Forord

Normann er en dykker som blir uføretrygdet etter en dykkerulykke i Nordsjøen. Kona hans stikker da av med bestekompisen hans. Etter et par år som uføretrygdet vinner han i lotto. Han bestemmer seg da for å flytte til Thailand og starte et nytt liv der. I boka følger vi livet hans og de utfordringene han møter når han prøver å etablere seg som utlending i smilets land. Smilet har imidlertid to sider lærer han etterhvert. Som regel smiler de for å være vennlige, men de kan også smile bare for å være høflig, mens de egentlig ler av deg.

Etter å ha først nytt tilværelsen som lottomilionær, finner han seg en jente han blir forelsket i og han ender opp med å kjøpe seg et hus og starte et utested for å ha noe å gjøre. Noe som ikke er enkelt i første omgang, siden kulturen og reglene er så forskjellig. Når han i tillegg allierer seg med politiet og gjør seg uvenner med mafiaen går det riktig galt. Han finner til slutt hjelp fra uventet hold, og lærer at livet i smilets land  ikke bare er fredelig og en dans på roser. Selv om kjærligheten smiler til han, gjør ikke helsen det etter hvert. Noe som gjør at han må treffe noen tøffe valg.

---

Kapittel 1: Lotto-millionær

Normann våkner av en iskald trekk som sniker seg oppover beina. Han trekker dyna godt over seg igjen før han setter seg opp i senga og kikker ut av soveromsvinduet. Gradestokken viser minus 14 grader. Klokka har passert åtte, så det er på tide å stå opp og sette på kaffekjelen før han fryser i hjel. Det trekker fælt i det gamle huset han leier i Sandnes, men han betaler bare 5000 kroner i måneden, så han kan vel ikke klage.

Han slenger noen vedkubber i ovnen og fyrer opp, samtidig som han setter på kaffen. Når den er ferdig, setter han seg ved kjøkkenbordet for å sjekke VG og se om noe viktig har skjedd i løpet av natta. Selvfølgelig har det ikke det, men i dag er siste frist for å levere inn lottokupongen. Normann logger seg inn på Norsk Tipping og leverer en ny femukers lottokupong. Han har en fast rekke som han har levert i flere år: 6, 7, 9, 18, 21, 24 og 26. Etter at kupongen er levert, tenker han ikke mer på den. Den går jo aldri inn uansett, men det gjelder å ikke gi opp og å være positiv.

I løpet av natta har det snødd 15 cm. Normann har ingen snøfreser, så han må bruke håndskuffen for å måke seg en vei ut. Helgen skal tilbringes hjemme med Netflix og Grandiosa pizza. Siden han ble uføretrygdet etter en dykkerulykke i Nordsjøen for to år siden, har han hatt mye tid til å tenke. Det verste var ikke å bli uføretrygdet, men å finne ut at kona hadde vært utro med en av hans barndomskamerater i årevis mens han jobbet i Nordsjøen. Det såret dypt. Kona, som hadde investert mest i huset og bilen, fikk muligheten til å kjøpe ham ut, noe hun gjorde sammen med den nye kjæresten. Nå bor kameraten i huset hans og kjører bilen hans, uten at han kan gjøre noe med det. Normann trives ikke lenger i Sandnes og ønsker seg vekk, men han vet ennå ikke hvor.

Klokken 20.00 lørdag ringer telefonen. Han tror først det er Svein som vil ta en tur, men det er ikke han som ringer. Nummeret på skjermen er 625 60 000. Det virker kjent, men han klarer ikke å plassere det. Han tar telefonen og hører en stemme i andre enden si: «Dette er fra Norsk Tipping på Hamar. Gratulerer, du har blitt Lotto-millionær.» «Nå tuller du,» er det eneste Normann klarer å si. «Nei, jeg gjør heldigvis ikke det. Du har vunnet Lotto-potten sammen med fire andre spillere. Din andel er 6,6 millioner kroner.» Normann tror fortsatt ikke på henne, så han sier «et øyeblikk» slik at kan sjekke Norsk Tipping-appen sin. Der står det: 7+0 rette og 6,6 millioner i premie. Han går i ekstase og vender tilbake til damen fra Norsk Tipping. «Hva skal du bruke pengene til?» spør hun. Uten å tenke seg om svarer han: «Jeg selger alt jeg har og flytter til Thailand. Jeg er drittlei 14 minusgrader og sure folk.»

Deretter ringer han til Svein. «Møt meg på Banken pub umiddelbart,» sier han. «Ikke tenk på penger, jeg spanderer.» Så ringer han etter en taxi og drar til Banken pub.

Når han kommer dit, er det kanskje 15 personer der, men Svein har ikke kommet ennå. Normann kjøper en halvliter mens han venter. Et kvarter senere kommer Svein. Normann bestiller da den dyreste champagnen de har, pluss en runde til alle på hans regning. Dette skaper stor stemning i baren. Alle kommer bort for å takke for drinken. «Hva skjer?» lurer Svein på. «Dette er ikke likt deg.» «Jeg har vunnet i Lotto i dag,» roper Normann stolt. «Nå skal jeg drikke meg full før jeg flytter til Thailand.»

«Er det sant?» spør Svein. «Tror du jeg tuller? Jeg vant 6,6 millioner kroner,» svarer Normann. «Så nå stikker du til Thailand?» «Ja, jeg har hørt hvor fantastisk det er å bo der, spesielt fra Hans, Gunnar og de andre Sandnes-guttene som jobber i Nordsjøen. De har alle hus i Hua Hin og drar dit så fort de har ferie. Jeg skal ikke pendle slik de gjør. Jeg skal selge alt og flytte dit for godt. Setter jeg halvparten av pengene i aksjefond og bruker resten på hus og en business i Thailand, kan jeg leve som en konge der. Jeg har jo en ganske god uføretrygd i bunnen. I Thailand vil jeg være mangemillionær. En øl i en bar koster bare 15 kroner der, mens her koster den 80. Stor forskjell. Jeg ser bare fordeler med å flytte til Thailand, siden jeg ikke har noe som binder meg her. Å se eksen min kose seg med min barndomsvenn er ikke min idé om lørdagsunderholdning.» «Jeg skjønner det,» sier Svein, «men hva med vennene dine her? Teller ikke de noe?» «Jo, selvfølgelig er du og Ove viktige for meg, men jeg regner med at dere kommer og besøker meg i Thailand. Hvis du kan ta deg fri fra jobben nå, kjøper jeg billett til deg samtidig som jeg kjøper en til meg selv.» «Du vet at jeg ikke kan stikke fra jobben på kort varsel,» svarer Svein. «Jeg er heller ikke singel som du. Jeg har både kone og barn.» «Nettopp. Du har ting som binder deg her. Det har ikke jeg. Derfor stikker jeg,» sier Normann.

Neste dag sier han opp leiekontrakten på huset og legger ut alt han eier til salgs på finn.no. Det går imidlertid ikke mange timene før moren ringer og spør om han har vunnet i Lotto. «Det er utrolig hvor fort en nyhet sprer seg i Sandnes,» tenker han. «Ja, jeg vant 6,6 millioner i Lotto i går, og nå flytter jeg til Thailand,» svarer han. «Hva? Du kan ikke flytte fra oss og vennene dine i Norge for å finne et bedre liv i Thailand bare fordi du har vunnet noen få millioner i Lotto!» Moren liker det dårlig. Det ender med at han motvillig godtar å komme på middag senere på dagen. Han vet at det blir for å overtale ham til å bli, men han er fast bestemt på å flytte til Thailand. Familien har imidlertid ingen planer om å gi opp så lett.

Kapittel 2: Veddemål

Kvelden etter banker det uventet på døra til Normann. Der står Onkel Knut, storebroren til faren hans, en mann familien har hatt lite kontakt med siden Normann ble født. Normann inviterer ham inn. «Hva bringer deg hit?» spør han. «Jeg hører rykter om at du har vunnet i Lotto og planlegger å flytte til Thailand,» svarer Onkel Knut. «Ja, det stemmer,» sier Normann. Knut setter en bærepose på bordet, tar opp en helflaske SangSom og en halvannen liter Pepsi Max. «Dette er thailandsk rom. Hvis du henter isbiter, kan vi drikke oss fulle på den beste alkoholen Thailand har å by på.» Normann blir overrasket, men henter isbiter og to glass. De skåler i SangSom med cola.

«Som du vet, har vi ikke hatt mye kontakt siden du ble født,» begynner Onkel Knut. «Jeg har seilt på sjøen, og faren din og jeg har hatt våre uoverensstemmelser. Men jeg har alltid fulgt med på deg. Jeg synes måten bruddet mellom deg og eksen skjedde på, var forferdelig. Det minnet meg om da min andre kone lurte meg til å gifte meg med henne. Etter at min første kone døde av kreft, giftet jeg meg med en brasiliansk jente og tok henne med til Norge. Da hun fikk norsk statsborgerskap, skilte hun seg. Heldigvis hadde jeg særeie, så jeg mistet ikke halvparten av det jeg eide, men hjertet mitt ble knust. Siden da har jeg ikke hatt noen seriøse forhold.» Normann lytter oppmerksomt, fascinert over å høre en del av onkelens liv han ikke kjente til. Etter et par stramme drinker løsner samtalen.

«Etter 40 år på sjøen, hvor jeg var kaptein de siste 15, har jeg hatt ansvar for over 1000 sjømenn,» fortsetter Knut. «Som du vet fra Nordsjøen, jobber de seks uker på båten og har så seks uker fri. De tjener godt og mange er single. De drar til Thailand, Filippinene og Brasil for å feste og få seg en kjæreste. Mange sender penger til disse kjærestene og tilbringer all fritid med dem. Etter hvert gifter de seg og kjøper hus i kjærestens navn. Til slutt går det skeis. Først mister de huset, bilen og motorsykkelen som står i konas navn. Deretter gjør kona krav på halvparten av alt han eier. Jeg har aldri møtt en som har klart å drive en bar i Thailand med overskudd eller få tilbake kjøpesummen for huset.»

«Hvorfor forteller du meg dette?» spør Normann. «Jeg vil ikke at du skal gjøre de samme feilene som hundrevis av sjømenn før deg,» sier Knut. «Slapp av, jeg er ikke født i går,» ler Normann. «Jeg kommer ikke til å sløse bort pengene mine eller la en Thai-jente robbe meg. Jeg skjønner at foreldrene mine har sendt deg for å snakke meg bort fra å flytte til Thailand.» «Ja,» innrømmer Knut, «de er bekymret. Jeg tilbyr deg min aksjepost i Mærsk, verdt rundt fem millioner kroner, hvis du blir i Norge. Med nesten elleve millioner kroner kan du kjøpe deg et sted å bo, en bil og kanskje en båt. Hva mer kan du ønske deg?»

«Hadde du kommet før jeg vant i Lotto, hadde jeg kanskje slått til. Men nå har jeg egne penger og planer. Penger er bra, men hva skal du med dem når du ikke har en kjæreste eller en jobb å gå til? Jeg vil se verden. Jeg har bare sett Europa, aldri Asia. Når jeg er i Thailand, skal jeg reise rundt i Sørøst-Asia.» «Jeg skjønner at du vil reise,» sier Knut, «men du trenger ikke å emigrere. Hvorfor ikke ta et halvt år som backpacker i Sørøst-Asia? Da får du sett alt, og når du er lei, kan du reise hjem igjen.» «Jeg har tenkt på det, men da blir jeg bare en turist. Jeg vil oppleve hvordan det er å bo i Thailand, skaffe meg en kjæreste og etablere en liten bedrift som gir livet mening.»

«Hvorfor vil du starte en bedrift?» spør Knut. «Ønsker du ikke lenger å være uføretrygdet?» «Uføretrygden gjør meg ikke stolt,» innrømmer Normann. «Jeg vet at jeg kan jobbe, men jo mer jeg jobber, jo mer av trygden mister jeg. Det blir som å jobbe gratis. I Thailand kan jeg starte en liten bedrift. Hvis den tjener penger, er det ekstra penger til meg. Hvis ikke, har jeg i det minste noe å gjøre. Det er bedre enn å drive dank i Sandnes.»

Knut blir stille en stund før han sier: «La oss inngå et veddemål. Hvis du bor i Thailand i minst to år og kommer tilbake med mer enn to tredjedeler av pengene dine, får du mine Mærsk-aksjer. Du må også få din fremtidige kone til å signere en særeieavtale.»

«Greit, men hva hvis jeg kommer tilbake med 25 prosent mer penger enn jeg dro med?» spør Normann. Knut ler. «Ingen kommer tilbake fra Thailand med mer penger enn de dro med. Men hvis du gjør det, får du også hytta mi i Hemsedal.» «Mener du det?» spør Normann entusiastisk. «Ja, det gjør jeg. Etter 40 år på sjøen har jeg aldri hørt om noen nordmenn som har flyttet til Thailand og kommet tilbake med mer penger enn de dro med.» «Greit, vi har en avtale,» sier Normann og strekker ut hånden. Knut tar den, før han spør: «Hvor mye tar du med deg til Thailand?» «Jeg vant 6,6 millioner i Lotto, har 2,5 millioner i aksjefond, og kan  kanskje få 200.000 når jeg selger det jeg har i Sandnes. Totalt rundt 9,3 millioner kroner.»

Normann bryr seg lite om det uventede veddemålet, men det roer foreldrene hans. Det er det viktigste. For å få det formelt korrekt får de en advokat til å sette opp avtalen. Deretter reiser han til Svein for å fortelle om det uventede besøket og veddemålet. Svein ler. «Hvorfor kom han ikke til deg for to år siden da du ikke hadde noe sted å bo etter bruddet med eksen?» spør han. «Jeg er ikke bekymret for at du lar noen lure fra deg pengene. Til det er du altfor gjerrig,» ler han. «Jeg er mer redd for at du ikke klarer å slå deg til ro og finne en kjæreste. Du er kresen. I Sandnes har ingen forhold vart mer enn to-tre uker etter eksen.» «Ikke bekymr deg,» sier Normann. «Det er først nå jeg begynner å ble klart for et nytt forhold.» «OK, la oss ta et veddemål på det også,» sier Svein. «Hvis du finner en kjæreste som du ser for deg som en kone i fremtiden innen to år, spanderer jeg en helaften. Hvis ikke, spanderer du på meg.» Normann smiler og tar Svein i hånden på dette veddemålet. Et veddemål han tar mer seriøst enn veddemålet med sin onkel.

«Jeg reiser ikke til Thailand for å finne meg en kjæreste, men for å finne meg et nytt liv. Jeg tror ikke jeg finne kjærligheten hvis jeg leter etter den. Jeg tror kjærligheten må finne meg, ikke omvendt» sier Normann. Svein rister på hodet, han har hatt denne diskusjonen før, til ingen nytte. «Det første jeg må gjøre er å finne meg er et sted å bo, deretter må jeg finne på noe å gjøre. Underveis i denne prosessen håper jeg at kjærligheten finner meg» forklarer Normann.

Kapittel 3: En weekend i Bangkok

To uker senere sitter han på flyet til Oslo, på vei til den thailandske ambassaden på Frogner for å søke om et tre måneders Non-O Visa til Thailand. Visumet får han etter noen dagers venting. Deretter kjøper han den første og beste businessbilletten til Thailand. Det blir med Thai Airways, som har direkteflyvninger mellom Oslo og Bangkok. Nå er det bare å glede seg, noe han også poster på Facebook-profilen sin. Han håper at eksen ser innlegget. Hun er fortsatt venner med ham på Facebook, selv om de ikke har snakket sammen siden skilsmissen.

Normann har opprettet flere profiler på thailandske dating-nettsteder som retter seg mot utlendinger. Han har chattet med et par fine damer som bor i Bangkok, men det er først nå han har muligheten til å møte noen av dem. Han starter med å sende en invitasjon til den fineste av dem, og det tar ikke mer enn en time før han har fått laget en avtale med henne. Hun skal møte han på hotellet han har leid, fredag kl. 16. Nå er det bare å glede seg, tenker han.

Når flyet lander i Bangkok, er han spent. Han har nå solgt alt han eier for å flytte til et land han aldri har besøkt. Hva om han ikke liker seg her? Vel, det er for sent å tenke på nå, sier han til seg selv mens han går mot passkontrollen på Suvarnabhumi flyplass. Etter å ha gått gjennom passkontrollen og hentet de to store koffertene som inneholder flyttelasset hans, gjelder det å finne sjåføren som skal hente ham. Det er heldigvis ikke noe problem. Så snart han kommer ut i ankomsthallen, ser han en mengde sjåfører med skilt med kundenes navn. Normann titter seg rundt før han får øye på et stort skilt hvor det står «Normann.» Han går bort til sjåføren som spør om han heter Normann Pettersen. «Ja, det er meg,» sier han. Sjåføren folder hendene på thailandsk vis før han ønsker Normann velkommen til Thailand. Deretter tar han over koffertene og geleider ham til minibussen som står og venter utenfor. I det Normann går ut av ankomsthallen, slår en varmebølge mot ham. Han får umiddelbart pusteproblemer. Varmen slår ham nesten i bakken. Det er godt at det ikke er mange meter til minibussen, som står og venter med aircondition.

«Det er varmt i dag,» sier han til sjåføren etter at han har satt seg inn. Sjåføren snur seg og ser på han. «Varmt? Dette er den kalde årstiden,» svarer han. «Da gruer jeg meg til den varme årstiden. I Norge var det minus 10 grader da jeg dro. Nå er det pluss 30. Det er 40 graders forskjell. Jeg holdt på å svime av da jeg kjente varmebølgen som slo mot meg. Det var deilig å komme inn i bilen med aircondition,» Sjåføren ler. «Du blir fort vant til varmen. Alle utlendinger klager på varmen når de kommer, men når de reiser hjem igjen, er det varmen de savner mest. Er det første gang du er i Thailand?» «Ja, det er første gang jeg er her,» svarer Normann. «Kommer du som turist eller for å gjøre forretninger?» «Begge deler,» svarer han. «Planen min er å flytte hit og finne meg noe å gjøre.» «Da må du lære deg å snakke thai,» sier sjåføren. «Hvis du ikke snakker thai, skjønner du ikke hva thaiene sier. De vil da lett prøve å lure deg. Bare et godt råd,» sier han. Normann takker for rådet og skjønner at sjåføren har et viktig poeng. Han bør prioritere å lære seg thai hvis han skal bo her, spesielt hvis han også skal åpne en forretning.

40 minutter senere kommer de frem til hotellet, Tower Club at Lebua. «Wow, dette var et svært hotell,» sier han. «Ja, dette er Thailands nest høyeste bygning,» svarer sjåføren. Normann føler en blanding av ærefrykt og forventning. Han har lest massevis om dette hotellet. Dette skal være toppen av luksus.

Dørene glitrer i gull. En uniformert dørvakt åpner dem for ham med et vennlig smil. Normann nikker høflig og går inn. I det han kommer inn, føler han at han har kommet til en annen verden. Lobbyen er som en katedral av eleganse. En enorm lysekrone stråler i taket, og marmorgulvet reflekterer lys fra tallrike krystallstykker. Overalt hvor han ser, er det kunstverk som kunne vært hentet fra de fineste museer. Etter innsjekkingen blir Normann ledet opp til suiten sin.

Suiten er overveldende. En enorm stue med utsikt over byens skyline, møblert med de fineste materialer og dekorert med kunstverk som kan ta pusten fra de fleste kunstelskere. Soverommet har en king-size seng som ser ut som en trone, og badet er det største han noen gang har sett. Badet er en spa-oase med boblebad, dampdusj og et speil som spiller avslappende musikk. Normann synker ned i den myke sofaen og trekker pusten dypt. Alt er perfekt. Dette er det mest luksuriøse stedet han noen gang har vært på. Det er det ingen tvil om.

Han har imidlertid ikke tid til å slappe av ennå. Om en time kommer «Julie.» Han hopper inn i den store gull-dusjen, før han finner frem det fineste antrekket han har med seg: et par dressbukser, hvit skjorte og svarte sko. Presist klokka fire ringer resepsjonen og sier at han har besøk. «Send henne opp til rommet mitt,» svarer han. To minutter senere banker det på døra. Når Normann åpner, står den vakreste jenta han noen gang har sett i levende live der. Hun gir ham en varm klem før han inviterer henne inn. «Flott suite du har leid,» sier hun når hun kommer inn og får se den flotte suiten. «Ja, dette var den flotteste suiten jeg fant på nettet,» svarer han.

«Skal vi gå en tur til Skybar? Det er vel litt tidlig for middag ennå,» fortsetter han. De tar heisen opp til 64. etasje, hvor verdens høyeste utendørsbar ligger. Det er tidlig ennå, så det er ikke så mange der. Flott, tenker han, da får jeg anledning til å bli bedre kjent med Julie. Han bestiller en flaske champagne og to cocktailer. I bakgrunnen hører de live jazzmusikk mens de nyter den fantastiske utsikten over Bangkoks skyline med en utsøkt cocktail i hånden.

Når de begynner å prate, får han raskt vite at alle thaier har et kallenavn. Hennes er «Julie». Hennes riktige navn er Fonphon, men det er det ingen som bruker, sier hun. Hun ser ut til å være maks 25 år, men hun sier selv at hun er 28 og studerer jus. Om ett år er hun ferdig utdannet advokat, forklarer hun. Da trenger hun bare tre år med praksis før hun kan kalle seg advokat. Hun er også singel, men hun har to barn – en gutt på åtte år og en jente på seks år. Begge bor hos besteforeldrene sine, som passer på dem og sender dem på skolen mens hun studerer og jobber i Bangkok. «Det er vanlig i Thailand,» sier hun.

«Men hvor ofte ser du barna dine?» lurer Normann på. «Jeg ser dem kanskje en gang hver tredje til fjerde måned. Normalt i forbindelse med en offentlig fridag.» «Det var sjeldent,» tenker han. «Savner du dem ikke?» «Jo, det er derfor jeg har Line og Messenger på telefonen, slik at jeg kan se dem via videochat hver dag,» forklarer hun. Normann har aldri hørt om et system hvor det er vanlig at besteforeldrene tar seg av barnebarna i stedet for foreldrene. «Hva synes foreldrene dine om at de må ta seg av barna dine, slik at du kan jobbe og gå på skolen?» «I Thailand har vi ingen gunstige pensjonsordninger som sikrer at alle pensjonister får penger av staten når de blir gamle. Her er det barna og barnebarnas oppgave å sørge for at foreldrene har alt de trenger når de blir gamle. Akkurat nå er min jobb å sende foreldrene mine pengene de trenger, slik at de kan ta vare på barna mine og seg selv,» forklarer Julie. «Dette er helt vanlig,» legger hun til.

«Hva jobber du med?» Julie blir nå stille en lang stund før hun svarer: «Jeg jobber som eskortepike. Det er derfor jeg er her i kveld.» «Åh, jeg trodde vi hadde en date,» svarer Normann. «Vi kan godt kalle det en date,» sier Julie med et smil, «men ønsker du at jeg skal være sammen med deg til i morgen tidlig, vil det koste deg 5000 baht.» Normann blir helt matt. «Hun er vel det de kaller en luksusprostituert,» tenker han. «Hun finner kundene sine på datingnettsteder hvor enslige menn leter etter selskap når de er i Thailand,» konkluderer han. «Hva er inkludert i prisen?» spør han. «Alt du måtte ønske deg, bortsett fra analsex og sadisme.» Normann er ikke vant til å forhandle om slike ting, så han nøler litt før han til slutt går med på avtalen hennes. Han betaler for henne frem til i morgen tidlig.

Normann er fascinert av de store puppene på den lille kroppen. «Kan jeg spørre om puppene dine er ekte?» spør han forsiktig. Julie er ikke sjenert. «Dette er ekte silikon,» ler hun. «420 gram i hver pupp. Resten av meg er originalt,» legger hun til. Etter et par drinker bestemmer de seg for å prøve ut den tostjerners Michelin-restauranten litt lenger ned. Et valg han ikke angrer på. Maten er helt fantastisk, og han skjønner hvorfor dette er en Michelin-restaurant. Dette er noe helt annet enn Fjordland, som han har levd på de siste to årene. Her blir de servert delikatesser fra hele verden. Middagen er en symfoni av smaker, hver rett er et mesterverk. Julie elsker også maten, så de blir sittende her en god stund før de går tilbake til Skybar, hvor det er blitt langt mer liv.

Her blir det flere øl mens han forteller livshistorien sin, og hvorfor han har kommet til Thailand. Julie sier da at hun ikke er den han leter etter. Hun er ikke ute etter et fast forhold. Hun har vært gift før og ønsker ikke å bli det igjen. Hennes mål nå er å bli advokat. Hun gir Normann telefonnummeret sitt og spør hva hans thailandske nummer er. Når hun hører at han ennå ikke har et thailandsk SIM-kort, sier hun at de må gå ut og kjøpe et. «Har du en telefon med to SIM-kort?» spør hun. «Det vet jeg ikke,» svarer han. «La meg se.» Hun tar telefonen og ser at det er en iPhone. «Telefonen din støtter to SIM-kort,» sier hun. «La oss gå ut og kjøpe et SIM-kort til deg, så har du et thailandsk nummer du kan bruke, og som andre kan bruke for å få tak i deg.» Normann er enig. 15 minutter senere har han fått seg et thailandsk SIM-kort. Det eneste han trengte var å vise passet sitt. Han lagrer Julies mobilnummer og lover å ringe henne når han trenger juridiske råd.

De står nå på en trafikkert gate i Bangkok, med en mengde sterke, eksotiske lukter som kommer fra de mange matbodene langs gata. «Hva skal vi gjøre nå?» spør Julie. «Vis meg hvorfor alle sier at menn bør oppleve en natt i Bangkok minst én gang i livet,» svarer Normann. «Okei,» svarer hun, før hun kaprer en tuk-tuk og gir beskjed om å kjøre dem til Soi Cowboy. Et red-light-distrikt i Bangkok, med hundrevis av go-go-barer hvor unge jenter danser i bikini på en scene med svingstenger. «Du kan ikke ha vært i Bangkok uten å ha vært innom Soi Cowboy,» sier hun. Hun drar ham med inn i en av de første go-go-barene de kommer til. Normann har aldri sett en go-go-bar før. Han føler seg derfor ukomfortabel. Etter ti minutter, hvor 20-30 jenter i små bikinier danser på scenen, byttes alle jentene ut med nye.

Normann får beskjed om å velge ut en av jentene og kjøpe en «lady drink» til henne. Normann er sjenert, så han ønsker ikke å peke ut en jente som skal komme og sette seg sammen med ham. Julie må derfor spørre ham flere ganger om hvem han liker, før hun hjelper ham med å velge ut en jente som får en gratis «lady drink». Han må også ta på puppene hennes, noe han har problemer med siden han ikke kjenner henne. Han er ikke vant til slik adferd. «Hva er en ‘lady drink’?» lurer Normann på når de går fra den ene go-go-baren til den neste. «En ‘lady drink’ betyr at baren legger på 40-50 baht på prisen til drinken du kjøper til jenta. Disse pengene får jenta når baren stenger. Det er en del av inntekten deres,» forklarer Julie.

Etter å ha vært på fem go-go-barer, skjønner han at opplegget er temmelig likt fra bar til bar. Danserne er ikke profesjonelle. De er unge jenter som ser ut til å være skremt til å danse omtrent nakne på en scene hvor menn kan grafse på dem. Noen få ganger kommer det et profesjonelt show med jenter som vet hva de gjør, og som vet hvordan de skal underholde gjestene. Han synes derfor at go-go-barer er kjedelige når han allerede har en så flott dame. Han ønsker derfor å gå tilbake til hotellet i stedet for å se flere go-go-show. Der ender de først opp i Skybar, før de avslutter i nattklubben lenger ned.

Tilbake på rommet igjen, fylles luften av spenning. Det er på tide med sex, men før han får henne i senga, må han først ta en dusj. Julie følger etter ham, og de deler den varme strålen mens dampen fyller baderommet. Når de kommer ut, starter Normann å utforske hver eneste centimeter av den deilige kroppen hennes. Han går grundig til verks, og Julie responderer på hver eneste berøring. Han tar seg god tid, nyter hvert øyeblikk, og til slutt går det for henne. For Normann, som ikke har hatt sex siden dykkerulykken for to år siden, er dette en etterlengtet opplevelse. Han har mye å ta igjen, og det viser han til fulle.

Julie er fornøyd. Hun setter pris på at Normann tar seg tid til å gi henne glede, i stedet for bare å tenke på seg selv. Nå vil hun gi tilbake med samme mynt. Normann føler seg som om han er i himmelen. Etter at det har gått et par ganger for ham, begynner han å merke at kroppen hans ikke klarer mer. Han får ikke pikken til å stå igjen, uansett hvor mye han prøver. Julie smiler lurt og trekker frem en tablett fra vesken sin. «Ta denne,» sier hun med et smil. «Hva er det?» spør Normann, skeptisk. «Kamagra,» svarer hun. «En potenspille som får pikken din til å stå igjen innen en halv time.»

De fortsetter å leke en stund til, og som lovet, begynner effekten å virke. Pikken står som et spett, og denne gangen blir den stående lenge. De elsker igjen, intenst og lidenskapelig, før det til slutt går for Normann den fjerde gangen. Han synker ned på sengen, utmattet og fornøyd, og sovner umiddelbart etter at han er ferdig.

Når morgenen gryr, våkner Normann med en ståpikk, takket være pillens effekt som varer i tolv timer. Julie er imidlertid ikke sen om å hjelpe ham med å få den ned igjen. De nyter morgensex før de dusjer og går ned til frokostsalen. Der blir de servert en fantastisk internasjonal frokost. Mens de spiser, spør Normann hvor han kan få kjøpt Kamagra. Julie ler. «På alle apotek,» svarer hun. «Trenger jeg resept?» «Resept? Hva er det?» «Papirer fra legen som forteller at du trenger dette», svarer Normann. Julie ler igjen. «Nei, alle kan kjøpe potenspiller i Thailand,» forklarer hun mens hun fortsetter å spise.

Julie ser på ham med et alvorlig blikk. «Du virker som en snill gutt,» sier hun. «Du vil raskt oppdage at det finnes to typer jenter i Thailand. Den ene typen er profesjonelle jenter som meg, som kun er ute etter penger. De vil gi deg god service for pengene hvis du behandler dem med respekt. Den andre typen er de som leter etter en ‘husband’ i fremtiden. De vil gi deg gratis sex, massasje og mat for å nå sitt endelige mål, som er å gifte seg med deg. Dette er de dyreste jentene, vil du fort oppdage. Bare et godt råd fra en som har vært i denne bransjen i noen år nå.» Normann takker for rådet, men når han skjønner at Julie planlegger å dra, spør han om han kan leie henne frem til i morgen, når han reiser til Pattaya. «Hvor mye betaler du meg?» spør hun. «10.000 baht,» svarer Normann, «men da må du også være turistguide hele dagen og vise meg rundt i Bangkok.» «Greit,» svarer hun, «men jeg må først hjem og hente noen rene klær.» «Helt greit. Jeg blir her og nyter hotellet imens.»

Mens Julie er borte, bestemmer Normann seg for å utnytte hotellets fasiliteter. Han starter med en tur til trimrommet for å kvitte seg med restene av gårsdagens fyll. Trimrommet er moderne og fullt utstyrt, men det er nesten tomt. Rommet er fylt av stillhet, og han får nesten en personlig trener som hjelper ham med å svette ut gårsdagens fest. Det blir ingen knallhard økt, men han føler seg bedre etter å ha brukt tredemøllen og noen runder med manualer og benkpress.

Deretter unner han seg en time med thaimassasje, noe han har hørt så mye positivt om. Massasjeinstituttet er et lite, intimt studio med dempet belysning, beroligende dufter og rolig musikk. Massørens hender glir over kroppen hans med presisjon, løsner spenning og stress som har bygd seg opp over tid. Han kjenner hvordan musklene slapper av, hvordan spenningene smelter bort, og han føler seg mer til stede i kroppen sin. Massasjen gir ham en følelse av balanse og velvære, en følelse han ikke har hatt på lenge. Det er en fantastisk opplevelse.

Når Julie kommer tilbake, tar de en tur til infinity-bassenget. De legger seg på solsenger ved bassengkanten, nyter noen kalde øl mellom dukkertene i bassenget, og varmen fra solen. «Dette er livet,» tenker han mens han ser på den vakre jenta ved siden av seg. Etter en fantastisk lunsj på hotellet drar de ut for å utforske Bangkoks shoppingmuligheter i Siam Paragon Mall. Normann er ikke spesielt interessert i shopping, så han bestemmer seg for å spasere litt rundt i Bangkoks gater. Han lar seg fascinere av duftene fra matbodene, lydene av trafikken, og energien i byen. Han prøver mat fra noen av bodene, og til tross for at han får hodepine av den forurensede luften, nyter han opplevelsen og de eksotiske duftene fra matbodene som finnes overalt.

Etter noen timer med utforskning tar de en drosje til kongens palass, hvor Normann får se et par berømte templer. Han synes det er litt kjedelig, men han holder ut. Julie har booket et elvecruise senere på kvelden, men det er fortsatt flere timer til. «Kan vi ikke dra til Nana Plaza?» spør han, nysgjerrig på et av Bangkoks mest beryktede go-go-barområder.

På Nana Plaza lærer Normann hvor dyrt det kan bli å kjøpe drinker til damene. Han gir drinker i hytt og pine, lærer hva det vil si å «ringe i bjella,» som betyr at alle i baren får en drink på hans regning. Selv om det er en dyr affære, har han det gøy med damene og selskapet. Etter et par timer med festing på Nana Plaza drar de på elvecruise, hvor de nyter livemusikk, delikatesser, og utsikten over Bangkoks mest kjente landemerker sett fra elven.

Når kvelden nærmer seg slutten, vender de tilbake til hotellet og avslutter natten i Skybar. Julie forteller ham om sitt liv, og Normann lytter fascinert. Han forstår at hun er en sterk og målbevisst kvinne som har vært uheldig i livet. Han respekterer henne og setter pris på hennes selskap. Julie skuffer ikke denne natten heller. Neste morgen nyter de en ny fantastisk frokost sammen før de sjekker ut og bestiller en taxi til Pattaya. Han får en fastpris på 1500 bath, som tilsvarer 47o kroner, for nesten 15 mils kjøring. Normann synes dette er ekstremt billig.

Mens han sitte i taxien og ser ut av vinduet lar han tankene fly. Han har nå flyttet til Thailand for godt, men han vet ennå ikke hvor han skal slå seg ned. Det eneste han vet er at først skal han utforske Pattaya – «verdens største horehus» i følge ryktene. Etter det vet han ikke, men han må finne seg et sted å bo, lære seg språket, og finne seg noe å gjøre. Dette er bare begynnelsen skjønner han, og han gleder seg til å se hvor veien fører ham videre.

Kapittel 4: Pattaya – piker, vin og sang

Når de ankommer Pattaya, gir han sjåføren adressen til hotellet. Ti minutter senere er de fremme. Normann sjekker raskt inn og kaster seg ut i Pattayas gater. Klokka har bare så vidt passert ett, så han forventer at barområdet fortsatt ligger i dvale. Men der tar han feil. Så snart han setter foten i Soi 6, blir han overfalt av et titalls unge jenter som står midt i gata, klare til å dra ham inn i deres verden. De river nesten T-skjorten av ham i sin iver etter å få ham inn i akkurat deres bar. Her er det ikke han som bestemmer hvor han skal ta den første ølen, men dem. Kanskje like greit, tenker han, mens han lar seg villig bli ledet inn i baren. Jentene tar vare på ham som om han var en konge. Her får han alt han trenger – piker, vin og sang.

Ølen hans er knapt halvtom før en ny flaske dukker opp på bordet. Når sulten melder seg, forsvinner jentene ut og kommer tilbake med mat. De sørger for at han har alt han trenger, og enda litt til. Etter maten får han en times massasje, før det blir mer øl. Jentene blir stadig mer intime, og før han vet ordet av det, sitter en av dem på fanget hans, ikledd et miniskjørt, og begynner å ri ham i sofaen. To timer senere får han et avsug under bardisken mens han sitter der, og det blir klart for ham at det ikke finnes noen grunn til å forlate baren. Hele dagen blir han der, og når baren stenger, tar han med seg en av jentene opp på rommet sitt, slik at han slipper å sove alene. Men etter en dag fylt med sex klarer han ikke å fullføre, selv ikke med hjelp av en potenspille. Når barregningen kommer, er han glad for Lotto-gevinsten – å ringe i bjella mange ganger på en dag er en dyr fornøyelse, innser han.

Dagen etter bestemmer han seg for å utforske mer av Pattaya. Han vandrer gjennom Soi 7 og 8, langs strandpromenaden, og til slutt nedover den berømte Walking Street. «Det må være over 100.000 prostituerte i denne byen,» tenker han mens han ser seg rundt. Han har alltid lært at det er galt å kjøpe sex – at jentene blir tvunget til å selge kroppen sin av skumle bakmenn. Instinktivt føler han synd på disse jentene, men de ser ut til å gjøre dette frivillig. Så langt har han ikke sett noen bli tvunget til noe som helst. Vil du gå med en jente, må jenta selv ønske å gå med deg. Ønsker hun det må du betale en bar-fee for å kjøpe henne fri fra baren, og skal du ha sex med henne er dette noe du må avtale direkte med henne. Ingen farlige bakmenn, ingen tvang – bare jenter som ser ut til å trives med det de gjør. Han begynner å tvile på alt han har lært om prostitusjon. Kanskje er disse jentene ikke ofre, men lykkejegere? Han husker det Julie fortalte ham: Det finnes to typer jenter her. De som leter etter en mann som kan ta vare på dem resten av livet, og de som bare vil tjene mest mulig på kortest mulig tid. Han innser raskt at flere av disse jentene er svært dyktige i jobben sin.

Uansett hvor han går, er det barer fylt med jenter som venter på en utlending. Han prøver å lære språket ved å etterape det de sier, men innser fort at det ikke er så enkelt. Han forsøker å herme etter jentene i baren, men det blir feil hver gang, noe latteren deres tydelig avslører.

Etter to uker i Pattaya har han hatt så mye meningsløs sex at det begynner å kjede ham. I stedet for å dra til enda en ladybar, oppsøker han en norsk bar han fant på Facebook, et sted hvor fastboende nordmenn møtes. Innen noen få minutter lærer han at de fleste nordmennene som bor i Pattaya, enten er uføretrygdede eller pensjonister. Den norske gruppen som sitter der forteller ham gladelig hvordan det er å være en nordmann i Pattaya. Senere på kvelden kommer han i prat med Terje, den norske eieren av baren. Terje spør hva han vet om Thailand og thaijenter, og Normann må være ærlig – han vet nesten ingenting om landet eller bar-miljøet. Terje ler før han gir Normann en ny øl og begynner å forklare forskjellene mellom Norge og Thailand.

«Jeg kaller Thailand for bakvendtland» starter han. «Alt som er normalt i Norge, er nesten umulig her, og det som er umulig i Norge, er helt vanlig her. Jentene her er for eksempel mer kåte enn norske jenter, men ikke tro at de tåler utroskap. De er noen av de mest sjalue menneskene jeg har møtt,» advarer han.

Normann tenke seg litt om før han spør: «Hvis thaiene er så sjalu, hvorfor går de da ikke berserk når utlendinger kommer for å kjøpe damene deres?» «Årsaken er enkel» svarer Terje. «De er bare glade for at vi tar de styggeste damene deres. Thaiene vil at damene skal være kritthvite, mens vi liker dem gyllenbrune. Dessuten er de fleste damene vi finner i barene for utlendinger enslige mødre, og thaijenter med barn er ikke attraktive for thaigutta. For dem er damene vi vil ha, de dem ønsker å bli kvitt.» Normann må le. «Mener du det?» «Ja, det gjør jeg» svarer han. Normann vet ikke om han fleiper eller ikke, men så langt har han aldri sett noen slåsskamper i Thailand. Kanskje har hatt rett. Lenger kommer han ikke, før Terje legger til at han må passe seg for ladyboys.

«Hva er ladyboys?» spør Normann nysgjerrig. «Vet du ikke det?» Terje ler høyt. «De fineste damene i Thailand er ofte ikke damer i det hele tatt, men transvestitter. Noen har kuttet pikken, men de fleste har bare bundet den opp. Vi kaller dem ladyboys. Ser du en superfin dame som er over 168 cm høy, så er det garantert en ladyboy. Du kan ofte se det på adams eplet, musklene og hendene deres.» «Jeg har sett flere av dem, så langt har jeg ikke blitt lurt.» «Bare vent,» ler Terje. «En dag blir du det.»

«En annen ting du må være klar over, er at thaienes verdigrunnlag er helt annerledes enn vårt. Hvis du spør en nordmann om hva som er de fire viktigste verdiene i livet, vil de svare kjærlighet, familie, venner og god helse. Stiller du det samme spørsmålet til en thai, vil de svare penger, gull, eiendom og Buddha. Familie, kjæreste og venner er verdi nummer 8, 9 og 10 for en thailender. Penger betyr med andre ord alt i dette landet. Dette er kanskje også grunnen til at det er vanlig med langt større aldersforskjeller mellom menn og kvinner i Thailand,» forklarer Terje ivrig. Normann skjønner at forskjellene mellom Norge og Thailand er store, men akkurat nå er han mer opptatt av hvor han bor. Han spør derfor hvor Terje bor.

«I Jomtien» svarer Terje. De fleste nordmenn som bor i Pattaya området bor i Jomtien, hvor det er rimeligere og roligere enn i Pattaya. Normann skjønner nå at han bor på feil sted. Å feste hver dag i ulike barer med lady-bar-jenter var kult de to første ukene, men nå begynner det å bli kjedelig og ensformig. Det føles som om han bare kaster pengene ut av vinduet. Han reiser derfor over til Jomtien, som ligger 20 minutter fra Walking Street, for å se om han finner en leilighet der. Etter å ha vært innom et par eiendomsmeglere finner han en fin toroms leilighet med en liten terrasse i 8. etasje. Prisen er bare 3000 kroner i måneden, så han slår til og flytter umiddelbart inn.

Han begynner nå å gå på en sted rett over gata der han bor som er en kombinert bar og restaurant. Her serverer de europeisk frokost, og de har sitteplasser på gata, slik at han kan sitte der og se hva som skjer utenfor. Det er heller ikke mer enn 150 meter å gå ned til stranden. Perfekt beliggenhet for ham akkurat nå.

Å sjekke nye jenter hver dag er ikke Normanns stil, innser han. Det han egentlig ønsker seg, er en kjæreste. Helst en jente i slutten av 20-årene med høyere utdanning og gode engelskkunnskaper, men slike jenter er det ikke lett å finne. Julie var en, men hun var ikke tilgjengelig. Han må senke lista, skjønner han.

Etter et par uker med pendling mellom stranden og baren begynner han å kjede seg igjen. Han har ikke kommet til Thailand for å bli sittende på en bortgjemt bar og drikke seg full. Han må finne på noe annet, tenker han. Det bør ikke være vanskelig, siden han ikke har sett noe som helst av Thailand bortsett fra Bangkok og Pattaya-området.

Kapittel 5: Fon

Normann sitter i baren og tenker over hva han skal gjøre, da en av jentene der kommer bort til ham og påpeker at han begynner å bli langhåret. «Ja, du har rett,» svarer han, og innser at han skulle ha klippet seg for flere uker siden. Han drikker opp ølen, ber om regningen og sier, «På tide å finne en frisørsalong,» før han forlater baren.

Han har lagt merke til flere frisørsalonger langs veien, så han bestemmer seg for å gå i stedet for å kjøre motorsykkel. Han går inn i den første salongen han kommer til, men det er ingen der. «Hallo?» roper han og venter. Plutselig blir et forheng bakerst i lokalet trukket til side, og ut kommer den vakreste jenta han har sett. Hun er i 20-årene, med langt, svart hår og en kropp som får ham til å miste pusten. «Hvordan vil du ha det?» spør hun med en mild stemme. Normann smiler og sier, «Klipp meg så jeg ser kjekk ut i dine øyne.»

Han ser i speilet at hun rødmer mens hun begynner å klippe. Blikkene deres møtes gjennom speilet, og hun gir ham et vennlig smil som får hjertet hans til å slå raskere. Det er noe spesielt med denne jenta, tenker han. Han prøver å småprate, men det er vanskelig å få til en god samtale. Hun er sjenert, til tross for at hun snakker overraskende godt engelsk.

Når hun er ferdig, spør hun, «Er du fornøyd?» Normann møter blikket hennes i speilet og smiler. «Er jeg kjekk i dine øyne, så er jeg fornøyd,» sier han. Hun rødmer igjen og svarer, «Ja, nå er du kjekk i mine øyne nå.» «Da vil jeg gjerne invitere deg ut på middag som takk for en kjempejobb,» sier han. Hun ler og svarer, «Beklager, men jeg går ikke ut med kunder.» Normann gir seg ikke, men hun står på sitt. «Beklager, men jeg går ikke ut med folk jeg ikke kjenner,» gjentar hun. Normann blir litt skuffet, men han har ingen planer om å gi opp så lett. Han betaler for hårklippen, gir henne 1000 baht i tips, og spør om visittkortet til salongen.

På vei tilbake til baren går han forbi en blomsterhandler. Han kjøper 12 røde roser og ber dem sende dem til frisørsalongen med en lapp hvor det står: «Takk for en fantastisk hårklipp. Hilsen den kjekke gutten.» Neste morgen bestemmer Normann seg for å gå tilbake til salongen for å få håret vasket, og samtidig prøve å overtale henne til å bli med ut på middag. Han stopper innom blomsterbutikken igjen og kjøper et nytt dusin røde roser som han tar med til salongen. Mens hun vasker håret hans, prøver han igjen å overtale henne til å bli med ut for å spise middag. Denne gangen gir hun til slutt etter. De blir enige om at han skal hente henne etter stengetid. Normann kan knapt tro det. Resten av dagen går med til å forberede middagen på en thailandsk sjørestaurant han har hørt mye bra om.

Kvelden blir fantastisk, med deilig mat og dype samtaler. Han finner ut at denne nydelige jenta heter Fon. Hun er 26 år, singel og har ingen barn. Perfekt, tenker Normann. Er dette jenta han har lett etter? Hun forteller at hun flyttet fra Chiang Mai til Pattaya for fire måneder siden. Hun kom for å finne en snill utenlandsk mann som hun kan gifte seg med, men hun klarer ikke å selge kroppen sin til ukjente. Hun søkte derfor jobb som frisør, et yrke hun har vokst opp med siden moren også er frisør. Normann husker nå på hva Julie advarte han mot. Mens Julie er en luksusprostituert er Fon en lykkejeger, i følge seg selv. Det må hun gjerne være tenker Normann. Han tar mer enn gjerne imot denne nydelige jenta hvis hun vil være sammen med han.

Etter å ha tatt henne med ut på romantisk middag tre kvelder, med en liten bar runde etterpå, blir hun endelig med ham hjem. Han liker at han må jobbe for å vinne henne, i stedet for bare å kjøpe seg en dame når han vil ha sex. Han fortsetter å sende roser til jobben hennes og han tar henne med til alle stedene han tror hun vil like. Normann er forelsket. Det føles både merkelig og deilig, for det er lenge siden sist. De andre jentene i barene han pleide å gå i merker det raskt, for han gir dem ikke lenger oppmerksomhet. Han sitter nå alltid i egne tanker og drømmer om Fon. Hun får ham til å føle seg ung igjen, og klokka går utrolig sakte når han må vente på at hun skal bli ferdig på jobben. Hun er sentrum i hans univers akkurat nå. Selv om hun er 14 år yngre enn ham føles ikke aldersforskjellen så stor. Han synes hun er voksen for alderen, selv om hun ikke har høyere utdanning.

For å vise Fon at han virkelig elsker henne, kjøper han et 1-baht gullkjede til henne. For thaier er gull et synlig bevis på rikdom. Fon blir derfor ekstremt glad når hun får kjedet. Etter en uke med kurtisering begynner hun å sove over hos ham hver natt. Normann er i himmelen. Hvordan kan han få henne til å bli? Han tar frem listen over steder i Sørøst-Asia han har lovet seg selv å besøke. Kanskje er det på tide å reise til disse stedene sammen med Fon? «Har du pass?» spør han når Fon kommer trøtt hjem. «Ja, det har jeg. Hvorfor spør du?» «Fordi jeg vil ta deg med på en 2-3 ukers ferie rundt i Sørøst-Asia.» Fon lyser opp som en sol. «Hvor skal vi dra?» Normann må nå forklare planene sine.

De starter med en taxitur til Krabi, hvor de tilbringer en uke med å utforske de vakre øyene i området. Fon har aldri vært i Sør-Thailand før, så det blir en like stor opplevelse for henne som for Normann. Øyhoppingen ender med at de tar båt til Phuket for å oppleve partylivet på Patong Beach. Hvis er det mist like mye jenter og galskap som i Pattaya skjønner han når han våkner fyllesjuk dagen etterpå. Etter frokosten flyer de tilbake til Bangkok, for en shoppingtur på Siam Paragon og MBK Center. Normann ønsker å være spandabel så det ender med at hun får en nesten ny garderobe og en ny iPhone. Noe som gjør at hun stråler av lykke. Normann stråler også av lykke når han ser hvor glad hun blir. Han skjønner nå gleden av å gi andre gaver. Det gir faktisk større glede enn å motta dem føler han akkurat nå.

Deretter tar de et elvecruise med buffet for å se Bangkoks landemerker fra vannet. Neste morgen flyr de til Cebu på Filippinene for å utforske øyene der. Etter en uke i paradis, tilbringer de to dager i Hong Kong, en by som imponerer med sin unike blanding av vestlig og østlig kultur. Fon får her utvidet garderoben sin ytterligere med flere dyre merkeklær. Turen går deretter til Hanoi og Ho Chi Minh-byen i Vietnam, hvor de opplever både det travle bylivet og historiske landemerker. Etterpå besøker de Kuala Lumpur og Singapore, før de avslutter ferien med noen avslappende og romantiske dager på Bali.

Normann sparer ikke på noe under reisen. De bor på femstjerners hoteller og bruker limousiner der det er mulig. Han kjøper roser og vin overalt, og Fon føler seg som en prinsesse. Normann koser seg også – han er ikke vant til å reise på første klasse med en nydelig jente ved sin side. Han tar bilder av alt de opplever og legger dem ut på Facebook, hvor han får mange positive tilbakemeldinger. Ingen av vennene hans har sett Fon før, men nå vet alle at de er sammen.

Tilbake i Jomtien deler de gode minnene med hverandre. Ferien har brakt dem nærmere hverandre, og Normann føler seg stadig mer sikker på at Fon elsker ham for den han er, ikke bare på grunn av pengene. Hans skjønner at han kanskje er litt naiv her, men det er det han prøver å overbevise seg selv om. Det han med sikkerhet vet er at han er blitt forelsket igjen – første gang siden han møtte sin tidligere kone. Hjerte banker hardere bare han tenker på henne. Noe han gjør hele tiden. Det er vanskelig å tenke på noe annet.

Mange på Facebook lurer på hvem Fon er. Spesielt Svein er nysgjerrig. «Er det seriøst» spør man i en privat melding. «Ja, fra min side er det seriøst, men om hun er like seriøs gjenstår å se» svarer Normann. Selv om han føler at han flyr på skyene hver dag når han er sammen med Fon, begynner han å kjede seg på dagtid – før han møter henne.

Pattaya og Jomtien var moro da han var singel, men nå er han forelsket. De tusenvis av jentene som står i gatene og gjør seg til for en gratis drink eller en kunde, er ikke lenger spennende. Det er heller ikke gøy å gå ut sammen med Fon, da de andre jentene ikke ser ut til å bry seg om at han allerede har følge. Det plager ham. Dessuten går visaen hans ut om noen uker, så han må finne en språkskole for å få et ettårig skolevisum. Det er det eneste visumet han kan søke på, siden han verken har en thailandsk kone eller en forretning som kan gi ham arbeidstillatelse.

Han forstår at han må bort fra Jomtien, så han spør Fon forsiktig om de kan flytte et annet sted. Hun blir stille, veldig stille, før hun til slutt spør: «Hvor skal vi flytte, da?»
«Det vet jeg ikke,» svarer han raskt. «Vi flytter dit du vil.» Fon smiler svakt, men Normann ser tvilen i øynene hennes.
«Jeg kjenner deg ikke så godt, og nå ber du meg slutte i jobben min. Hva skal jeg leve av da?» spør hun forsiktig.
«Du trenger ikke å jobbe noe mer. Jobben din blir å ta vare på meg.»
Igjen faller stillheten mellom dem, så Normann spør: «Hvor mye tjener du egentlig i dag?»
«10 000 baht pluss gratis rom,» svarer hun rolig.
«Om du slutter i jobben og blir med meg dit du vil, så betaler jeg deg 20 000 baht i måneden. Du dobler da lønna di,» sier han, og ser forventningsfullt på henne.

De prater lenge om forslaget hans. Fon innrømmer til slutt at hun kom til Jomtien for fire måneder siden med et mål – å finne en «husband in the future», som de sier her. Normann oppfyller faktisk alle kriteriene hennes.
«Hva stopper deg da?» spør han forsiktig.
«Det er et stort skritt,» sier hun ærlig. Selv om hun ikke har noen formell kontrakt med frisørsalongen, vil hun ikke slutte uten å prate med sjefen sin først. De blir enige om at hun skal snakke med sjefen dagen etter for å høre hva hun sier.

Neste kveld tar Normann med Fon ut på en av hennes favorittrestauranter for å høre hva hun har bestemt seg for. Hun forteller at hun har snakket med sjefen sin, som tok det overraskende pent. Sjefen ba henne bare bli til hun fant en erstatter.
«Hvor lang tid trenger hun?» spør Normann spent.
«Minst tre dager,» svarer Fon.
Det er ikke lang tid, tenker Normann fornøyd.
«Sa du opp jobben da?» spør han, men Fon rister på hodet. «Nei, jeg gjorde ikke det,» sier hun stille. Hun er fortsatt usikker, og Normann forstår det. Han gir henne litt mer tid.

To dager senere får han høre at Fon har ringt storesøsteren sin for råd. «Hva sa hun?» spør Normann nysgjerrig.
«Hun sa at jeg skulle lytte til hjertet mitt,» svarer Fon.
«Og hva sier hjertet ditt?» spør han forsiktig.
«Det sier at jeg skal ta sjansen på deg. Jeg har ingenting å tape,» svarer hun endelig. Normann smiler bredt og sier: «Da sier du opp jobben i morgen, så finner vi ut hvor vi skal flytte.»

Som sagt som gjort. Normann kan nesten ikke tro det han har klart på så kort tid. I Norge ville det tatt minst et halvt år å overtale noen til å slutte i jobben og flytte til et ukjent sted med ham – hvis det i det hele tatt hadde vært mulig. Men her i Thailand? Det tok ham tre dager, etter en romantisk ferie på førsteklasse, masse gaver, og et løfte om dobling av lønna. Han ler for seg selv og husker det Terje sa om at Thailand er bakvendt land. Ja, Terje har rett i det, tenker han nå.

Det eneste spørsmålet som gjenstår er: Hvor skal de flytte?

Kapittel 6: Kongens by – hans nye hjem

De begynner nå å prate om hvor de skal flytte. Fon har ingen konkrete ønsker, så det blir til at de googler rundt mens de prater om de mulige stedene. Normann skjønner fort at de mer familievennlige feriestedene ligger på den andre siden av den thailandske gulfen.

Chiang Mai er for langt nord og for langt fra Bangkok, der alt skjer. Phuket minner om Pattaya, bare dyrere. Koh Samui er et vakkert alternativ, men det er en øy. Krabi har mange av Thailands kjente turistperler, men området er delvis muslimsk og mangler et stort uteliv. Dessuten ligger det hele ti timer unna Bangkok. Det beste alternativet han finner, er Hua Hin, Thailands første strandresort. Dette er en liten ferieby som ligger 22 mil sør for Bangkok. Byen blir også kalt «kongens by» siden Thailands konge har sitt sommerpalass her. Byen anses som et «upper class»-sted, der rike thailendere ferierer i helgene. Han vet dette fordi han kjenner mange offshore-arbeidere fra Stavanger og Sandnes som har kjøpt seg sommerhus her. De jobber seks uker i Nordsjøen og bor deretter seks uker i Hua Hin før de reiser tilbake på jobb. Mange av dem liker denne livsstilen, har han forstått.

Når de ankommer Hua Hin, leier de et rom i sentrum, i gangavstand til Hua Hin Beach og byens natteliv, ifølge Google. De sjekker inn før Normann ringer Arve på Messenger, en tidligere arbeidskollega som har et hus i området. Normann får adressen og beskjed om å komme før seks, da Arve skal ha et grillparty med alle naboene. «Dette er folk du stort sett kjenner fra Sandnes,» legger Arve til. «Hans, kompisen til faren din, skal for eksempel spille sitt vante repertoar på elektrisk orgel, eller hva det nå kalles.» Normann takker for invitasjonen og ankommer i god tid før seks, slik det er vanlig å gjøre i Norge. Han er derfor den første som kommer. Hans er den neste som dukker opp, sammen med kjæresten sin, for å gjøre seg klar til spillingen.

«Dette er ikke Cathy,» bemerker Normann da han hilser på kjæresten hans. «Nei, dette er Pin. Jeg skilte meg fra Cathy for to år siden etter at hun tok meg på fersken med Pin,» svarer Hans. «Hun saksøkte Pin og beskyldte henne for å ha ødelagt ekteskapet vårt.» «Wow, kan folk virkelig saksøke hverandre i Thailand hvis en av partene er utro?» lurer Normann på. «Ja, det kan de,» forklarer Hans. «Slik skulle det vært i Norge også. Da hadde jeg i hvert fall fått noen penger fra kompisen min som stjal kona mi i Sandnes,» ler Normann. «Hvordan gikk det med søksmålet Cathy tok ut mot Pin?» «Det endte med at Pin ble dømt til å betale Cathy en million baht i erstatning. Penger jeg i praksis måtte betale i tillegg til det hun hadde krav på i skilsmisseoppgjøret. Så ja, Pin ble en dyr kjæreste,» ler Hans. «Men hun er verdt hver eneste krone, eller baht som vi sier her. Jeg har til og med blitt pappa igjen,» legger han til. «Hva? Du er jo over 70 år!» «Ja, jeg er 72, men pikken virker fortsatt like godt. Lille Hans er snart ett år. Han er hjemme sammen med barnevakten nå. Jeg bor bare to hus bortenfor, så det er enkelt å løpe hjem hvis han våkner og ikke vil sove igjen,» sier Hans før han begynner å spille opp til dans. Stemningen stiger etter hvert, og Normann får hilst på en rekke kjenninger fra Sandnes. De bor alle i denne vilagen rett utenfor Hua Hin. Utpå kvelden tar flere av dem med seg Normann hjem for å vise han hvordan de bor. Han blir imponert over de flotte husene deres og ønsker å bo slik selv.

Normann oppdager raskt at Hua Hin ikke kan sammenlignes med Pattaya og Jomtien. Dette er en gammel fiskelandsby og feriested for rike thailendere, som nå har blitt et turiststed for golf- og strandelskere. Mens Pattaya er oversvømmet av single, kåte utlendinger som kun kommer for damene og sex, er Hua Hin et familiested for de som liker å spille golf, gå på stranden og spise sjømat. Byen har hele ti store internasjonale golfbaner av svært høy kvalitet, noe som setter sitt preg på stedet. Hua Hin har også en 10 km lang kritthvit sandstrand og er kjent som det stedet i Thailand hvor det regner minst. Dette er en av grunnene til at kongen valgte Hua Hin som sitt feriested i 1927, får Normann høre av lokalbefolkningen.

Både han og Fon føler raskt at de har funnet det rette stedet, og det tar ikke lang tid før de begynner å oppsøke eiendomsmeglere for å finne det perfekte huset å kjøpe. Normann oppdager da at eiendomsmeglerne i Thailand er like pågående som jentene i barene.

De finner raskt flere lekre eiendommer de ønsker å legge inn bud på, men Normann oppdager da at utlendinger ikke kan eie mer enn 49 % av en eiendom i Thailand. Utlendinger må enten eie eiendommen gjennom sin thailandske kone, eller opprette et thailandsk selskap som eier eiendommen. Hvis han oppretter et selskap, kan han ikke eie mer enn 49 % av aksjene, ettersom loven krever at thailandske personer eller selskaper kontrollerer selskapet. Dette overrasker Normann som verken har en thai kone eller et ønske om å ikke kunne kontrollere eierskapet på sin egen eiendom. Fon foreslår at han setter eiendommen i hennes navn og at de lager en salgsmelding på aksjene som gjør at han når som helst kan overføre aksjene til en annen person eller selskap. Normann er forelsket, men ikke dum. Han må finne en annen løsning.

Eiendomsmeglerne foreslår at advokaten hans kan eie 51 % av aksjene i selskapet, og at han oppretter to aksjeklasser i selskapet, der hans 49 % er de eneste med stemmerett på generalforsamlingen. Dette gjør at kun han kan treffe bindende beslutninger i selskapet. Dette er en vanlig praksis, forklarer flere av meglerne. Et annet alternativ er å lease eiendommen, men da eier han aldri landet, bare huset. Dette setter en brems på Normanns kjøpsplaner, helt til han tilfeldigvis møter en aksjespekulant fra Toten som forklarer hvordan Telenor kjøpte opp Thailands tredje største mobilselskap, for noen år siden. Etter å ha fått presentert denne modellen, skjønner Normann at han kan kjøpe eiendommen og være majoritetseier i praksis ved å sette opp flere selskaper som eier hverandre. Dette fjerner alle hans betenkeligheter.

Neste steg er å finne en advokat som kan hjelpe ham med å sette opp disse selskapene og gjennomføre papirarbeidet i forbindelse med kjøpet. Etter mye research finner han en advokat i Bangkok som har jobbet som advokat i New York i 12 år. Det eneste minuset er at han er dyr – timeprisen er 6000 baht, men det får gå. Dyktige fagfolk jobber ikke gratis, tenker han.

Normann oppsøker nå igjen eiendomsmeglerne og eiendommene han tidligere var interessert i. Ingen av dem er solgt, så han legger inn et skambud på en av dem. Selgeren ønsker 16 millioner baht, men Normann byr 9,5 millioner, slik at han har noe å gå på. Tre timer senere ringer eiendomsmegleren tilbake og sier at selgeren har akseptert budet. Normann blir overrasket, da han ikke hadde forventet å få eiendommen så billig. «Hvorfor aksepterte selgeren budet mitt som er 6,5 millioner baht under prisantydning?» spør Normann. «Kom ned til kontoret mitt, så skal jeg forklare,» svarer eiendomsmegleren.

20 minutter senere er Normann på meglerens kontor. Megleren forklarer at selgeren er en professor ved et universitet i Cha-am. Han kjøpte eiendommen for 16 millioner baht fra en engelsk utbygger for ti måneder siden. Et halvt år senere begynte de å krangle om en vannregning på 20 000 baht, som selgeren nektet å betale. Det endte med at selgeren fortalte sin historie i alle sosiale medier og forum han kunne finne på internett. Utbyggeren ble rasende og fryktet at dette ville ødelegge forretningen hans. Først fikk han noen til å tenne på bilen til selgeren, men da det ikke hjalp, leide utbyggerens kone tre leiemordere fra Ratchaburi for 200 000 baht. De skjøt selgeren fem ganger, men han overlevde. I dag er han lam fra halsen og ned. Kona til utbyggeren har innrømmet å ha leid leiemorderne, som nå alle er fengslet, forteller eiendomsmegleren. Selgeren ønsker nå å legge dette bak seg og er derfor villig til å akseptere budet ditt, så lenge du er klar over situasjonen som gjør at han må selge eiendommen. Normann synes historien høres helt forferdelig ut, men det gjør ham ikke mindre interessert i eiendommen. Etter å ha tenkt litt over det og pratet med Fon, slår han til, og ringer advokaten i Bangkok for å få ham til å ordne det formelle.

Neste utfordring er å få noe å kjøre med. Visninger byttes derfor ut med prøvekjøring av bil og motorsykler. Det ender med at han kjøper en splitter ny Toyota Fortuner og to små motorsykler. Før de kan flytte inn i huset, må de kjøpe inn møbler. Huset er på nesten 500 kvadratmeter, med et 12 x 5 meter svømmebasseng, så det krever mye møbler og dekor. Prøvekjøringen erstattes nå med shopping av møbler, hvitevarer og underholdningselektronikk. Pengene renner ut, men huset blir stadig mer imponerende. Normann kjenner at han liker å være lottomillionær på shoppingtur. Det passer ham, synes han.

Fon ser også ut til å være i en annen verden. For første gang i sitt liv blir hun kalt «madam» overalt hun går og enkelte kaller henne til og med P`Fon. «Madam» er et hedersord thailendere bruker for å beskrive velstående kvinner, mens P` er et ord de bruker for å beskrive dem som er eldre eller har en høyere sosial status enn dem. Det er ikke vanskelig å se at hun liker å bli kalt «madam» og få ekstra service overalt hun går. Normann lar henne sole seg i glansen og være den selgeren må overtale for å få salget. Han storkoser seg når han ser hvordan Fon føler seg som en dronning.

Normanns største utfordring akkurat nå er at visumet hans snart løper ut. Siden han ennå ikke er klar til å starte et eget firma, ser han seg nødt til å søke om et utdanningsvisum. Løsningen blir å melde seg på en av de private språkskolene i Hua Hin. Prisen er 40 000 baht per semester, men for å kunne bytte til et utdanningsvisum, må han forlate Thailand og søke fra et av nabolandene. Det blir til at han tar et fly til Hanoi, hovedstaden i Vietnam, hvor han leverer inn visumsøknaden på den thailandske ambassaden der. Dagen etter får han visumet og kan reise tilbake til Hua hin for å lære seg thai og nyte hjemmet de holder på å skape. Det har nå bare gått 3 måneder siden han kom til Thailand, men han har allerede funnet seg en kjæreste og et hjem han elsker. I praksis har han allerede vunnet veddemålet med Svein, tenker han mens han sitter på flyet tilbake til Thailand. Ting har gått fort siden han kom til Thailand innser han nå, men dette er bare begynnelsen på hans eventyr i Thailand.

Kapittel 7: Skolestart

Normann kaster seg inn i språkskolen med en enorm iver og energi. Han husker rådet han fikk da han først kom til Thailand: «Skal du gjøre business her og unngå å bli lurt, må du kunne språket.» Men det tar ikke lang tid før han innser at thailandsk er mye vanskeligere enn han trodde. Skriftspråket er en labyrint av symboler, og de fem tonene som skiller ordene fra hverandre, er en konstant utfordring.

Når klokken slår 14, er skoledagen over, og Normann kjenner alltid sulten gnage. Han har gjort det til en vane å ta en brunch på Jailhouse, en dansk restaurant som serverer røde pølser på rugbrød og andre danske delikatesser. Etterpå slapper han av på stranden, eller så drar hjem for å lese lekser i et par timer før middag klokken seks. Etter middagen drar han mot Soi Bintabath, en gate fylt med barer og natteliv. Dette området, kjent for sine mange lady-bars, tiltrekker seg utlendinger og turister på jakt etter selskap. Selv om Normann lovet seg å ikke drikke så mye når han flyttet til Hua Hin, er det vanskelig å holde seg borte fra barene på kveldstid. Ikke fordi Normann er så øltørst, men fordi det er her han møter bekjente.

Normann har funnet noen favorittbarer der, ikke fordi de er spesielt bedre enn andre, men fordi han kjenner folkene som jobber og vanker der. Her blir han ofte sittende til barene stenger klokken to. Hvis han fortsatt er i festhumør, drar han videre til «Karaoke-området» ved siden av Hotel Hilton, hvor nattklubbene holder åpent til morgengry eller til politiet kommer og stenger dem.

Siden språkskolen bare tar fire timer om dagen, fire dager i uken, blir det til at Normann tilbringe mange sene kvelder i Bintabath og karaokeområdet. Han blir raskt en kjent skikkelse, og folk begynner å spørre om han bor der eller bare er turist. Når de hører at han faktisk bor der, undrer de seg over hvordan han har råd til å leve så fritt og bruke så mye penger hver dag. Normann, i en blanding av ærlighet og naivitet, forteller at han er en uføretrygdet Lotto-millionær fra Norge. Det skulle han aldri ha sagt. Plutselig begynner halvparten av thaiene han møter å be om å få låne penger. Han får også kallenavnet «The Lucky One» blant utlendingene og «9» blant thaiene, lykketallet blant thaiere.

Selv om han tilbringer mye tid i Bintabath, lærer Normann også mye thai gjennom å prøve å bare snakke thai med barjentene. Han merker at han gradvis blir bedre. Folk begynner å forstå hva han sier, noe som betyr at han endelig får grep om de vanskelige tonene.

En dag blir han invitert til en bursdagsfest for en politimann som jobber i Bintabath-området. Selv om det er gangavstand, kjører han motorsykkelen sin dit og tar med en flaske vin som gave. Bursdagsbarnet setter stor pris på gaven, og Normann blir introdusert for flere av kollegene hans. Mange av dem har han allerede hilst på i Bintabath, men han har aldri drukket sammen med dem før. De fleste er i full uniform, mens andre har skiftet til sivile klær. Normann ser på mens de. De drikker med begge hendene, før de setter seg på motorsyklene eller i bilene sine og kjører av gårde. Han har selv begynt å kjøre i fylla etter at han kom til Hua Hin, fordi «alle andre gjør det,» men det er først nå han innser at til og med politiet kjører i fylla, selv når de er på jobb i uniform. Han finner det både komisk og tragisk. Det er ikke rart folk har et helt annet forhold til politiet enn i Norge, tenker han.

Noen dager senere, mens Normann er på vei hjem fra karaokeområdet klokka fire om morgen, blir han stoppet av en sivil politibetjent som tilbyr seg å kjøre bilen hans hjem. Betjenten synes tydeligvis at Normann er for full til å kjøre. Men Normann, som er stupfull, fnyser av forslaget. «Hvis jeg kan gå, kan jeg kjøre. Det er vanskeligere å gå enn å kjøre,» sier han selvsikkert før han klatrer inn i bilen og kjører av gårde, mens betjenten bare rister på hodet. Dagen etter, når han tenker tilbake på hendelsen, blir han flau over seg selv. Han innser at han burde ha takket ja til tilbudet og vært takknemlig for at han ikke ble arrestert.

Selv om det virker som om alle kjører i fylla om kvelden, lærer Normann raskt at det ikke alltid er like risikofritt. I slutten av hver måned setter politiet opp kontroller overalt for å fylle på lønningene sine. En natt, på vei hjem, blir Normann stoppet i en slik kontroll. Etter å ha blåst 1,8 i alkometeret, krever politiet 20 000 baht. «Jeg har ikke så mye penger,» sier Normann ærlig. «Hvor mye har du?» spør politibetjenten. «3 000 baht,» svarer Normann. «Bli med meg,» sier betjenten kort.

Normann stiger av motorsykkelen, gir mobilen sin til en annen betjent, og blir ført til en skjult lomme i kontrollen. Der må han betale 3 000 baht i bot før han får beskjed om å kjøre hjem. Siden det er svarte penger, får han ingen kvittering. Hadde han fått en kvittering, kunne han kjørt i fylla resten av døgnet uten å risikere straff, siden man ikke kan bli straffet for det samme forholdet innenfor 24 timer i Thailand.

Mens han kjører hjem, tenker han igjen på det Terje sa til ham i Pattaya. Dette landet er virkelig bakvendt. Hadde dette skjedd i Norge, ville han mistet lappen i tre måneder, fått en måned i fengsel, og betalt en måneds lønn i bot. Her betaler han mindre enn tusen kroner og får lov til å fortsette å kjøre videre i fylla. Hadde han fått kvittering, kunne han gjort det samme i morgen. Dette er direkte galskap, tenker han mens han svinger inn til huset sitt.

Noen dager senere, mens Normann sitter hjemme og leser lekser, ringer det på døren. Når han åpner, står hans thailanske nabo der sammen med to politibetjenter. Ingen av dem snakker engelsk, og Normann prøver febrilsk å forstå hva de sier. Men når det går opp for ham at naboen beskylder ham for å ha prøvd å drepe hunden hennes, ber han dem vente mens han ringer Fon. Han føler at thailandsken hans ikke er god nok til å forsvare seg mot slike alvorlige anklager.

Løsningen blir at Normann må bli med ned til politistasjonen, hvor Fon allerede venter. Der får han vite at noen har kuttet opp magen på hunden til naboen med en kniv, og hun er overbevist om at det er Normann som står bak. Når politibetjenten spør henne hvorfor hun er så sikker på at det er Normann, blir hun rasende. I stedet for å svare, beskylder hun betjenten for å stå på Normanns lønningsliste. «Hele politistasjonen står på Normanns lønningsliste!» skriker hun, før hun skryter av at mannen hennes er «big police» i Bangkok. Politibetjenten mister besinnelsen og ber henne ringe mannen sin. Normann får beskjed om å dra hjem, da han ikke lenger tror på et eneste ord hun sier. Det er tydelig at han ikke liker å bli beskyldt for å være korrupt. Normann puster lettet ut. Det siste han ønsker er å bli arrestert for dyremishandling.

Senere på kvelden, under sin vanlige barrunde, får Normann høre rykter om at flere utlendinger har hatt innbrudd den siste uken. Han begynner å spekulere. Kanskje naboen også ble utsatt for innbrudd, men at hunden hennes forstyrret tyvene, som deretter stakk den med kniv? Tankene spinner, og han vurderer om han burde skaffe seg en hund for å beskytte seg. De fleste av naboene har hunder, men de er stort sett løshunder. Fon er imot å bruke mye penger på en hund og foreslår at de heller skal ta inn en løshund, men Normann vil ha noe mer robust og pålitelig—en hannrottweiler.

Kapittel 8: King

Normann starter jakten på nettet og legger ut en annonse i flere Facebook-grupper. To dager senere får han en melding fra en tysker. Tyskeren forteller at han har fått kreft og må dra tilbake til Tyskland for behandling. Han har en nesten to år gammel hannrottweiler, King, med en solid stamtavle. Tyskeren, som er en pensjonert politihundtrener, har trent King selv som en K-9 politihund siden fødselen av. De møtes, og tyskeren demonstrerer Kings imponerende lydighet og effektivitet. Normann blir umiddelbart imponert—han har aldri sett en slik hund, ikke engang på film.

«Hvor mye vil du ha for hunden?» spør Normann. «Hvis du kan gi meg 75 000 baht, er han din,» svarer tyskeren. Normann liker hunden, så han nøler ikke. «Deal. Gi meg kontonummeret ditt, så overfører jeg pengene med en gang.» Pengene blir overført, og eieren begynner å trene Normann i hvordan han skal håndtere King. Etter et par timer tar de kvelden. Den første treningen gikk ikke så bra, men de blir enige om at tyskeren skal komme hjem til Normann neste dag for å fortsette opplæringen der. Når Normann kommer hjem med King, blir Fon både redd og sjokkert. Hun er redd fordi King er en stor rottweiler på nesten 60 kg som kan skremme hvem som helst, og sjokkert fordi Normann ikke hadde nevnt noe om at han skulle kjøpe en hund.

Hun roer seg imidlertid fort ned når King kommer og sleiker henne, før han legger seg rolig ned på beina hennes for å vise henne hvor han hører hjemme. Hjerte til Fon smelter og Normann finner fort ut at hun elsker hunder. Normann føler seg lettet. Han var redd hun ville bli rasende.

Neste dag kommer tyskeren tilbake for å fortsette treningen. Det går mye bedre nå som King, Normann og Fon har blitt litt kjent med hverandre. Tyskeren skal ikke reise tilbake til Tyskland før om fem dager, så han kommer en til to timer hver dag for å trene Normann og Fon i hvordan han skal håndtere King.

Treningen går strålende, og når tyskeren reiser, føler Normann og Fon seg trygg på at de kan håndtere King. Hunden ser også ut til å stole på dem, og det ser ut til at han allerede føler at dette er hans nye hjem. Normann kjøper et halsbånd og prøver å gå en tur med King, slik vi gjør i Norge, men det går dårlig. Så snart de kommer 40-50 meter fra eiendommen møter de den første gruppen med løshunder som ombringer dem, mens de knurrer og bjeffer. De tør ikke angripe siden King er så stor, så de kan gå trygt videre, men det går ikke mange metrene før de møter en ny gjeng løshunder, som eier akkurat dette territoriet. Etter å ha gått 500 meter har han passet en mengde gjenger med løshunder som lager et helvetes bråk. Normann er nå lei av alt dette bråket, så han snur og går hjem igjen. Det blir siste gang han går tur med King i nabolaget. Heldigvis er eiendommen hans stor nok til at King kan mosjonere seg der og når det blir for varmt tar han seg en svømmetur i svømmebassenget for å kjøle seg ned. Fon og Normann ler av han og skjønne at han koser seg når han svømmer flere lengder frem og tilbake i svømmebassenget.

13. april er det Songkran, Thailands nyttårsaften. Den feires med en massiv vannkrig som kan vare fra én til syv dager, avhengig av hvor i landet man er. I Hua Hin varer festen bare én og en halv dag, men det er likevel årets største festdag. Folk er fulle allerede på formiddagen, og alle har vannpistoler de bruker til å sprute på hverandre, mens de smører hvitt babypudder i ansiktet på alle de møter.

Normann elsker Songkran. For første gang på snart 30 år får han lov til å være en liten drittunge igjen. Dette er en ny og spennende opplevelse for ham. En opplevelse han kommer til å huske resten av livet. Det eneste han ikke liker, er varmen. Termometeret viser 39 grader i skyggen. Noe Normann synes er ekstremt varmt. Temperaturen holder seg mellom 34 og 38 grader helt til slutten av mai. Han er nå glad for at han har et stort svømmebasseng. Det blir brukt flere ganger om dagen, selv om vannet ikke er spesielt kaldt. Når regnet endelig kommer etter en lang tørkeperiode, føles det som en velsignelse. Det spruter ned så kraftig at gatene flommer over etter ti minutter, og trykket er sterkere enn i dusjen. Etterpå føles luften utrolig ren og frisk.

Det er nå lavsesong, så de fleste av jentene som jobber i barene og på stranden, har reist tilbake til Isan, hvor de jobber som bønder til høysesongen starter igjen i desember. Normann storkoser seg i Fon og King sitt selskap. Hun er hjemme hele dagen og elsker hunder, så det blir fort til at King blir hennes gogutt. Det blir til at de får tatt seg mange romantiske turer langs standa tidlig om morgen, sammen med King for å se på soloppgangen. De går også enkelte ganger for å se på solnedgangen sammen, før de avslutter kvelden på en romantisk strandrestaurant. Normann lever nå på skyene i sus og dus synes han.

Etter et par måneder begynner standturene å bli sjeldnere og humøret til Fon begynner å bli mer ustabilt. Normalt er hun en avbalansert jente som alltid smiler og ler, uansett hvordan Normann oppfører seg, men i de siste ukene har hun begynt å både bjeffe og bite. «Hva er det?» spør Normann en dag. «Jeg kjeder meg. Jeg trenger å ha noe mer å gjøre enn å bare passe på deg og King» svarer hun. Normann forstår dette. Han husker selv hvor rastløs han var i Jomtien på slutten. Nå er det hun som er rastløs. Etter å ha pratet litt sammen kommer det frem at hun ønsker å starte sin egen frisørsalong og jobbe som frisør igjen. Hun har funnet et lite lokale i Market Village, byens kjøpesenter, som hun ønsker å leie. Normann blir overrasket og spør om hvorfor hun ikke har kommet til han med planene sine. «Fordi jeg trodde du ikke ville like planene mine. Avtalen vår var jo at jeg skulle passe på deg» svarer hun. Normann vet ikke om han skal le eller gråte. Det var jo ikke slik han mente dette. Han må nå forklare at Fon er fri til å gjøre hva hun måtte ønske. Det eneste han ønsker er at hun skal være kjæresten hans og bo sammen med han. Hvis hun ikke vil være hjemmeværende, er det bare å leie lokalet å starte en frisørsalong. Fon som trodde Normann ikke ville like planene hennes blir nå henrykt og Normann ser umiddelbart at den gamle jenta som han ble forelsket i kommer tilbake. Som en ekstra bonus for Normann blir de enige om at han ikke skal betale henne penger lenger siden han finansierer oppstarten av frisørsalongen slik at hun klarer å tjene sine egne penger. Det er i hvert fall planen. Uansett, så er i hvert fall både han og hun lykkelig igjen. Fon smiler fra øre til øre hver dag, og forteller entusiastisk om arbeidsdagen sin når hun kommer hjem. Det er det viktigste for Normann.

Kapittel 9: Ghost Rider MC

En dag, mens Normann sitter hjemme og leser thailandsk, hører den dype brummingen fra to store motorsykler som nærmer seg. Lyden stopper rett utenfor huset hans. Nysgjerrig legger han fra seg boken og går ut. Utenfor står to imponerende Harley Davidsons parkert, og ved siden av dem ser han Ove, som har tatt turen innom, sammen med en thailandsk mann. «Dette er Tod, presidenten for Ghost Rider MC,» sier Ove. Normann hilser høflig og inviterer dem inn på en øl.

Mens de sitter der og småprater, spør Normann hva som har brakt dem til ham. Tod, som snakker et gebrokkent engelsk, ser Normann rett i øynene og sier: «Du har penger, men ingen makt. Jeg har makt, men ingen penger. La oss hjelpe hverandre.» Normann smiler bredt. «Det høres ut som en god idé. Men hva slags makt har du?» spør han nysgjerrig. «Jeg og teamet mitt jobbet tidligere som livvakter for Brian, han som bygde huset ditt. Vi er nå arbeidsledige. Hvis du får problemer med politiet eller andre, kan jeg hjelpe deg,» svarer Tod rolig. Normann tar en slurk av ølen sin, lar ordene synke inn, og strekker så frem hånden. «La oss bli venner,» sier han bestemt. Tod tar hånden hans, og spør: «Hvis du liker å kjøre motorsykkel, kan du bli medlem i klubben vår?» Normann ler. «Jeg elsker å kjøre motorsykkel, men jeg har bare en liten 160cc sykkel. Det er vel ikke nok for å bli medlem?» «Du kan starte som supporter og bli medlem senere når du har en sykkel som er minst 400cc,» svarer Tod. «I morgen åpner vi vårt nye klubbhus i Soi 64. Hvis du har tid, er du hjertelig velkommen.»

Dagen etter besøker Normann det nye klubbhuset. Stedet er i full festmodus, og han får hilse på de fleste medlemmene. Klubben er liten, bare rundt 20 medlemmer tipper han, hvor halvparten er nordmenn og svensker over 50 år. Tod spør Normann om han vil være med på en bikeweek til helgen.

«Hva er en bikeweek?» spør Normann nysgjerrig.

«Det er et MC-party arrangert av en MC-klubb. Vi har slike fester i Norge også,» svarer Tod.

Tod forklarer videre at bikerfester i Thailand er annerledes enn i Europa eller USA. «Her er alle klubbene venner. Når vi møtes på et bikerparty, er det for å feste sammen med andre som elsker motorsykler. Vi sloss aldri, og det er ikke uvanlig å se ti ulike klubblogoer rundt samme bord.»

Normann liker denne tankegangen og lover å bli med på bikeweek-partyet til helgen.

Han legger merke til hvor flott klubbhuset er innredet, dekorert med klubblogoer og suvenirer fra andre MC-klubber i Thailand og Malaysia. Bordene er laget av gamle motorsykkelmotorer med glassplater på toppen, noe som gir stedet en helt spesiell atmosfære.

Normann er imponert og spør Tod: «Hvor mye penger har du brukt på å bygge klubbhuset?»

«Jeg tipper rundt 50 000 baht,» svarer Tod. Normann synes det er imponerende hvor mye de har fått ut av så lite penger. «Er det medlemmene som har spleiset på å bygge klubbhuset?» spør han. «Nei, klubbhuset har jeg bygd selv for egne penge, uten bidrag fra noen», svarer Tod, tydelig stolt.

Dagen etter går Normann til banken og tar ut 50 000 baht, før  han drar tilbake til klubbhuset og ber om å få snakke med Tod alene. På kjøkkenet gir han Tod en konvolutt med pengene. Tod åpner den og ser sjokkert ut.

«Hva er dette?» spør han.

«Mitt bidrag til klubbhuset. Du sa at du hadde brukt 50 000 baht på å bygge dette stedet. Jeg syntes du hadde fått til mye med lite penger, så jeg tenkte jeg kunne bidra,» svarer Normann.

Tod tar imot pengene med et bredt smil og spanderer en øl på Normann som takk.

Lørdag ettermiddag er Normann tilbake på klubbhuset, som avtalt. Tod tar godt imot ham og ber ham sette seg ned. Etter en stund kommer Tod tilbake med en full patch medlemsvest med Normanns navn på. Normann reiser seg opp, og Tod hjelper ham med å prøve vesten. Den sitter som støpt.

«Velkommen til Ghost Rider MC,» sier Tod før, han utbringer en skål.

«Wow, men jeg har jo ikke en stor motorsykkel engang,» sier Normann, tydelig forundret.

Tod smiler lurt. «Jeg har en følelse av at du snart skaffer deg en.»

Normann blir varm om hjertet av medlemskapet, og de andre medlemmene kommer bort en etter en for å ønske ham velkommen til klubben. Stemningen er på topp, og en halvtime senere setter de kursen mot bikerweek-partyet, som ligger en times kjøring unna.

Når de ankommer, blir de guidet til en stor parkeringsplass hvor de får parkert bilene. De fleste av medlemmene kjører selvsagt motorsykkel, men Normann og noen få andre har kjørt bil. Normann blir overveldet av synet som møter ham – det må være minst 1500 motorsykler på stedet. Han har aldri sett så mange samlet på ett sted før. Fascinert tar han bilder og studerer de ulike syklene før han finner klubbens bord hvor det er et stort party. Selv om det er over 1500 motorsykler fra 40-50 ulike klubber, ser han ikke en eneste slåsskamp. Alle virker å være venner som fester sammen, noe Normann aldri hadde forventet.

Senere tar Tod med Normann rundt på området for å introdusere ham for andre klubbmedlemmer. Normann føler en dyp stolthet og overraskelse over hvor raskt han har blitt en del av dette miljøet. Han hadde aldri trodd at han skulle ende opp som medlem av en MC-klubb, og i hvert fall ikke uten å ha bedt om det selv. Men dette er Thailand, og her fungerer ting annerledes.

Etter festen blir Normann enda mer ivrig etter å skaffe seg en større sykkel. Han søker raskt på nettet og finner en strøken Honda Intruder 1100cc. Uten å nøle kjøper han den – nå har han en stor motorsykkel. Det eneste problemet er at han ikke har et gyldig førerkort. Han googler ivrig og finner ut at han bare trenger et Non-O visa, en gul bok, og en legeattest for å få førerkort. Legeattesten mangler han, men det er lett å få tak i. Fon reiser neste morgen til et lokalt legekontor, hvor hun kjøper legeerklæringen til Normann mens han sover. Da hun kommer tilbake med erklæringen, kan ikke Normann annet enn å smile. «Wow,» tenker han. «De gir ut legeerklæringer uten at pasienten engang trenger å møte opp!»

Dagen etter drar Normann til politistasjonen for å ta førerkortet. Siden han har mistet sitt norske førerkort, må han gå gjennom hele prosessen på nytt, akkurat som en thailandsk borger. Teoriprøven blir en utfordring; han stryker to ganger før han endelig består. Heldigvis kan han ta prøven om igjen samme dag til han klarer det. Etterpå må han gjennom en refleksjons- og fargesynstest, som går greit. Så er det den praktiske oppkjøringen. Normann kjenner nervene, men begynner å le når han ser hva testen innebærer. «Helt latterlig,» tenker Normann når han kjører hjem etter å ha bestått på første forsøk. Han har fått førerkort uten å ha kjørt en eneste meter på en offentlig vei. Ikke rart at Thailand har så høye dødstall i trafikken tenker han.

Nå som han har både stor motorsykkel og førekort tilbringer stadig mer tid i klubbhuset, hvor de alltid har kalde øl på lur. Målet hans er ikke bare å bli bedre kjent med medlemmene, men også å forbedre sin thai. Her får han praktisert det han lærer på skolen, i virkeligheten. I dag har klubben fått en gruppe nye thailanske medlemmer. Normann kjenner igjen lederen, Noi, som eier den største nattklubben i karaokeområdet og et hotell. De blir feiret til gangs, slik skikken i klubben er.

Klubbhuset er ikke bare et sted hvor medlemmene møtes. Daglig stikker også medlemmer fra andre klubber og politifolk innom for å utveksle sladder med Tod. Politifolkene forsikrer ham om at de kan hjelpe med alle slags problemer, så lenge det ikke involverer narkotika. Normann tar imot telefonnumrene deres og lover å ringe hvis han noen gang skulle trenge hjelp. Ting fungerer virkelig annerledes i Thailand, innser han.

På neste klubbmøte forteller Tod om suksessen han og andre bikere i Patchup Kirikhan har hatt med å sikre Riksvei 4. Tidligere hadde politiet problemer med ungdommer som kastet stein på biler fra en bro, for deretter å rane bilene når de stoppet. Etter at to lokale MC-klubber begynte å patruljere strekningen om natten, har angrepene stoppet helt. Nå ønsker politiet å opprette en gruppe med «frivillige BigBike Highway Police» som kan patruljere de store veiene i Thailand med motorsyklene sine. De som ønsker å bli med, kan melde seg på nå. Normann og de fleste andre melder seg som «frivillige BigBike Highway Police».

For å få ID-kortet som viser at de er frivillig BigBike Highway Police må de arrangere et dagsseminar på et hotell, hvor noen fra Highway Police komme for å lærre dem det de trenger å vite. Dette koster penger, så Tod oppfordrer alle til å bidra med det de kan. Normann legger 10 000 baht i potten, mens de andre bidrar med mellom 1 000 og 2 000 baht. To uker senere avholdes seminaret, og 500 motorsykler fra ulike klubber deltar. Når seminaret er over, får Normann utlevert et politi-ID-kort, et politiskilt og et diplom fra politisjefen. Han er nå formelt frivillig politimann for Highway Police.

Kapittel 10: Svein kommer på besøk

Normann kan ikke tro at han plutselig er blitt politimann gjennom å delta på et dagsseminar. Han ringer til Svein for å dele nyheten. «Du, gjett hva? Jeg har blitt politi,» sier han med et snev av stolthet i stemmen. Svein bryter ut i en høy latter som runger gjennom telefonen. «Du? Politi? Hvem skulle trodd det?» Normann smiler og nikker for seg selv. «Jeg vet, det er helt absurd,» svarer han, nesten lattermild over hele situasjonen.

Men Svein lar seg ikke stoppe av latteren. «Så, kan jeg fortsatt komme på besøk, herr politimann?» spør han med et skjevt smil som nesten kan høres gjennom telefonen. «Selvfølgelig vil jeg det. Når tenker du å komme?» Normann lener seg tilbake, spent på å høre hva vennen har planlagt.

«Jeg sjekket i går, og det ser ut som jeg kan få tak i en billett til neste fredag. Jeg kan bli i to uker, hvis du orker å ha meg der så lenge,» sier Svein med et smil i stemmen. Normann blir umiddelbart oppglødd. «Perfekt! Kjøp billetten, og ring meg når du har den. Jeg tror ikke du kommer før jeg ser en kopi av den,» sier han, like mye spøkefullt som alvorlig.

To timer senere ringer Svein tilbake, like begeistret. «Billetten er kjøpt!» roper han gjennom telefonen. Normann føler en bølge av glede skylle over seg. «Da er det avgjort. Vi sees snart,» svarer han, allerede i gang med å planlegge hva de skal finne på når Svein ankommer.

Når Svein ankommer, forvandler dagene seg raskt til en uavbrutt fest. Normann blir kjent med en ny side av vennen sin. Den pliktoppfyllende familiefaren som Normann trodde han kjente, drikker nå med begge hendene og tar med seg forskjellige damer fra byen hver kveld. Han arrangerer til og med et poolparty med toppløse jenter om natten. Normann står litt måpende tilbake, dette hadde han aldri forventet av Svein. Men så tenker han, «Folk endrer seg når de lander i Bangkok.» Han har hørt dette fra mange, og når han tenker tilbake gikk han jo selv ganske bananas den første tiden før han traff Fon.

Svein vil utforske Thailand på motorsykkel, og Normann, som synes Intruderen er for stor og tung som bysykkel, kjøper en ett år gammel Harley Davidson Sportster 900cc. Nå kan Svein låne Intruderen, og de legger ut på tur sammen. Turen går til Chumphon, en by Normann aldri har besøkt før. Etter 26 mil og 3,5 timers kjøring er de fremme. Der tar de en hurtigkatamaran til Koh Tao, en liten øy kjent for sine korallrev og dykkemuligheter. Normann, som ikke har turt å dykke siden ulykken, nøyer seg med å snorkle. For Svein blir det en stor opplevelse, spesielt når han dykker ned til 20 meter for å studere korallene på nært hold. Normann får bare sett dem fra overflaten, men han får i det minste møtt flere haier på nært hold.

«Du bor virkelig i paradis,» sier Svein når de tar båten tilbake. «Jeg hadde vært her flere ganger i måneden hvis jeg bodde i Hua Hin.» Kvelden starter de på en strandrestaurant like ved bungalowen de har leid. På menyen står grillet sjømat som nytes med et glass vin. Deretter beveger de seg bort til en reagge bar lenger bort på stranden. Svein går i baren og komme tilbake med to kalde øl. Deretter fyrer han opp en joint han har kjøpt i baren. Normann ser forundret på Svein som normalt ikke røyker.

«Hva er dette?» spør han. «Marihuana, eller ganja som de kaller det her,» svarer Svein. «Det har jeg ikke røkt siden jeg var 17. Det er over 22 år siden.» kommer det fra Normann, fortsatt sjokkert over at bestekompisen hans røyker marihuana. Svein gir Normann jointen, før han sier: «Slutt å snakk og trekk!» Normann gjør som han blir bedt om. Det tar ikke lang tid før han kjenner effekten komme snikende. Han føler en ro i sjelen og lar nå bare kvelden flyte. De blir sittende der i et par timer, snakkende om livet og alt som skjer rundt dem. Etter hvert blir Normann skikkelig sulten, så han foreslår at de skal gå og spise. Det ender med at Normann spiser tre forretter og to hovedretter. Svein ler når han ser hvor mye Normann spiser og drikker. «Dette kalles ‘matkikk’,» sier han. «Det skjer bare de første gangene du røyker. Etter hvert forsvinner det.» Normann føler seg helt nykter etter all maten. De går derfor tilbake til reagge baren, hvor de kjøper en ny joint som de nyter. Livet er herlig nå, tenker Normann. Denne øya er virkelig et paradis for frikere er de enige om.

Neste dag kjører de tilbake til Hua Hin, men Svein har fortsatt mer på hjertet. Han vil gjerne fortsette turen nordover til Kanchanaburi, en storslått naturpark med fantastisk natur. Som sagt som gjort. Turen avsluttes med en togtur over den berømte broen fra filmen «River of Kwai» før de finner et gjestgiveri for natten. De finner en romantisk bungalow som flyter på elven, med en sjømat restaurant som spiller rolig thaimusikk til sine utsøkte retter. De slår seg ned her for natten, hvor de blir sittende å beundrer den storslåtte utsikten, mens de prater om hvor mye Thailand har utviklet seg de siste 30 årene.

Neste morgen våkner de opp til en rolig thai frokost før de setter kursen tilbake mot Hua Hin. Svein har en siste aktivitet på ønskelisten før han reiser hjem: golf. Hua Hin har hele 10 store internasjonale golfbaner, og Svein forstår ikke hvordan Normann kan bo der uten å spille golf regelmessig. Normann, som alltid har sett på golf som kjedelig, lar seg til slutt overtale til å prøve. Først spiller de på Palm Hill Golf Club, og dagen etter på Black Mountain.

De avslutter den siste runden med en tidlig barrunde i Bintabath, før de vakler hjem dritings og fornøyde sent på natta. Når de sitter i taxien hjem er han glad at han har en så forståelsesfull kjæreste. Hadde han kommet hjem i denne tilstanden når han var gift med ex-en ville det blitt huskestue. Med Fon blir det frokost på sengen hvis hun hadde vært hjemme når han våkner. Det ender med at blir sittende i fylla og fortelle Svein hvor mye han elsker Fon, igjen og igjen. Neste dag husker han ingenting av dette.

Kapittel 11: Besøk av turistpolitiet

Normann våkner brått av at King bjeffer høylytt, samtidig som dørklokken ringer insisterende. Han gløtter på klokken—den er nesten 10. Med en tung følelse i hodet, kjenner han etterdønningene av en kraftig fyllesyke. Han stavrer seg ut av sengen og ned trappen, der han legger merke til en lapp på bardisken i kjøkkenet. Han plukker den opp og leser: «Er dratt til Fon for å klippe meg og kjøpe klær.»

King fortsetter å bjeffe uavbrutt, så Normann skritter raskt ut på terrassen for å se hvem som ringer på. Til sin overraskelse ser han en stor gruppe fra Turistpolitiet stå utenfor porten. Han har aldri hatt noe med dem å gjøre før, så han åpner porten forsiktig og går bort til dem, usikker på hva de vil. Lederen for gruppen ser alvorlig på ham og sier: «Vi har hørt at du er big mafia i Bintabath, stemmer det?» Normann kjenner en bølge av panikk skylle over seg. Tankene raser gjennom hodet hans—blir han virkelig anklaget for å være en del av mafiaen? «Nei, jeg er ingen mafia. Jeg tror dere har kommet feil,» svarer han, og prøver å holde stemmen rolig. «Kan vi komme inn og ta en titt?» spør lederen. «Ja, selvfølgelig, men hva er det dere leter etter?» «Ikke noe spesielt, vi vil bare sjekke at du har papirene dine i orden.»

Åtte turistpolitibetjenter trår inn på eiendommen hans og begynner å rote gjennom skuffer og skap, på jakt etter noe mistenkelig. Lederen setter seg ned med Normann i stuen og ber om å få se alle relevante papirer: pass, bankbok, førerkort, studentbevis, gul bok og dokumenter for motorsyklene og bilen. Normann, trygg på at alt er i orden, henter papirene uten bekymring. Etter tre kvarter tror han de er ferdige, men plutselig blir han bedt om å bli med ned til stasjonen. «Hvorfor?» spør Normann forvirret. «Lederen vår ønsker å prate med deg,» får han til svar.

Normann ringer Fon og forteller henne om situasjonen med Turistpolitiet. Hun lover å møte ham på stasjonen.

Vel nede på turistpolitistasjonen blir Normann møtt av turistpolitisjefen, som holder Sveins pass i hånden. «Hvorfor har du Sveins pass?» spør sjefen. «Jeg har ikke hans pass,» svarer Normann rolig. «Svein er en god venn av meg, og han bor hos meg mens han er på ferie. Passet fant dere nok på gjesterommet mitt.» «Hvor er han nå?» spør turistpolitisjefen. «Han er på vei hit, eller så er han allerede her,» svarer Normann. «I morges la han igjen en lapp på kjøkkenbordet om at han skulle til kjæresten min for å klippe seg.»

Turistpolitisjefen forsvinner ut et øyeblikk og kommer tilbake med både Fon og Svein. Han setter seg ned igjen, denne gangen med en stor lovbok foran seg. «Du er pliktig til å melde fra til Immigrasjonspolitiet at du har en turist boende hos deg innen 24 timer etter ankomst. Ifølge Svein har han bodd hos deg i lang tid uten at du har meldt fra.» Normann og Fon prøver å forklare situasjonen på thai og unnskylder seg, men turistpolitisjefen smiler bare kaldt. «I tillegg er du i ulovlig besittelse av Sveins pass, noe som straffes med inntil åtte års fengsel i Thailand.» Både Normann og Fon blir sjokkert og målløs. «Hva? Jeg har ikke hans pass. Han bor hos meg, og han valgte selv å legge det igjen på rommet sitt.» Svein bekrefter dette, men turistpolitisjefen er urokkelig. «Det er ditt ansvar å sørge for at ingen legger igjen sitt pass på din eiendom,» sier han. Deretter tilbyr han Normann en mulighet: betal en bot på 100 000 baht, ellers blir han arrestert og ført for retten dagen etter.

Normann er i sjokk. Han ber om tid til å tenke seg om, noe han får. Mens Fon krangler med politisjefen for å få han til å forstå dem, ringer han tre av politibetjentene han har fått telefonnummeret til, samt presidenten i MC-klubben han er medlem av. Alle kommer straks til turistpolitistasjonen for å prøve å hjelpe ham, men uansett hva de sier, står turistpolitisjefen fast. De lokale politibetjentene forklarer at Turistpolitiet er en uavhengig del av politiet, og de har ingen myndighet over dem med mindre de overfører saken til de lokale myndighetene, noe de ikke ønsker å gjøre i dette tilfellet. Normann prøver også å ringe advokaten sin i Bangkok, men telefonen hans er enten slått av eller utenfor dekning.

Fon kommer til slutt rasende og setter seg ned ved siden av Normann. «Han nekter å bruke sunn fornuft. Det eneste han ønsker er å få penger, virker det som», sier hun. «Jeg vet det, men det er ingen grunn for deg å hisse deg sånn opp. Det hjelper lite» prøver Normann å si beroligende til henne, før turistpolitisjefen kommer tilbake og spør hva Normann ønsker å gjøre. Normann ser på klokken og innser at banken stenger om en halv time. Han og Fon har sittet der i fire timer og argumentert uten resultat. Det er bare å gi opp. «Kan jeg overføre pengene via mobilen?» spør han. «Nei, du må betale kontant,» svarer turistpolitisjefen. «Da må jeg gå til banken først.» «Ikke noe problem. En betjent følger deg.»

20 minutter senere er Normann tilbake med pengene. Han leverer dem og får beskjed om at han er fri til å reise hjem. «Får jeg ingen kvittering?» spør han. Turistpolitisjefen sier noe på thai til sekretæren før han forsvinner inn på kontoret sitt. Sekretæren blir sittende i ti minutter for å fullføre noe, før hun skriver ut et dokument, signerer det og stempler det med flere stempler. Hun gir det til Normann, men alt står på thai, så han forstår ingenting. Han takker høflig og går ut. Ute ber han Fon oversette dokumentet. Hun forteller at det er en anmeldelse som noen har lagt inn mot ham, men at saken nå er henlagt. «Står det noe om pengene de fikk?» spør han. «Nei, ingenting om pengene. De går nok til turistpolitisjefen,» svarer Fon. «Vel, det kostet meg 100 000 baht.»

To timer senere ringer advokaten til Normann tilbake. Han har lest meldingen Normann sendte tidligere. Normann forklarer hva som har skjedd. Advokaten sier at dette er den merkeligste tolkningen av loven han har hørt, og at det ikke ville holdt i retten. Men Normann var redd og ønsket ikke å bli arrestert. Å sitte i et thailandsk fengsel er ikke noe å trakte etter, har han hørt. Advokaten forstår dette, men spør hvorfor Normann slapp dem inn. «Skulle jeg ikke det?» spør Normann forvirret. «Nei, du slipper aldri politiet inn på eiendommen din uten ransakelsesordre. For å få en ransakelsesordre må politiet gå gjennom seks ulike kontorer som må godkjenne den. Neste gang spør du om å se ransakelsesordren. Har de ikke seks ulike dokumenter fra seks ulike etater, har de ikke rett til å komme inn. Har de alle papirene, kan du fortsatt nekte dem å komme inn og be dem vente til advokaten din kommer.»

«Dette skulle jeg visst i går,» sier Normann oppgitt. «I Norge er det ikke mulig å nekte politiet adgang til eiendommen. Det var derfor jeg slapp dem inn.» «Du må huske på at du er i Thailand nå, ikke i Norge. Her fungerer ting litt annerledes,» legger advokaten til. Normann er enig i dette.

Kapittel 12: Ideen om Red Angels blir født

Svein synes virkelig synd på Normann. For å muntre ham opp, bestemmer han seg for å spandere en skikkelig biffmiddag på Prime, Normanns favorittrestaurant i Hua Hin. Det hjelper på humøret. Etter en herlig middag tar de turen ned til Binthbat, hvor de setter seg på et av Normanns stamsteder for å drukne sorgene i noen øl. «Fon er virkelig glad i deg» kommer det fra Svein.»Hvordan vet du det?» «Selv om jeg ikke kan noe thai var det ikke vanskelig å se hvordan hun sloss for deg hos turistpolitiet. Hadde hun ikke vært glad i deg hadde hun aldri gjort det» mener Svein. Normann er enig. Han så det samme når naboen kom og beskylde han for å prøve å ta livet av hunnen hennes. Han føler at Fon virkelig elsker han, Svein er enig. De blir sittende og prate om kjærligheten og livet i Hua Hin, eller mer presist om livet i Bintabath, hvor de tilbringer mesteparten av tiden sin.

Begge er enige om at Bintabath virkelig mangler en skikkelig vestlig bar. Alle barene som finnes her er enkle, med bare malte vegger, gjerne hvite, uten dekorasjoner, planter eller belysning som skaper stemning. Selve baren er ofte hjemmesnekret, og uansett hvor liten den er, har den et biljardbord. Verken Normann eller Svein forstår hvorfor. De liker begge å spille biljard, men et biljardbord tar stor plass, og når alle barer har det, blir det ikke lenger noe unikt. I tillegg spiller de fleste barene musikk fra 70- og 80-tallet, og ingen spiller det som folk lytter til i dag, noe som frustrerer Normann.

«Du burde åpne en skikkelig bar som har alt vi snakker om,» foreslår Svein. «Du har jo pengene som trengs, og hvis du lager en slik bar, blir den garantert en suksess.»

«Ja, kanskje jeg burde gjøre det,» svarer Normann tankefullt. «Jeg har tenkt på det før, men det har aldri blitt noe av. Bare fylleprat.»

Svein smiler. «Det er lett å snakke om slike ting over en øl, men litt verre å gjennomføre.» De legger baridéen til side og fortsetter kvelden med å drikke tungt. Svein spanderer en skikkelig fyllekule for å løfte humøret til Normann før han reiser hjem.

Et par dager etter at Svein har reist hjem, får Normann en invitasjon til en fest hos Ghost Rider MC. Han tar Harleyen og kjører ned. Festen er til ære for en klubb fra Malaysia som har kommet sørfra. Normann benytter anledningen til å bli bedre kjent med Noi, som nylig har blitt medlem. Noi inviterer Normann til nattklubben sin, og neste dag tar Normann turen dit, til et sted han aldri har vært før.

Utenfra ser det ut som et vanlig hotell, men når han kommer til inngangen blir han stoppet av to dørvakter som spør hvem han er og hvorfor han kommer. Normann forklarer at han er der for å møte Noi. De slipper han inn og viser han til et rekreasjonsområde, hvor en pianist spiller rolig bakgrunnsmusikk. Til venstre for pianisten er det en scene, hvor en mengde unge, sexy jenter i bikini sitter med et nummer på brystet. Når du bestiller en drink, kan du også velge en av jentene ved å angi nummeret.

Noi ønsker Normann velkommen og viser ham rundt på hotellet. Han forklarer at når en kunde kjøper en av jentene, er en suite med boblebad og champagne inkludert i prisen. Kunden har tilgang til jenta i inntil to timer, legger han til. Normann forstår raskt at dette er et bordell i førsteklasses stil. Jentene her er svært forskjellige fra de han har møtt i Bintabath, Pattaya og Bangkok. Mens jentene i barene for utlendinger er gyllenbrune, er disse jentene bleke som porselen. De er også yngre, alle ser ut til å være mellom 18 og 24 år, noe Noi bekrefter. Han forklarer også at jentene jobber her i ti dager om gangen. Etter ti dager kommer en buss med 32 nye jenter, mens de som har vært der i ti dager, blir levert tilbake til agenten i Bangkok. Alle jentene har gjennomgått legesjekk for å unngå smitte av seksuelt overførbare sykdommer.

Etter et par øl kommer Noi bort og introduserer Normann for en annen kjenning—borgermesteren i byen. Borgermesteren spør hvordan Normann trives i «kongens by» og hvorfor han har kommet hit i kveld. «Det er første gang jeg har sett en utlending her,» sier han. Normann ser seg rundt og innser at borgermesteren har rett—han er den eneste utlendingen der. Han forklarer at han er medlem av samme motorsykkelklubb som Noi og at han er her for å sjekke ut stedet hans. Mens de snakker, kommer også politisjefen inn og setter seg med en whisky. For første gang befinner Normann seg på et bordell, omringet av en mafiaboss, byens borgermester og politisjefen.

Neste dag drar Normann tilbake til nattklubben og blir kjent med banksjefen i banken han bruker. Han forstår at dette er stedet hvor byens innflytelsesrike personer møtes for å se på damer og ta seg en drink. Han føler seg privilegert som har blitt kjent med Noi, som har introdusert ham for så mange viktige personer i byen—personer det er avgjørende å kjenne hvis man skal bo og gjøre forretninger her, tenker Normann.

Etter å ha grublet lenge over baridéen han og Svein snakket om, bestemmer Normann seg for å åpne en bar i Bintabath. Det må være i Bintabath, siden dette er den mest trafikkerte turistgaten i Hua Hin om kvelden. Det er her pengene ligger.

Normann kjenner alle barene i Bintabath godt, siden han har vært en svært god kunde siden han flyttet til Hua Hin. Nå oppsøker han ikke barene for selskapets skyld, men fordi han ønsker å kjøpe eller bli medeier i en av dem. Men det viser seg å være langt vanskeligere enn han trodde. Siden de fleste barene taper penger trodde han at eierne ville være interesserte i å selge sitt tapsprosjekt eller få med seg en investor som var villig til å finansiere en oppgradering. Det er de ikke, noe som gjør Normann frustrert.

Etter å ha gått gjennom alle potensielle barer, innser Normann at de alle eies av thailandske kvinne som er koner til utlendinger. Disse mennene sender penger hver måned slik at konene slipper å jobbe i en bar og gå med kunder. I stedet for å jobbe i en bar, vil kjærestene at de skal eie baren. De kjøper derfor en bar til dem for å forhindre utroskap. Det virker absurd, men sånn er det.

Som vanlig stikker Normann innom klubbhuset etter skolen for å praktisere sin haltende thai med de som er der. I dag er det Tods 20 år gamle Harley som er problemet. Sykkelen er ødelagt, og han har ikke råd til å kjøpe delene han trenger fra USA. En motorsykkelklubb kan ikke ha en president uten motorsykkel, så Normann tilbyr Tod å låne hans Intruder. Normann ønsker å selge denne sykkelen, så han sier til Tod at han får 10 % salgsprovisjon hvis han selger sykkelen for minst 250 000 baht. Tod lover å gjøre sitt beste for å finne en kjøper, men spør samtidig om å få låne 20 000 baht av Normann.

Normann blir overrasket. «Hvorfor vil du låne penger nå? Du har jo nettopp fått låne Intruderen min?» spør han. «Jeg trenger ikke penger til Harleyen,» svarer Tod. «Jeg trenger penger til å kjøpe tilbake pistolen min. Jeg lånte den bort til broren min for noen måneder siden, men han mistet den. Nå kan jeg kjøpe en lignende pistol og få noen til å slå inn det gamle serienummeret på den. Det vil koste meg 20 000 baht.» Normann blir stille. Han vet ikke helt hva han skal svare, så han bestiller en øl for å kjøpe seg litt tid. «Hvis du låner meg 20 000 baht, kan du få pistolen min,» sier Tod. Normann går til slutt med på avtalen, ikke fordi han ønsker en pistol, men fordi han forstår at den betyr mye for Tod.

Regntiden har nå satt inn for fullt, og Normann innser at grusveien opp til huset ikke holder mål. Det samme gjør hans to nærmeste naboer. Når naboene kommer for å spørre om han vil være med på å finansiere en betongvei opp til husene deres, er han ikke vanskelig å overtale.

En av naboene har fått et anbud på 200 000 baht for å bygge veien. «Det er helt greit for meg,» sier Normann, men ingenting skjer. Han går tilbake til naboene etter et par uker, men den ene har reist tilbake til England, mens den andre venter på at den første skal komme tilbake. Normann kontakter Tod for å høre om han kjenner noen som kan legge 110 meter betongvei. Tod finner raskt ut at presidenten i en MC-klubb som heter Sea Ghost, bygger veier. Han får en pris på 180 000 baht. Normann snakker med naboen som er igjen, og de blir enige om å slå til, siden prisen er lavere enn det første tilbudet. To dager senere kommer et team og begynner arbeidet. Veien er ferdig på to dager. Normann betaler og legger en kopi av betalingen i naboenes postkasse sammen med sitt bankkontonummer.

Kapittel 13: Politi

Noen dager senere setter Normann seg ned for en lengre prat med Bon, en politimann han har blitt kjent med både på klubbhuset til Ghost Rider og i ulike barer i Bintabath. Bon jobber undercover i Bintabath og er kjent for å være en av de mest korrupte politibetjentene i byen. Han har ansvaret for å samle inn de svarte pengene som barene må betale til politiet for å kunne holde åpent til klokken 02:00 om natten. Loven i Thailand sier at det er ulovlig å selge alkohol og spille musikk i en bar etter midnatt. For å holde åpent to timer ekstra, må alle barer betale politiet 3 000 baht hver måned. Bon er den som krever inn disse pengene, og han kjenner barmiljøet bedre enn de fleste.

Normann deler sine barplaner med Bon og forteller om problemene han har støtt på så langt. Bon sier at han kanskje kan hjelpe Normann hvis han får være med på prosjektet. Normann blir nysgjerrig og spør hva Bon har i tankene. Bon nevner det store, laftede trehuset som ligger helt øverst i Bintabath, rett etter Hilton Hotel. «Det er ledig,» sier Bon.

«Åh, det visste jeg ikke,» svarer Normann. «Jeg trodde det var en gammel, fredet bygning som ingen brukte.»

Bon ler. «Nei, det er det ikke. Fram til for ett år siden var det en lukket pub med livemusikk. Puben ble stengt etter en razzia hvor de fant både ganja og jabba.»

«Hva er ganja og jabba?» spør Normann.

«Marijuana og amfetamin,» forklarer Bon. «Etter razziaen har lokalet stått tomt.»

«Men hvorfor har ingen leid det?» undrer Normann.

«Politiet har hatt en pågående etterforskning der, men den er nå avsluttet. Hvis jeg tar kontakt med den kinesiske familien som eier eiendommen, kan vi kanskje få leid lokalet,» foreslår Bon.

Normann blir ivrig. For første gang føler han at han har et reelt håp om å finne et egnet lokale. Ikke bare er det egnet—det er også det beste og største lokalet i hele Bintabath.

Normann bestemmer seg for å rådføre seg med Noi, som driver et suksessfullt bordell i byen, et sted hvor alle høytstående personer går jevnlig. Noi kan sikkert gi gode råd om hvorvidt dette lokalet er en god investering, og om ideen hans har en sjanse til å lykkes. Når Normann ankommer Nois hotell, er Noi opptatt, så han setter seg ned med en øl sammen med Toon, som hadde ansvaret for oppussingen av Nois sted. Toon er en tidligere politibetjent som mistet jobben etter å ha blitt tatt for å selge amfetamin han hadde beslaglagt. Etter det har han jobbet som utbygger og livvakt for ulike personer, og han er også bestevennen til Bon.

Toon liker Normanns baridé og han kjenner den kinesiske familien som eier eiendommen. Når Noi endelig er ferdig med sitt møte, introduserer han Normann for Cay, en stor, kraftig thailandsk mann på rundt 190 cm, som nettopp har kjøpt hotellet av Noi. Normann blir kjempeoverrasket, da han ikke viste at Noi drev å solgte hotellet sitt.

Cay viser seg å være utrolig sosial og full av humor, og Normann koser seg i hans selskap. Cay forklarer at han også er medlem av en MC-klubb, men han er ikke et aktivt medlem. Familien hans driver et av de største markedene i Bangkok, men faren stoler ikke på ham, så det er kona hans som driver markedet, slik at han kan bo i Hua Hin med en av sine små koner. «Hvor mange koner har du», spør Normann når han hører Cay begynner å snakke om «store» og «små» koner». «Tre», svarer han uten å nøle. «Jeg har en stor kone. Det er hun jeg offisielt er gift med. I tillegg har jeg to uoffisielle koner. De kalles små koner her i Thailand.» Normann har aldri møtt en person som har flere koner, så han er nysgjerrig hvordan dette fungerer i praksis. «Så små koner er i praksis elskerinner», spør Normann. «Nei, en liten kone er ikke det samme som en elskerinne. En elskerinne er et utenomekteskapelig sidesprang uten økonomiske forpliktelser. Skal du ha en liten kone må du ta vare på henne både økonomisk og emosjonelt. Det vil si at du må gi henne et sted å bo, et kjøretøy og penger til livsopphold. Akkurat slik du gjør med din store kone», forklarer Cay. «Det høres dyrt ut», kommenterer Normann. «Ja, det er dyrt å ha mange koner. Det er sikkert og vist», svarer han med et stort smil. «Vet de om hverandre?» lurer Normann på. «Selvfølgelig. Det er umulig å holde noe slikt skjult». «Og det går bra?» Cay begynner nå å le høyt. «Å ha flere koner er et mareritt. Alle er sjalu på hverandre og mistenker hverandre for de rareste ting. Mesteparten av tiden jeg bruker sammen med dem går med på å roe dem ned og forklare at det de mister den andre for er feil. Å ha flere koner er ikke å anbefale», legger han til. «Hvorfor har du dem da?» lurer Normann på. «Det har bare blitt slik» er svaret han får. De blir sittende å prate et par timer, før Cay plutselig spør om Normann vil se hvor han bygger et hus i PalaU. Normann vil selvfølgelig det, så det blir til at de kjører opp til huset hans som er under bygging. Deretter avslutter så dagen med en tur til skytebanen i Hua Hin. Noe Normann synes er gøy.

Neste dag inviterer Cay Normann på middag på Mama Rosa, en italiensk restaurant rett overfor hovedpolitistasjonen i Hua Hin. Normann takker ja, men når han kommer dit, blir han stoppet i en politikontroll for å ikke ha på seg hjelm. Han betaler boten på 600 baht uten å mukke, men når Cay får høre om det, forsvinner han ut for å prate med politifolkene. 5 minutter senere kommer han tilbake med 600 baht. «Jeg fortalte dem at du jobber for meg. Du skal ikke betale noe til politiet. Jeg betaler dem 150 000 baht i måneden for at jeg og mine ansatte skal være i fred. Neste gang du blir stoppet, sier du bare at du jobber for meg.»

Normann er skeptisk til om Cay mener alvor, men han takker likevel. Han nevner ikke at han allerede er frivillig BigBike Highway Police, noe som kunne ha hjulpet ham ut av kontrollen hvis han hadde vist dem ID-kortet.

Under middagen spør Normann Cay om hans mening om barideen. Cay innrømmer at han ikke kjenner utelandske kulturer godt nok til å si om det er en god forretningsidé. Når Normann nevner at han vurderer å ta med Bon og Toon som partnere, svarer Cay nølende. «De er gode venner av meg, men jeg gjør aldri business med andre enn familien. Det er bare sånn vi er lært opp.»

Normann ringer Svein for å få hans syn på saken. Svein er skeptisk til å involvere en politimann som partner. «Det er nettopp fordi han er politi at jeg vil ha ham med,» forklarer Normann. «Politiet lager ofte problemer for barer, men hvis de er med på eiersiden, vil de ikke lage problemer for seg selv.»

Svein ser poenget, men advarer Normann om å være forsiktig. Normann lover å være forsiktig og skisserer en plan der Bon og Toon låner penger til å kjøpe 40 % av baren, mens Normann beholder 60 % gjennom sitt thailandske selskap. Lånet kan sies opp med en ukes varsel, og hvis de ikke kan betale tilbake, går aksjene tilbake til Normann.

Normann får Julie til å lese gjennom låneavtalen, og etter noen justeringer oversetter hun den til thai. Deretter setter Normann opp et møte med Bon og Toon for å legge frem planen. De er begge med på ideen, spesielt siden Normann låner dem pengene de trenger.

Etter at låneavtalen er underskrevet, registrerer Normanns regnskapsfører selskapet som skal eie baren. Sammen med Toon oppsøker han den kinesiske familien som eier eiendommen. De får en treårig leieavtale med rett til å fornye to ganger, mot 1,8 millioner baht i nøkkelpenger og 45 000 baht i månedsleie, betalt forskuddsvis for ett år. Normann blir positivt overrasket når han får vite at eiendommen har en pub-lisens som gir dem rett til å servere alkohol og ha livemusikk til klokka fem om morgenen, mens alle andre må stenge klokka to. Det gir dem et stort konkurransefortrinn, men lisensen utløper om 22 måneder og vil ikke bli fornyet.

Normann forteller om planene sine til Tod og de andre gutta i klubbhuset. Tod virker ikke særlig glad—kanskje litt sjalu fordi han ikke ble spurt om å være med. Han advarer Normann mot Bon og Toon, men vil ikke fortelle hva han advarer Normann mot. Normann blir irritert og spør hva han egentlig vet, men Tod vil ikke si noe mer.

Normann legger merke til at Intruderen hans ikke står parkert i klubbhuset. Han spør derfor hvor den er. «Den er på service for å gjøres klar for salg,» svarer Tod. Normann har ikke bedt om dette, men hvis Tod vil klargjøre sykkelen, har han ingenting imot det.

Kapittel 14: Planlegging og bygging

Normann, Toon og Bon starter planleggingen av den nye baren med stor iver. Etter mange intense diskusjoner bestemmer de seg for at baren skal hete «Red Angels», inspirert av «Hells Angels». Slagordet deres blir «Heaven or Hell», mens Normann blir selskapets eneste direktør, noe som gir ham fullmakt til å ta alle avgjørelser på vegne av selskapet, men han har ikke lov til å jobbe i baren.

De bestemmer seg for å åpne opp den lukkede trebygningen ved å fjerne fronten mot gata. Dette vil gi en åpen og lys løsning med flere bord ute i gågata. Toalettene må byttes, og en helt ny bar må bygges. Inspirert av Coyote Ugly filmen blir de enige om at bardisken skal være så solid og bred at jentene kan danse på den. Bakerst i lokalet bygges det et dansegulv i pleksiglass med diskolys som følger musikken, samt en DJ-boks. De 300 år gamle treveggene beholdes, men taket får installert en mengde lasere, spotter og andre spesialeffekter for å skape lyseffekter som ingen har sett i Hua Hin før. Med høykvalitets inventar ønsker de å skape et eksklusivt preg. Baren skal ikke ha biljardbord, siden dette tar for stor plass og er noe alle andre barer har. For å gjøre det enkelt å se hvem som jobber der, blir de enige om at de ansatte må ha en sexy uniform, og for å kunne dokumentere hva som skjer i baren blir de enige om å installere CCTV-kameraer.

Men de er uenige om musikken. Bon og Toon ønsker livemusikk i tillegg til DJ-en, men dette vil koste mye penger. Normann er imot ideen. Ikke bare fordi livemusikk er dyrt, men dette gjør også at lydnivået blir så høyt at det blir umulig å føre en samtale i sittegruppene ute på gata. De diskuterer også inventaret. Toon og Bon ønsker å kjøpe inventaret på billigsalg, slik de andre barene har gjort, mens Normann ønsker å skape en eksklusiv nattklubb med høy kvalitet på alt inventar. Etter mye diskusjon gir Toon og Bon etter, siden det er Normann som sitter på pengene.

Et annet stridspunkt er om baren skal være en lady-bar eller ikke. Bon og Toon mener at det er her pengene ligger, men Normann nekter. «Denne baren skal tjene penger på å selge alkohol og underholde gjestene, ikke på å selge jenter,» sier han bestemt. Det er greit at jenter kommer til baren på eget initiativ for å plukke opp kunder, men baren skal ikke ta noen bar-fee. Lady-drinks er greit, men ikke bar-fee. Motvillig går Toon og Bon med på dette.

Normann insisterer også på digitale kassesystemer, slik at alle bestillinger blir registrert i et datasystem før kundene får drinken. Dette skal forhindre tyveri og sikre nøyaktig regnskap. Toon og Bon er skeptiske, da de mener det vil ta lengre tid å betjene kundene, men Normann trumfer igjennom tiltaket. «Det er tross alt mine penger vi bruker,» sier han bestemt. Han insisterer også på å bruke målebegre for å sikre at kundene får riktig mengde alkohol. Bon og Toon mener dette vil gjøre drinkene mer tidkrevende å lage, men Normann står på sitt. «Dette er den sikreste måten å unngå tap på,» forklarer han. «Uten målebegre er det altfor enkelt for ansatte å gi ut gratis drinker uten at vi merker det.» Til slutt går de motvillig med på det.

Normann skjønner allerede nå at de har svært ulikt syn på hvordan en bar og nattklubb bør se ut og drives. Det er vel derfor Bintabath ennå ikke har en skikkelig bar og nattklubb, slik vi er vant til i Europa, tenker Normann. Toon får ansvaret for byggingen, Bon skal markedsføre baren og ordne skjenkebevilgningen, mens Normann skal ta seg av innkjøpet av utstyret og inventaret de trenger.

Normann tar med seg Fon til Chinatown i Bangkok for å kjøpe lyd- og lysutstyr. I bilen blir de sittende å prate om Red Angels. Fon skjønner at Normann ønsker å starte et utested for å ha noe å gjøre, men hun liker ikke dem han har tatt med seg og omgås med. «Bon er den som samler inn alle svarte penger for politisjefen i Hua Hin, mens Toon mistet jobben som politi når han ble avslørt som en dopselger. Etter det har han livnært seg på å gjøre de ‘skitne jobbene’ for dem han jobber for. Noi og Chai er dem vi kaller for ’mafia’ her i byen, de er ’untotchable’, mens Tod er en av de mest kjente MC-presidentene i landet og en politiet samarbeider med» sier Fon bekymret. «Det var da fælt hvor mye du vet. Jeg har ikke fortalt deg alt dette, så hvor har du dette fra?» spør Normann. «Du vet jeg jobber som frisør igjen, og da får du høre de dypeste hemmelighetene kundene har mens de blir klippet eller neglene stelt» ler Fon kort tilbake, før hun fortsetter. «Dem du omgås med er dem normale folk prøver å unngå. Du allierer deg med dem. Det bekymrer meg.» Normann trekker pusten dypt før han forklarer hvorfor han har alliert seg med Bon og Toon. «De er skurkene de andre barene er redde for. Ved å ha dem med som partnere er jeg garantert at de ikke kommer til å ødelegge for meg. De ødelegger da bare for seg selv» legger han til. Fon forstår hans intensjon, men hun påpeker at han kjenner ikke thai kulturen ennå. Hun er derfor redd de bare vil prøve å lure han og knekke han når han ikke gjør som de vil. «Hvem skal du gå til hvis du får problemer?» spør hun. «Politiet? De vil ikke hjelpe deg hvis du får problemer med Bon» legger hun til. Når Thaksin var statsminister for noen år siden innførte han en ny lov som gav politiet tillatelse til å skyte alle de mistenkte for å selge dop hvis de prøve å løpe fra dem etter at de har sagt ’Stop dette er Politiet’. Hvis Bon ønsker å bli kvitt deg kan han skyte deg og plante dop på deg for å rettferdiggjøre hvorfor han måtte skyte deg. «Jeg har lest om mange slike saker i media» forklarer Fon. «Jeg elsker deg. Du er det beste som noengang har skjedd i mitt liv. Jeg ønsker derfor ikke å miste deg» sier hun bekymringsfullt.

Normann begynner nå å tenke. Det Fon sier stemmer, men dette er noe Normann ikke har tenkt på før. Han har bare fokusert på de positive sidene dette partnerskapet kan gi. Kan han ha laget en felle for seg selv? Han blir sittende å tenke mens han kjører, noe Fon ser. «Ikke bekymr deg. Jeg er bare litt hønemor fordi jeg elsker deg og er redd for at du skal rote deg borti feil folk» ler hun for å berolige Normann, før hun fortsetter: «Hua Hin er Kongens by, og den byen som er best beskyttet i Thailand. Rundt byen er det utplassert 20.000 soldater og det er vesentlig mer politi her enn i noen andre byer i Thailand. Hua Hin er derfor den byen med lavest kriminalitet i hele landet. Jeg tror derfor vi er relativt trygge her. Det bare jeg som er for mye hønemor.» Normann er ikke overbevist, men det er uansett for sent å tenke på dette nå. Fokuset må nå rettes mot å få utestedet bygd ferdig forteller han seg selv.

Når de kommer til Chinatown få har se en labyrint av små butikker som selger alt mulig av elektronikk i trange smug. Alt skjer i et hektisk tempo, og Normann er usikker på hvordan han skal unngå å bli lurt. Heldigvis har Fon erfaring med å prute på markeder. Hun tilbyr selgerne en tredjedel av prisen de forlangte, og etter hard pruting lander de som regel på en pris som ligger 20–40 % under opprinnelig prisforlangende. Etter tre dager i Chinatown har de fått kjøpt mesteparten av utstyret de trenger.

Nå gjenstå det bare å bygge Red Angels. Det jobbes nå 12- og 14-timers skift for å få Red Angels ferdig i god tid før høysesongen. Normann er helt oppslukt i byggingen av baren. Hver kveld snakker han om hvordan den kommer til å bli til alle han møter. Noe som gjør at han treffer mange utlendinger som tidligere har prøvd å åpne en bar i Thailand. Ingen av dem har klart å tjene penger på det, og alle har endt opp med å måtte sponse baren i lavsesongen. De fleste dømmer derfor ideen hans nord og ned, noe som motiverer han til å jobbe hardere.

Kapittel 15: Normann fyller 40 år

Normann fyller snart 40 år, og Fon ser dette som en perfekt anledning til å arrangere en storslått feiring. Hun kontakter Tod for å få hjelp til å organisere en gigantisk bursdagsfest for ham. Tod er ikke vanskelig å overtale. Han hyrer inn et band, skaffer ekstra bord og stoler, som de setter opp i hagen for å få plass til alle gjestene. De sender også ut et nabovarsel for å sørge for at alt er formelt korrekt.

Festen blir enorm. Ingen vet nøyaktig hvor mange som kom, men det må ha vært minst 200 personer innom i løpet av kvelden. Naboene ender opp med å sitte utenfor gjerdet fordi det ikke er plass til dem inne. Bandet fra Bangkok leverer fantastisk musikk, både thailandske rockelåter og klassiske vestlige rockesanger. Stemningen er høy hele kvelden. Øl og mat flommer fritt, og en hel gris blir spist opp sammen med store mengder øl. Flere uniformerte politibetjenter dukker også opp, men kun for å feire bursdagen. På et tidspunkt står det fire politibiler og enda flere politimotorsykler parkert utenfor.

Dagen etter kommer Fon til Normann og forteller at naboene har begynt å kalle ham «big mafia» siden det kom så mange politifolk til bursdagen hans. Normann ler godt. Han kan nesten ikke tro det han hører. Tenk at å kjenne noen politifolk som kommer for å få gratis mat og drikke på bursdagen, er nok til å bli kalt «big mafia» her i landet. Det hadde han aldri trodd.

Dette minner ham på at ingen av naboene har betalt sin del av veien han fikk bygd. Han oppsøker den første naboen, men han har reist til England. Den andre naboen er hjemme, men han er syk. Normann blir irritert. De skulle ha betalt sin del for lenge siden, men nå viser de ingen tegn til å ville gjøre opp. Som en form for hevn parkerer han bilen sin midt i gata, slik at den blokkerer hele veien, og går deretter og legger seg.

Neste morgen vekker Fon ham klokka åtte. Naboen står på døra og kommer seg ikke ut, og han har en avtale med legen. Normann står opp og går ut for å prate med den syke naboen. «Hvis du betaler meg 60 000 baht, som er din andel av veien, når du kommer tilbake fra legen, vil jeg flytte bilen. Hvis ikke, blir den stående her.» Naboen beklager og lover å betale regningen når han kommer tilbake fra legen. Normann flytter bilen og lar ham kjøre ut, men blokkerer veien igjen etterpå. To timer senere ringer det på døra. Der står naboen med pengene og beklager igjen. Normann tar imot pengene og flytter bilen slik at naboen kan komme seg hjem. Selv om han synes det er trist å måtte løse problemet på denne måten, ser han ingen annen utvei. Inkasso er et ukjent begrep her.

Senere ringer Cay og inviterer Normann på en drink. Han hopper på Harleyen og er der fem minutter senere. Normann synes det alltid er hyggelig å prate med Cay, som alltid har noe interessant å fortelle og introduserer ham for spennende personer. Denne gangen møter han Somchai, presidenten i Sea Ghost, den lokale MC-klubben. Somchai er den som har bygd veien for Normann. Han snakker ikke engelsk, så Normann får prøvd ut thai-kunnskapene sine. «Er du fornøyd med veien jeg bygde til deg?» spør Somchai. «Ja, det er jeg,» svarer Normann. «Jeg synes 180 000 baht var en god pris for denne lille veien.» Somchai blir stille et sekund før han svarer: «180 000 baht? Du betalte bare 120 000 baht for veien.» Normann later som ingenting, men han skjønner at Tod har lagt på 60 000 baht på prisen. Selv om det er skuffende å oppdage at Tod har tjent 60 000 baht på å formidle jobben, lærer Normann senere at dette er ganske vanlig her i landet, spesielt når en thailender hjelper en «farang». Penger er viktigere enn vennskap i dette landet skjønner han.

Når Normann stikker innom klubbhuset igjen legger han merke til at Intruderen hans fortsatt er borte. «Hvor er Intruderen min?» spør han Tod. «Den står hjemme hos familien min i Ratchaburi,» svarer Tod. «Jeg kjørte dit forrige uke, men det begynte å sprutregne, så jeg måtte parkere sykkelen og ta en bil tilbake. Jeg vil hente den i løpet av neste uke.» «Ok, den har bare godt av å få seg en kjøretur nå og da,» svarer Normann.

Normann er nå helt fokusert på byggingen av baren. Den er nesten ferdig, men de mangler fortsatt kasserer og servitører. Både Toon og Bon har flere jenter de foreslår til disse rollene. Normann, litt naiv, tror de bare er ute etter å finne de best kvalifiserte, så han lar dem velge hvem som skal være kasserer og servitører, slik at han kan konsentrere seg om å ta en siste tur til Chinatown for å kjøpe inn det siste utstyret de trenger.

Før han reise til Chinatown tar han med seg Fon ut på en bedre middag på en av hennes favoritt restauranter for å vise henne at han er glad i henne. Mens de spiser spør han henne om hun er sjalu fordi han ofte ikke er hjemme før på morgenkvisten, og når han komme hjem er han ofte full. «Jeg var det i begynnelsen siden jeg ikke kjente deg så godt, men ikke nå lenger», svarer hun. «Ikke nå lenger, hva mener du?» lurer Normann på. Det tar tid å bygge tillit forklarer hun. «Siden du er en ung og kjekk kar med penger var jeg i begynnelsen redd du var en sommerfugl som fløy fra blomst til blomst for å høste mest mulig hektar på kortest mulig tid. Jeg leide derfor en drosjemotorsykkel som pleier å stå parkert utenfor baren du drikker i til å holde et øye med deg og ringe meg hvis du var utro.» Normann er sjokkert over historien, men det gleder han samtidig. For han er dette et synlig bevis på at hun elsker han. «Så du stoler på meg nå?» spør Normann. «Ja, jeg gjør det nå» svarer hun med et smil som får hjerte hans til å smelte.

GÅ TIL SIDE 2