din mor og far ble kjærester, var jeg sammen med din mor i et halvt år. Forholdet sprakk da hun tok meg i å være utro. Din far trøstet henne, og etter det har de vært sammen. Men tre måneder etter at de ble sammen, kranglet de. Din mor oppsøkte meg for trøst, og vi endte opp med å drikke og havne i samme seng. Ni måneder senere ble du født,» forklarer onkelen.

«Hva? Er du faren min?» utbryter Normann sjokkert.

«Jeg håper ikke det,» svarer onkelen. «Vi tok ingen DNA-test, for det fantes ikke noen tilgjengelig for 40 år siden. Og selv om vi hadde tatt en, ville den sannsynligvis vært nesten identisk, siden jeg og din far er brødre. Vi fortalte det aldri til din far, og jeg håper du heller ikke vil gjøre det. Broren min er faren din, ikke jeg. Jeg har aldri vært en del av livet ditt, og jeg ønsker ikke å ødelegge ekteskapet mellom din far og mor. Ingen vil tjene på at din far får vite om sidespranget din mor hadde med meg for over 41 år siden.»

Han blir nå helt stille. Han vet ikke hvordan han skal reagere, så han lar bare onkelen fortsette uforstyrret. «Jeg prøvde å holde kontakten, men din far er en sjalu mann. Han likte ikke at jeg stakk innom hver gang jeg hadde permisjon, med gaver fra utlandet. Så jeg holdt meg borte for å unngå problemer i familien din.» Etter å ha pratet sammen en stund skjønner han onkelens argumenter. De virker logiske. Han tar i mot pengene fra onkelen sin, og lover å ikke røpe hemmeligheten til noen.

Savnet av Fon og King er enormt, så det blir til at han prater i timevis med henne på Messenger hver dag. En dag ringer Fon for å fortelle at hun har sett at Prapo bli arrestert på nyhetene i Thailand, beskyldt for korrupsjon. Han ringer til Prapos datter, Nuch, i Danmark. Hun forteller at han som har tatt over jobben til Prapo nå prøver å finne noe å arrestere faren hennes for. Hun har selv blitt innkalt til et virtuelt politiavhør senere i dag.

Når han legger på, er han lettet over at han solgte Red Angels før Prapo sluttet i sin stilling. Nå ser det ut til at alle Prapos fiender skal ta hevn, og uten hans beskyttelse ville han vært utsatt. Han skjønner at han kom seg ut i siste liten. Han tar opp Buddha-amuletten han har rundt halsen og kysser den som takk for all hjelpen. Han føler umiddelbart den samme indre roen som han har følt så mange ganger før komme tilbake til han. Han elsker denne følelsen. Den får han til å føle seg trygg i en utrygg hverdag.

De neste månedene går med til å vente. Venting er ikke hans sterke side. Å vente på behandlinger og resultater på kreft- og leverprøver blir han etter hvert vant til. Men å sitte alene hos foreldrene sine og vente på at UDI skal behandle søknaden om familiegjenforening, er noe annet. Han har prøvd å purre, men det hjelper ikke. Han innser at han bare må vente. Han bruker tiden til å lete etter et egnet sted å bo for dem begge. Etter en måned med visninger finner han en 3-roms leilighet i sentrum som han får kjøpt til takst. Nå mangler bare Fon. De har fått vite at de venter en jente. De bruker derfor tiden på Messanger til å diskutere potensielle navn til barnet.

Etter nesten fem måneders venting får hun endelig innvilget søknaden om familiegjenforening og kan kjøpe en enveisbillett til Norge.

Han innkaller nå alle han kjenner i Sandnes-området til en velkomstfest for å ønske Fon velkommen til Norge og Sandnes. Svein tar på seg ansvaret for festen, slik at Normann kan sette seg på flyet for å møte Fon på Gardermoen. Han gleder seg som et barn på julaften. Han ser på klokka. Flyet har landet for 20 minutter siden, men ennå ingen tegn til henne. Minuttene snegler seg av gårde. 35 minutter har gått, og fortsatt ingen Fon. Han begynner å bli urolig. Kan det ha skjedd noe? Nei, han må slutte å tenke det verste og bare vente. Endelig, etter 59 minutter, kommer hun ut. Normann løper mot henne, løfter henne opp og gir henne et stort kyss, mens han ønsker henne velkommen til Norge. Han gir henne rosene han har kjøpt mens han ventet. Når de går ombord i flyet som skal ta dem til Stavanger, hvisker han til Fon: «Dette har jeg ventet lenge på. Nå som du endelig er her, kan vi legge livet i Soi Bintabath bak oss og se fremover. Et kapittel er nå ferdig, og et nytt starter når vi lander i Stavanger.»