Normann i Thailand

Getting your Trinity Audio player ready…

Kapittel 1 – Bruddet

«Drosjen er kommet», sier sykepleieren til legen. Endelig tenker Nordmann, mens legen fortsetter å fortelle han hva han må huske på når han kommer hjem igjen. Etter å ha vært innlagt på sykehuset i et halvt år kan han nå endelig reise hjem igjen. Det kribler i magen hans. Han gleder seg som en liten unge på juleaften. «Fremskrittene du har gjort de siste tre ukene er imponerende. Jeg skriver deg derfor ut en uke før tiden», sier legen tydelig fornøyd, før han ønsker Nordmann en god tur hjem igjen.

«Er du sikker på at vi ikke skal ringe til din samboer og fortelle henne at du er på vei hjem», spør sykepleieren. «Ja, det er jeg sikker på, Jeg ønsker å overraske henne», svarer han, før han tar farvel med legene og sykepleierne som har tatt vare på han de siste seks månedene. På veien ut til drosjen går han innom blomsterhandleren på sykehuset for å hente et dusin med røde roser som han har bestilt til sin kjære.

I det han setter seg inn i drosjen får han se at sjåføren er en gammel bekjent fra videregående skole. Sjåføren kjenner også igjen Nordmann. «Du ser godt ut», sier han, før han spør om hvorfor han har vært innlagt på sykehuset. Han trekker pusten. Han var ikke forberedt på dette spørsmålet fra en barndomsvenn han ikke har sett på over 20 år, men han tar motet til seg og bestemmer seg å svare.

«Takk for at du synes at jeg ser bra ut. Jeg håper samboeren min er enig med deg», svarer han leende, før han fortsetter. «For et halvt år siden ble jeg utsatt for en dykkerulykke i Nordsjøen. Jeg hadde vært på et rutinemessig vedlikholdsdykk, og ble heist ombord på båten som ventet. Det siste jeg husker er at jeg reiste meg opp på dekk etter å ha tatt av meg utsyret. En kran traff traff meg da i bakhodet slik at jeg falt bevisstløs ut i det iskalde vannet igjen, uten dykkerutstyr. Etter 25 minutter fikk de fisket meg opp igen og flydd meg til sykhyset. Legene sier at jeg var klinisk død i 15 minutter før de fikk startet hjertet igjen. Jeg bør vel derfor være glad jeg er i livet» sier han med et kunstig smil, for å ta bort noe av alvoret i marerittet s0m har brent seg inn i hukommelsen hans. «Jeg har overlevd dypet, men havet har satt sine dype spor», tenker han for seg selv.

«Huff, det høres helt forjævlig ut», svarer sjåføren, før han spør om hvor lenge han har vært innlagt på sykehuset.

«Seks måneder. Først lå jeg i koma i tre måneder. Deretter har jeg brukt tre måneder på å bygge opp muskelmassen igjen og lære meg å koorinere mine bevegelser igjen. Jeg klarer nå å gjøre det meste igjen, men skadene på lungene kan ingen gjøre noe med. Hvis jeg fortsetter å trene knallhardt vil jeg klare å leve et normalt liv igjen sier legene, men jeg kan aldri dykke igjen. Jeg kommer derfor til å få en uføretrygd og en yrkesskadeerstatning sier advokaten min».

«Huff, dette må ha vært en tøff tid for deg, men nå er du i det minste på vei hjem igjen» .

«Ja, jeg er sannsynligvis over det værste nå. Akkurat nå gleder jeg meg som en unge til å gi min kone en kjempeklem igjen. Vi er egentlig bare samboere, men ettter å ha vært samboere i mer enn 7 år kaller jeg henne nå kone. Uten henne hadde jeg ikke vært her nå» forklarer han sjåføren i det de kommer til opppkjørselen til hans hus.

De blir sittende å prate i nesten ett minutt til, før han må avbryte sjåføren. Det er hyggelig å prate med en gammel bekjent, men akkurat nå ønsker han å komme seg hjem igjen og overraske sin kone med roser, en klem og kanskje noe mer. Han samler sammen tingene sine og går ut i den iskalde vinden som blåser fra havgapet. Lengselsfullt går han opp den kjente oppkjørselen til huset. Istedenfor å ringe på kjenner han på dørhåndaket. Døra er ikke løst. Den glir opp uten motstand.

Han går inn, men han kjenner umiddelbart en uforklarlig uro kile i nakken når han kommer inn i entren, en følelse han ikke har kjent siden siden han våknet på sykehuset etter ulykken. Plutselig hører han en lyd. Det høres ut som om den kommer fra soverrommet. Han stopper opp og hører da lyden av stemmer, dempet latter, skjærer gjennom stillheten som en kniv. Uten å tenke, går han bortover gangen mot soverommet, hjertet hamrer i brystet, i takt med lydene som blir høyere og mer intense. Døren står på gløtt, akkurat bred nok til at han kan se hva som skjer på innsiden.

Der, midt i sengen som en gang bare var deres, ligger hans kone. Men hun er ikke alene. Ved hennes side, halvt dekket av lakenet, ligger hans beste venn. Hva! Verden snurrer forbi ham, luften blir tung å puste i, som om han er under vann igjen, fanget av dypet. Det eneste som river ham tilbake til virkeligheten igjen er den sviende smaken av bitterhet og svik, men ikke et ord kommer ut.

Han står stille et øyeblikk, paralysert. Han stirrer på scenen foran seg, på dem han engang stolt på og elsket. Nå føler han bare en avgrunn som åpner seg mellom dem. Først merker de ikke ham. Bevegelsene deres er sakte, avslappede, som om det de gjør er en ubetydelig rutine. Et glimt av latter, myke hviskende ord, før alt plutselig stanser når hans kone får se ham. Øynene hennes blir store, før ansiktet hennes fylles et øyeblikk av panikk. Deretter kaster hun seg bakover, og river til seg lakenet for å dekke kroppen. Bestekompisen, med sjokk i ansiktet, reiser seg klønete fra sengen, famler etter klærne som ligger strødd utover gulvet.

Han sier fortsatt ingenting. Det er som om ordene sitter limt fast i halsen hans. Et øyeblikk vurderer han å bare snu og dra. Men så tar noe mørkt, en ukjent styrke, tak i ham. Han vet ikke om det er hat, sorg, eller en blanding av alt han har undertrykt siden ulykken.

«Normann…» begynner kona, stemmen hennes skjelver, men ordene hennes føles som gift. Han hever hånden, stopper henne med en enkel gest. “Ikke si et ord,” sier han med en stemme han nesten ikke kjenner igjen. Den er kald, og skarp som is.

Kompisen hans, fortsatt halvveis kledd, åpner munnen som om han vil si noe, men lukker den raskt da han møter Normanns blikk. Det er ikke frykten han leter etter, men erkjennelsen av sviket.

“Dere to…” begynner han, før stemmen svikter litt. Han tar et dypt, dirrende pust og fortsetter: “Hvordan kunne dere gjøre dette? Her?”

Kona tar et halvhjertet skritt frem, men stopper da hun møter blikket hans. Hun har alltid vært så sikker på seg selv, ser nå ut som en skygge av seg selv, like fanget av øyeblikket som han selv føler seg.

“Det… det var ikke meningen å såre deg…” begynner hun, med en svak stemme.

«Ikke meningen?», ler han. «Du hadde tid. Dere hadde begge tid til å tenke dere om.»

Luften i rommet er tykk, fylt med den uuttalte vekten av alt som aldri kan bli sagt. Bestekompisen stirrer på gulvet, klossete, som en mann som ikke vet hva han skal gjøre med seg selv.

«Kom deg ut,» sier han, nesten hviskende, men ordene henger i rommet som en kommando.

«Normann, hør—» prøver kompisen.

«Kom deg ut!» Denne gangen skriker han, og ekkoet av stemmen hans slår tilbake mot veggene. Kompisen tar et skritt bakover, før han griper klærne og haster mot døren, hvor han forlater rommet uten et ord.

Han stirrer på kona, på alt de har vært, på alt de aldri kan bli igjen. Hun står der fortsatt, med lakenet klemt mot brystet, tårene renner nedover kinnene hennes, men han føler ingenting lenger. Bare et stort, tomt hull der kjærligheten en gang har vært.

«Jeg trenger tid,» sier han, med en tydlig utmattet stemme. «Pakk tingene dine, jeg oker ikke å se deg her.»

Hun åpner munnen for å protestere, men lukker den igjen. Uten et ord går hun til klesskapet, begynner å pakke stille, som en skygge som sakte forsvinner fra livet hans.

Han sitter stille mens han følger med på hver eneste bevegelse hun gjør. Hvert plagg som kastes i kofferten føles som en kniv som stikkes dypere inn i brystet hans. Han prøver å holde følelsene under kontroll, men innsiden hans er et kaos. Øynene hennes møter hans bare sporadisk. Hver gang hun ser på ham, ser han skam og anger i blikket hennes. Men det er for sent.

Hun pakker raskt, som om hun vet at hennes tid i huset er over, og uten å si noe mer, tar hun kofferten i hånden. Ved døren snur hun seg mot ham en siste gang, som om hun leter etter noe i ansiktet hans – en åpning, et tegn på tilgivelse. Men han møter blikket hennes med en kjølig avstand som forteller henne alt hun trenger å vite.

«Jeg… jeg er så lei meg, Normann,» hvisker hun. Men han svarer henne ikke. Han stirrer bare på henne, og når hun går ut dører er det som om all lyd forsvinner fra verden i et øyeblikk. Han hører ikke lenger vindens sus eller lyden av skrittene hennes som forsvinner ned oppkjørselen. Det er bare ham og stillheten igjen.

Han sitter der i flere timer. Tankene kverner, og minnene fra ulykken og ekteskapet blander seg sammen i en forvirrende virvel. Han tenker på alle gangene han har dykket sammen med kompisen, hvordan de har vært uatskillelige, og hvordan han gledet seg til å komme hjem etter noen uker ute på havet til sin kone. Nå føles alt bare tomt, som om verden bare er et stort svart hull. Han innser at han aldri har vært så langt nede før. Selv om han føler at ulykken tok mye fra han, er dette ingenting i forholdt til hva han nettopp har mistet. Han føler seg fanget i et kaldt tomrom som føles svart og meningsløst. Han tar et dypt pust, og innser at han må finne en ny måte å leve på, uten dem begge. Det er ingen vei tilbake til det gamle livet hans.

De første dagene håper han at hun vil komme krypende tilbake og fortelle han at dette var et engangstilfelle, men det skjer ikke. Istedenfor får han et brev fra en advokat med et forslag om deling av det de eier sammen. Han ringer henne omsider, bare for å få vite at de har hatt et forhold de siste to årene. Sviket er dypere enn det han hadde turt å drømme om. Først begynner han å bebereide seg selv for å ikke ha oppdaget dette før, men innser fort at dette er nytteløst.

Hun tjener mer enn han og siden han nå må gå over til uføretrygd faller inntektene hans dramatisk. Etter litt regning må han derfor gi etter for hennes forslag om å kjøpe han ut, ved å overta hele lånet på huset og bilen. Hans andel av 7 års samboerskap blir til slutt 800.000 kroner krone som han setter inn på et aksjefond han blir anbefalt av en kompis som har peiling på sånt, sammen med den ene millionen han fikk i yrkesskadeerstatning, 1,8 millioner er startkapitalen i fondet han får satt opp. Kapitalen som skal finansiere oppstarten av hans nye liv.

Kapittel 2 – Ny start

For å få pengene til å gå rundt, blir det til at han leier seg et gammelt hus i utkanten av Sandnes. Deretter begynner han den lange og tunge prosessen med å trene seg opp igjen. Intensiv styrketrening hos fysioterapeut, i kombinasjon med kondisjonstrening for å bygge opp lungekapasiteten, blir nå daglige gjøremål. Det samme blir noen kognitive øvelser for å bygge opp hukommelsen og koordineringsevnen som også har blitt skadet. Sakte, men sikkert kommer koordineringsevnen og delvis hukommelsen tilbake, Det samme gjør muskelmassen. Marerittene begynner også å bli sjeldnere. Det eneste han ennå ikke er ferdig med er kjærlighetssorgen.

Selv om det er enklere å leve uten henne nå, er han fortsatt glad i henne. Det er derfor ikke enkelt å inngå et nytt forhold. De fine damene er dessuten allerede tatt, skjønner han. De som er igjen er halvfete alenemødre med småunger. De tenner ikke han. Han gir derfor nærmest opp å tenke seriøst på en kjæreste. Det nærmeste han kommer intimitet med damer, er gjennom PurnHub. Lengselen etter en å dele livet med vokser stadig, så det blir til slutt til at han oppretter en profil på en mengde dating nettsteder:

«Singel barneløs mann på 39 år fra Sandnes søker ettter en livspartner. 182 cm/78 kg, blond, blå øyne, ikke-røyker, trener daglig, interessert i dyr, friluftsliv, venner og turer.» 

Selv om dette gjør at han kommer i kontakt med mange damer, finner han ikke den rette. De han finner interessante bor for langt unna, eller så finner de ikke han interessant, Kanskje ikke så rart tenker han. Han har jo ikke så mye økonomisk å tilby dem. Selv om alle sier at penger ikke betyr noe, er dette bare en halvsannhet. Til syvende og sist ønsker alle seriøse damer seg en mann med en anstendig lønn. De færreste ønsker seg en uføretrygded kjæreste. Han må etter hvert innse dette.

Å være trygdet gjør ikke bare økonomien dårligere. Det er også ensomt. Alle han kjenner har en jobb og en familie de må ta vare på etter jobb, han har ingen av delene. Han har vært inne på tanken om å søke på en jobb for å få en mening i livet igjen, men jo mer han jobber, jo mindre får han i tygd. Han føler derfor at det blir som å jobbe gratis. Bedre å gå hjemme til han vet at han er i stand til å ta en fulltidsjobb igjen, tenker han for seg selv.

Uten at han selv tenker på det blir han stadig mindre sosial. Han trekker seg stadig mer for seg selv, og når han går ut prøver han å unngå samtaleemner som gjør at han må fortelle at han er singel og uføretrygdet. Det er et sårt punkt. Den eneste trøsten i elendigheten er at han bor langt fra ex-en, slik at han slipper å se dem. Mest av alt ønsker han seg bort fra Sandnes, men hvor skal han dra? Alle han kjenner bor jo her i Sandnes tenker han for seg selv før han sovner.

Han våkner av en iskald trekk som sniker seg oppover beina. Han trekker dyna godt over seg igjen før han setter seg opp i senga og kikker ut av soveromsvinduet. Gradestokken viser minus 14 grader. Klokka har passert åtte, så det er på tide å stå opp og sette på kaffekjelen før han fryser i hjel. Det trekker fælt i det gamle huset han leier i Sandnes, men han betaler bare 5000 kroner i måneden, så han kan vel ikke klage.

Han slenger noen vedkubber i ovnen og fyrer opp, samtidig som han setter på kaffen. Når den er ferdig, setter han seg ved kjøkkenbordet for å sjekke VG om det har skjedd noe viktig i løpet av natta. Selvfølgelig har det ikke det, men det har snødd 15 cm i løpet av natta. Han har ingen snøfreser, så han må bruke håndskuffen for å måke seg en vei ut. Helgen skal tilbringes hjemme med Netflix og Grandiosa, så det blir en tur ned på butikken, før det blir en tur på treningsstudioet for en treningsøkt.

Klokken 20.00 ringer Svein, hans bestevenn, uventet, «Blir du med en måned på en guttetur til Thailand, eller rettere sagt til Pattaya? Det blir en tur du aldri kommer til å glemme», kommer det entusiastisk fra Svein. Spørsmålet overrumpler han. «Hva skal vi gjøre der? Gå fra horehus til horehus for å pule, med en øl i hånden», spør han spøkefullt tilbake. «Ja, det er det som var planen» ler Svein. «Det blir en måned med piker, vin og sang, langt borte fra dem vi kjenner,» legger han til. Normann har ikke hatt en ferie siden før dykkerulykken. I tillegg har han den siste måneden tenkt mye på å reise til Thailand for å finne seg en jente, så uten å tenke seg om svarer han; -«Okey, jeg blir med.»

Svaret overrumpler Svein som blir stille ett par sekunder. «Det må jeg si. Du var ikke vanskelig å overtale. Jeg trodde jeg måtte bruke resten av kvelden på å overtale deg. Jeg trodde du ville klage over at du ikke har råd og at alle damenee i Thailand bare er horer,» kommer det fra Svein. Normann begynner nå å le. «Du har selv fortalt meg minst ett dusin ganger hvor billig alt er i Thailand i forhold til i Norge, og jeg ser ikke på denne reisen som en utgift, men som en investering i fremtiden.»

Hva mener du lurer Svein på. «Jeg reiser til Thailand for å finne meg en kjæreste jeg kan ta med meg tilbake til Norge. Jeg har nå prøvd alle andre muligheter uten suksess. Hvor mange ganger jeg har vært meg deg og andre ut på byen her i Sandnes siden har jeg ikke tellingen på, men det er mange. Jeg har også prøvd alle dating nettstedene jeg har funnet, uten hell. Det jeg ikke har prøvd er å finne meg en Thai-jente, slik som mange andre her i Sandnes har gjort» svarer han alvorlig.

«Du kødder nå», kommer det fra Svein. «Nei, jeg gjør ikke det. Jeg vet at jeg tidligere har sagt at alle Thai-jenter er horer, men etter å ha pratet med minst et dusin andre menn som har skaffet seg en thai kone har jeg skønt at det finnes to typer jenter som trekkes til bar områdene vi utlendinger går til. Den ene typen er horer. De er kun ute etter mest mulig penger på kortest mulig tid. Den andre typen er de som leter etter en snill mann de kan gifte seg med og som har økonomi til å ta vare på dem», prøver han å forklare. «Helt greit for meg. Jeg tar horene. De er lett å finne, mens du går rundt for på baren for å finne de seriøse som ønsker å gifte seg meg deg», svarer Svein litt hånfult tilbake, før han blir mer seriøs. «Du kan ta en jente ut av en bar, men du kan aldri ta baren ut av jenta, har jeg lært meg etter å ha vært i Thailand snart ett dusin ganger». «Jeg har også hørt dette ordtaket. Det er det som gjør dette prosjektet vanskelig, men jeg kan ikke gi opp uten å ha prøvd ut denne muligheten også». Svein er enig i dette.

Nordmann gleder seg nå, men turen går ikke før om tre uker. Det blir derfor tre lange uker før han og Svein endelig kan spenne på seg sikkernetsbeltene på Gardemoen og ta av for å sette kursen til Bangkok. Når flyet lander i Bangkok er de begge spente, spesielt Normann som aldri har vært i Thailand før.

Etter å ha gått gjennom passkontrollen og hentet kofferten, gjelder det å finne sjåføren som skal hente dem. Det er heldigvis ikke noe problem. Så snart han kommer ut i ankomsthallen, ser de en mengde sjåfører med skilt med kundenes navn. De titter seg rundt før de får øye på et stort skilt hvor det står «Normann & Svein.» De går bort til sjåføren som spør om en av dem er Normann Pettersen. «Ja, det er meg,» svarer Normann. Sjåføren folder hendene på thailandsk vis før han ønsker dem velkommen til Thailand. Deretter tar han over koffertene og geleider dem til minibussen som står og venter utenfor. I det de kommer ut av ankomsthallen, slår en varmebølge mot dem. Normann får umiddelbart pusteproblemer. Varmen slår ham nesten i bakken, men heldigvis er det ikke mange metrene til minibussen, som står og venter med aircondition på.

«Det er varmt i dag,» sier han til sjåføren etter at han har satt seg inn og får igjen pusten i den kalde minibussen. Sjåføren snur seg og ser på han. «Varmt? Dette er den kalde årstiden,» svarer han. «Da gruer jeg meg til den varme årstiden. I Norge var det minus 10 grader da jeg dro. Nå er det pluss 30. Det er 40 graders forskjell. Jeg holdt på å svime av da jeg kjente varmebølgen som slo mot meg. Det var deilig å komme inn i bilen med aircondition,» Sjåføren ler. «Du blir fort vant til varmen. Alle utlendinger klager på varmen når de kommer, men når de reiser hjem igjen, er det varmen de savner mest. Er det første gang du er i Thailand?» «Ja, det er første gang jeg er her,» svarer han. «Kommer du som turist eller for å gjøre forretninger?» «Turist, men hvem vet. Kanskje blir jeg her hvis jeg liker meg,» svarer han, mest som en fleip – for han har aldri tenk tanken på å flytte til Thailand før akkurat nå. «Da må du lære deg å snakke thai,» sier sjåføren. «Hvis du ikke snakker thai, skjønner du ikke hva thaiene sier. De vil da lett prøve å lure deg. Bare et godt råd,» sier han. Han takker for rådet og skjønner at sjåføren har et viktig poeng.

Han titter ut av vinduet mens de kjører ut av flyplassen og inn på motorveien til Pattaya. Deet gjør han nervøs og småredd. Ikke bare kjører de på feil side av veien, men det er også seks kjørefelt i hver retning med en mengde biler som kjører i over 100 km/t. Han har aldri sett noe slikt før. Sjåføren ser imidlertid ut til å ha kontroll så han kan ikke gjøre noe annet enn å stole på at han. Trafikken fasinerer han. De passerer en mengde tungt overlastede lastebiler, pickup-er med flere meter høye laster og små-motorsykler med både 2 og 3 passasjerer på, og hvor ingen har hjelm. Reklameplakatene langs veien er også enorme i forhold til det han har sett tidligere. Kontrastene i forhold til Norge er enorme skjønner han.

Kapittel 4 – Pattaya – piker, vin og sang

Når de ankommer Pattaya sjekker de raskt inn på hotellet Svein har booket i Soi 6, før de går ut for å utforske Pattaya. Klokka har bare så vidt passert ett, så han forventer at barområdet fortsatt ligger i dvale. Men der tar han feil. Så snart de setter foten i Soi 6, blir de overfalt av et titalls unge jenter som står midt i gata, klare til å dra dem inn i deres verden. De river nesten T-skjorten av dem i sin iver etter å få dem inn i akkurat deres bar. Her er det ikke de som bestemmer hvor de skal ta den første ølen, men dem. Kanskje like greit, tenker han, mens de lar seg villig bli ledet inn i baren.

Etter at de har fått den første ølen og funnet seg et bord med utsikt ut mot gata slik at de kan følge med på hva som skjer utenfor forklarer Svein et par viktige regler som han mener det er viktig at han er klar over. Det første er «å ringe i bjella». Hvis en jente ber deg ringe i bjella i en bar betyr dette at du gir en gratis drink på alle i baren, inkludert betjeningen. Dette kan bli dyrt, så hver forsiktig med det. Den andre regelen er «ladydrinks». «Ladydrinks» betyr at du gir en gratis drink på en dame som jobber i baren, men denne drinken er dyrere enn vanlige drinker. Baren legger på 30-50 bath ekstra på prisen. Disse pengene får jenta du gir drinken til når baren stenger. Noe lengre kommer han ikke før to søte, unge jenter kommer og setter seg med hos dem. Etter litt småprat spør de om å få en ladydrinks på dårlig engelsk. Noe de får. Deretter begynner morroa. Jentene tar vare på dem som om de var to konger. Her får de alt de trenger – piker, vin og sang – pluss litt til.

Ølen er knapt halvtom før en ny flaske dukker opp på bordet. Når sulten melder seg, forsvinner jentene ut og kommer tilbake med mat. De sørger for at de har alt de trenger, og enda litt til. Etter maten får de en times massasje, før det blir mer øl. Jentene blir stadig mer intime, og før han vet ordet av det, sitter en av dem på fanget hans, ikledd et miniskjørt, og begynner å ri ham i sofaen. To timer senere får han et avsug under bardisken mens han sitter der, og det blir klart for ham at det ikke finnes noen grunn til å forlate baren. De blir i baren til den stenger, og siden han ikke har hatt en dame på over 2 1/2 år tar han med seg en av jentene i baren opp på rommet sitt.

Men før han får henne i senga, må han først ta en dusj først. Hun følger etter ham og gjør dursjingen til en intim dursj han aldri har fått tidligere. Deretter er han klar for sex, men siden det har gått for han to ganger tidligere på kvelden har han problemer med å få pikken til å stå. Jenta smiler da lurt og trekker frem en tablett fra vesken sin. «Ta denne,» sier hun med et smil. «Hva er det?» spør han, skeptisk. «Kamagra,» svarer hun. «En potenspille som får pikken din til å stå igjen innen en halv time.» Han spiser pillem før han starter å utforske den nydlige kroppen hennes. Siden han ikke har hatt noen jenter på over 2 1/2 år tar han seg god tid med henne. Hun responderer på alle hans berøringer og etter et kvarters intens lek går det for henne. Pillen begynner nå å gi effekt. Pikken står som et spett, og denne gangen blir den stående lenge. De elsker intenst og lidenskapelig, før det til slutt går for han. Han synker ned på sengen, utmattet og fornøyd, før han sovner som en stein.

Neste morgen våkner han med en ståpikk, takket være pillens effekt som varer i tolv timer. Jenta som han har med seg på rommet er imidlertid ikke sen om å hjelpe ham med å få den ned igjen. De nyter morgensex før de dusjer, og skiller lag. Han hadde trodd han ville være fyllesjuk i dag siden han fikk i seg mange øl i går, men formen føles bra. Det kommer av varmen og luftfuktigheten, mener Svein.

Etter frokosten bestemmer de seg for å utforske mer av Pattaya. De vandrer gjennom Soi 7 og 8, langs strandpromenaden, og til slutt nedover den berømte Walking Street. Overalt de går står det masse unge jenter i miniskjørt og tilbyr seg selv til dem.  Det må være minst 100.000 prostituerte i denne byen er de enige om. Normann har alltid lært at det er galt å kjøpe sex. Instinktivt føler han derfor synd på disse jentene, men de ser ut til å gjøre dette frivillig. Så langt har han ikke sett noen bli tvunget til noe som helst. Vil du gå med en jente, må jenta selv ønske å gå med deg har han allerede lært. Ønsker hun det må du betale en bar-fee for å kjøpe henne fri fra baren, og skal du ha sex med henne er dette noe du må avtale direkte med henne. Så langt har han ikke sett noen farlige bakmenn eller tvang – bare jenter som ser ut til å trives med det de gjør. Han begynner derfor å tvile på alt han har lært om prostitusjon i Norge. Kanskje er disse jentene ikke ofre, men lykkejegere? Svein er enig, men han er mer interessert i å se på dem enn å filosofere over hva som driver dem til prostitusjon. Han er enig, så han begynner istedenfor å kommentere jentene de passerer.

– «Wow, hun var flott,» sier han når de passerer en perfekt formet jente på 175 cm.

– «Det er en lady-boy», ler Svein tilbake når han hører kommentaren.

– «Hva er ladyboys?» spør han nysgjerrig.

– «De fineste damene i Thailand er ofte ikke damer i det hele tatt, men transvestitter. Noen har kuttet pikken, men de fleste har bare bundet den opp. Vi kaller dem ladyboys» ler Svein. «Ser du en superfin dame som er over 168 cm høy, så er det garantert en ladyboy. Du kan ofte se det på adams eplet, musklene og hendene deres» fortsetter han. Normann blir stille. Han skjønner nå at han må være mer forsiktig. Han har sett flere slike høye jenter som mest sannsynlig er menn skjønner han.

De neste dagene fokuserer de på det gode liv. Det vil si god thai-mat, masse Leo øl, thai-jenter, billiard, live-musikk, og en tur ned på stranden på dagtid før livet i barene starter for fult. Overalt de går blir de møtt med et vennlig smil og folk som gjør det de kan for å gjøre dem til lags. Dette er livet er de enige om. Bare synd at de kun har en måned her er de enige om.

Etter middagen forklarer Normann til Svein at han kom til Pattaya for å finne seg en kjæreste. «Så langt har vi ikke gjort noe annet enn å gå fra bar til bar for å kjøpe sex og bli underholdt. Jeg må nå prøve å fokusere mer på mitt mål, mens du kan fortsette å gå fra bar til bar i det berømte barområdet». Svein blir stille et øyeblikk, før han tar seg en stor slurk av ølen som står på bordet. «Helt greit for meg, vi var jo enige om dette på forhånd» svarer han. Nordmann er lettet at Svein tok dette så lett, så han bestiller seg en ny øl for å feire dette. «Hvordan har du tenkt å finne denne jenta?» lurer Svein på. «Aner ikke, men jeg tenkte å oppsøke de mindre populære barene i utkanten av Pattaya, i håp om at jeg kanskje finner de mer seriøse jentene der. Jeg finner dem ihvertfall ikke i Walking Street eller i Soi 6 eller 7. Her finner jeg bare de proffe jentene» forklarer han. Svein nikker, før han tar seg en slurk av ølen. Deretter spør han om hva som er drømmedama hans. Normann svarer med å ta seg en god slurk øl selv. Dette er noe han har tenkt mye på selv.

«Jeg er ute etter en kjæreste mellom 28 og 35 år som ikke har noen barn fra før, og som er god i engelsk. Hun må være pen, slank og ha en utdannelse utover grunnskolen. Jeg har selvfølgelig en mengde andre ønsker, men jeg kan ikke være for kresen. Da får jeg ingen skjønner jeg.»

De blir sittende og prate til ølen er slutt, før de skiller lag. Svein går tilbake til de vante barene og jentene, mens han følger planen sin. For å skille klinten fra hveten bestemmer han seg for å spanderee en øl på de bar-jentene som er pene nok å fortjene en øl. Mens de drikker den første ølen starter han regelrett med en utspørring:

Hvor kommer du fra? Hvor gammel er du? Har du en kjøreste? Har du barn fra før? Hvor mange år de har gått på skolen, hvor de kommer fra, hva som er deres framtidsønsker og lignende relevante spørsmål. De som kun er ute etter penger vil finne dette som bohar du gått på skole, og hva slags skole har du gått på? Hvilke drømmer har do om fremtiden? Kunne du tenke deg en norsk kjærste? Kunne du tenke deg å flytte til Norge?

Tanken hans er at de proffe jentene som kun er ute etter å selge kroppen sin mot penger vil finne slike samtaler som bortkastet tid. De vil komme raskest mulig frem til en deal med sine kunder tror han. Det ser ut til å virke, for mange jenter drikker bare ølen fort opp før de finner på en unnskylding for å forlate han. De som lar seg blir igjen og lar seg bli intervjuet for å få en gratis øl til for å fortsette å prate med han.

Han skjønner fort at dette ikke blir lett. En ting er barsnakk som er relatert til sex, mat og drikke. Noe helt annet er det å prøve å prate med dem om noe mer seriøst. Engelskkunnskapene deres blir da fort for dårlige, slik at misforståelser oppstår. Etter å ha pratet med nærmere 100 jenter i løpet av tre dager, finner han endelig en jente han ønsker å prøve seg på. Hun takker ja til hans middagsinvitasjon og de blir fort kjærester, men han blir ikke lenge i paradis før fasaden hennes begynner å sprekker. Strekkmerkene hennes på magen forteller han at hun ikke er barneløs slik hun selv sider. Når han konfronterer henne kommer det frem at hun har to barn allerede. Dagen ettter finner han ID-kortet hennes. Det viser at hun ikke er 28 år, men 24 år. Når hun neste dag kommer gråtene for å fortelle at hun trenger 5000 bath fordi broren hennes har blitt utsatt for en motorsykkeulykke skjønner han tegningen. Hun lyver så det renner av henne, så han må avslutte forholdet som startet så fint.

Vondbråten finner han Svein som sitter full i en bar, full av horer. Etter at han har hørt Nordmanns historie snøvler han ut noen kloke ord til Nordmann. «Du kan ikke tro at du kan ta deg en barrunde for å finne kjærligheten. Kjærligheeten må finne deg. Du kan ikke tvinge kjærligheten på noen. Den må komme naturlig og den vil komme når du minst aner det. Det er det eneste jeg vet med sikkerhet.» Han er enig i dette så han bestemmer seg for å slutte å løpe rundt for å prøve å fnne en kjæreste innen utløpet av ferien. Kjærligheten må komme naturlig innser han.

Kapittel 5 – Normann flytter til Thailand

Neste dag blir de enig om å reise til Hua Hin for å møte noen av Sandnes guttene de kjenner der. Dette er nordsjøarbeidere som har sommerhus der og som pendler frem og tilbake mellom Nordsjøen og Hua Hin. Noen timer senere sitter de på bussen til Hua Hin, Thailands første strandresort i følge Google. En liten ferieby som ligger 22 mil sør for Bangkok, og som også blir kalt «kongens by» fordi kongen av Thailand har sitt sommerpalass her. I følge Google anses byen som et «upper class»-sted, der rike thailendere ferierer i helgene.

Når de ankommer Hua Hin, leier de et rom i sentrum, i gangavstand til Hua Hin Beach og byens natteliv. Etter at de har sjekker inn ringer Svein til Arve på Messenger, en tidligere arbeidskollega som har et hus i Hua Hin. De får adressen og beskjed om å komme før seks, da han skal ha et grillparty med alle naboene. «Dette er folk dere stort sett kjenner fra Sandnes,» legger han til. «Per, kompisen til faren din, skal for eksempel spille sitt vante repertoar på elektrisk orgel, eller hva det nå kalles.» De takker for invitasjonen og ankommer i god tid før seks, slik det er vanlig å gjøre i Norge. De er derfor de første som kommer. Per er den neste som dukker opp, sammen med kjæresten sin, for å gjøre seg klar til spillingen.

«Dette er ikke Cathy,» bemerker Nordmann da han hilser på kjæresten til Per. «Nei, dette er Pin. Jeg skilte meg fra Cathy for to år siden etter at hun tok meg på fersken med Pin,» svarer Per. «Hun saksøkte Pin og beskyldte henne for å ha ødelagt ekteskapet vårt.» «Wow, kan folk virkelig saksøke hverandre i Thailand hvis en av partene er utro?» lurer han på. «Ja, det kan de,» svarer Per. «Slik skulle det vært i Norge også. Da hadde jeg i hvert fall fått noen penger fra kompisen min som stjal kona mi i Sandnes,» ler han. «Hvordan gikk det med søksmålet Cathy tok ut mot Pin?» «Det endte med at Pin ble dømt til å betale Cathy en million baht i erstatning. Penger jeg i praksis måtte betale i tillegg til det hun hadde krav på i skilsmisseoppgjøret. Så ja, Pin ble en dyr kjæreste,» ler Per. «Men hun er verdt hver eneste krone, eller baht som vi sier her. Jeg har til og med blitt pappa igjen,» legger han til. «Hva? Du er jo over 70 år!» «Ja, jeg er 72, men pikken virker fortsatt like godt. Lille Per er snart ett år. Han er hjemme sammen med barnevakten nå. Jeg bor bare to hus bortenfor, så det er enkelt å løpe hjem hvis han våkner og ikke vil sove igjen,» sier Per før han begynner å spille opp til dans. Stemningen stiger etter hvert, og han får hilst på en rekke kjenninger fra Sandnes.

Han oppdager raskt at Hua Hin ikke kan sammenlignes med Pattaya. Dette er en gammel fiskelandsby og feriested for rike thailendere, som nå har blitt et turiststed for golf- og strandelskere. Mens Pattaya er oversvømmet av single, kåte utlendinger som kun kommer for damene og sex, er Hua Hin et familiested for de som liker å spille golf, gå på stranden og spise sjømat. Byen har hele ti store internasjonale golfbaner av svært høy kvalitet, noe som setter sitt preg på stedet. Hua Hin har også en 10 km lang kritthvit sandstrand og er kjent som det stedet i Thailand hvor det regner minst. Dette er en av grunnene til at kongen valgte Hua Hin som sitt feriested i 1927, får de høre av lokalbefolkningen. Han skjønner hva de mener og er enig i at dette er et vakkert og svært lay-back sted, sammenlignet med Pattaya.

La oss utforske øyene lengre sør med to store motorsykler foreslår Svein. «Kanskje finner vi en kone til deg på veien også. Jeg tror du må lete på andre steder enn «farrang» barer hvis du ønsker å finne en ordnlig dame,» legger han til. Normann synes dette høres ut som en god ide, så de begynner å lete etter en motorsykkelutleie butikk som leier ut store motorsykler, men de finner ingen. Han får da se en thai biker med en skinnvest hvor det står «Ghost Rider MC» sitte i en bar. De går inn og bort til han, De hilser høflig før han spør om han vet om et sted hvor de kan få leid to store motorsykler. «Hvor mange sykler er dere ute etter?» «To,» svarer han. Thai-bikeren rynker i pannen, samtidig som han stryker seg over haken. Etter å ha tenkt seg om litt sier han han: «Jeg vet om to Harley 1100cc som dere kan leie, men det vil koste dere 1000 bath per sykkel per dag, hvis dere leier dem i minst 3 dager». Uten å tenke seg om slår de til. De får beskjed om å hente syklene på et motorsykkelverksted neste dag. Neste dag kommer de for å hente motorsyklene. De får da vite at denne thai-bikeren heter Ton og at han er Presidenten i en MC klubb som heter Ghost Rider MC. Han gir dem telefonnummeret sitt og ber dem ringe hvis de skulle få noen problemer. Deretter får de nøklene og kan legge av sted.

Turen går til Chumphon, en by som ligger 26 mil lenger sør. Etter 3,5 timers kjøring er de fremme. Der tar de en hurtigkatamaran til Koh Tao, en liten øy som er kjent for sine korallrev og dykkemuligheter. Normann, som ikke har turt å dykke siden ulykken, nøyer seg med å snorkle. For Svein blir det en stor opplevelse, spesielt når han dykker ned til 20 meter for å studere korallene på nært hold. Han får bare sett dem fra overflaten.

«Dette er paradis, Jeg hadde vært her flere ganger i måneden hvis jeg bodde i Hua Hin» sier Svein når de tar båten tilbake til Koh Tao. De starter kvelden på en strandrestaurant like ved bungalowen de har leid. På menyen står grillet sjømat som nytes med et glass vin. Deretter går de bort til en reagge bar lenger bort på stranden. Svein går i baren og komme tilbake med to kalde øl, før han fyrer han opp en joint han har kjøpt i baren. Han ser forundret på Svein som normalt ikke røyker.

«Hva er dette?» spør han. «Marihuana, eller ganja som de kaller det her,» svarer Svein. «Det har jeg ikke røkt siden jeg var 17. Det er over 22 år siden.» kommer det fra Normann, fortsatt sjokkert over at bestekompisen hans røyker marihuana. Svein gir han jointen, før han sier: «Slutt å snakk og trekk!» Han gjør som han blir bedt om. Det tar ikke lang tid før han kjenner effekten komme snikende. Han føler en ro i sjelen og lar nå bare kvelden flyte. De blir sittende der i et par timer, snakkende om livet og alt som skjer rundt dem. Etter hvert blir han skikkelig sulten, så han foreslår at de går og spiser. Det ender med at han spiser tre forretter og to hovedretter. Dette kalles matkikk sier Svein. Slike kikk får du bare de første gangene du røyker, legger han til. Livet er herlig nå, tenker de. Denne øya er virkelig et paradis er de enige om.

Neste dag kjører de tilbake til Hua Hin og leverer syklene tilbake. De liker denne lille intime byen, men byen mangler en skikkelig vestlig bar er de enige om. Alle barene i byen er enkle barer, med bare malte vegger, gjerne hvite, uten dekorasjoner, planter eller belysning som skaper stemning. Selve baren er ofte hjemmesnekret, og uansett hvor liten den er, har den et biljardbord. Ingen av dem forstår hvorfor. De liker begge å spille biljard, men et biljardbord tar stor plass, og når alle barer har det, blir det ikke lenger noe unikt. At alle barene i tillegg spiller musikk fra 70- og 80-tallet gjør ikke situasjonen noe bedre.

«Vi burde kanskje bli her og åpne en skikkelig bar som har alt vi snakker om,» foreslår Svein.

«Ja, kanskje vi burde gjøre det,» ler han tilbake. «Jeg har tenkt på slike ideer mange ganger, men det blir bare med fyllepraten» legger han til. Svein smiler og er enig. Det er lett å snakke om slike ting over en øl, men litt verre å gjennomføre det.

Mens Svein får to timer intim massasje tilbringer han tiden i en bar, hvor han blir sittende å prate med to andre uføretrygdede nordmenn som bor i byen. Han er nysgjerrig på hvordan det er å bo i denne byen og hvordan de ordner det praktiske. De er ikke vanskelig å be så lenge han spanderer en øl på dem. Etter å ha hørt på dem en times tid begynner han selv å få lyst å flytte hit. Når Svein kommer tilbake tar han dette opp med han, men han ler dette bare bort. Han klarer imidlertid ikke å glemme det de sa. De mente han kunne leie seg et hus med et svømmebasseng for 5-7.000 kroner per måned på en årskontrakt. Det er omtrent det samme som han betaler for den gamle trekkfulle rønna han bor i dag. Levekostnadene er også vesentlig lavere, spesielt billig er det å gå ut å spise og drikke i forhold til Norge. Jo mer han tenker over det, jo flere positive sider ser han ved å flytte hit. Ikke er alt mye billigere her, men her er det også sommer hele året. Og mens folk i Norge er innesluttede og alvorlige, er alle her ekstremt utadvendte og det ser ut som om de alle lever i nuet, med et stort smil rundt munnen. Tempoet er også helt annerledes her. Alt går saktere her, det som ikke skjer i dag skjer kanskje i morgen, er mentaliteten blant befolkningen. Han føler seg tiltrukket av denne livsstilen som han ser alle i byen har. De ser alle lykkelige ut synes han. Velger han å flytte hit blir det også enklere å finne seg en kjæreste, da han har tid til at kjærligheten skal finne han istedenfor at han skal prøve å finne den på en måned.

Dagen etter treffer han beslutningen mens de ligger på stranden med en øl. «Du Svein» starter han, før han må ta mot til seg. «Jeg har bestemt meg for å ikke reise hjem. Jeg blir her!» Svein ser på han lenge, før han rynker pannen og skråstiller hode, som om han ikke forsto hva han nettopp sa. «Blir du? Mener du at du ikke vil fly tilbake til Norge med meg?» kommer det til slutt fra han. «Ja, det er akkurat hva jeg sier» svarer Normann. «Jeg har jo ingenting i Sandnes som binder meg. Her har jeg møtt flere nye bekjente de siste 3 ukene enn jeg har gjort de siste 6 årene i Sandnes.» Svein vet ikke hva han skal si så han lar Normann bare fortsette. «Jeg trives her og liker livsstilen her. Alt går i slow-motion her, det passer med bra. Er jeg heldig møter jeg kanskje en jente jeg blir glad i også. Utvalget er ihvertfall langt større og bedre her enn i Sandnes» ler han, før han vifter på servitøren for å bestille to nye øl. Deretter blir de enig om at Svein skal lagre møblene hans slik at han kan si opp leiekontrakten på huset han bor i.

Kapittel 6 – En ny hverdag

Etter at Svein har reist er hans største utfordring at visumet hans snart løper ut. Etter litt Googling skjønner han at han må søke om et utdanningsvisum. Løsningen blir å melde seg på en av de private språkskolene i Hua Hin, men for å kunne bytte til et utdanningsvisum må han forlate Thailand og søke fra et av nabolandene. Det blir til at han tar et fly til Hanoi, hovedstaden i Vietnam, hvor han leverer inn visumsøknaden på den thailandske ambassaden der. Dagen etter får han visumet og kan reise tilbake til Hua Hin.

På flyturen tilbake til Thailand bestemmer han seg for å kjøpe seg en stor motorsykkel, samt en bil og en liten scooter for daglig bruk. Etter litt søking på nettet finner han en strøken Honda Intruder 1100cc, som han kjøper uten å nøle. Han trenger også en bil, så han kjøper en brukt Toyota Fortuner, en stor SUV med 4-hjulstrekk, og en Honda Click 125cc for bykjøring. Det koster litt, men da har han alle kjøretøyene han trenger.

Han trenger også et thailansk førerkort for å kunne kjøre lovlig her, men det er ikke noe problem får han beskjed om. Det eneste han mangler er en legeattest, men den er bare en proform sak viser det seg. Han oppsøker en legeklinikk, får beskjed om å vente, før han blir ropt opp og får utlevert den ferdige legeattesten i skranken. Neste morgen drar han til politistasjonen for å ta førerkortet. Han er først nervøs, og han stryker to ganger på teoriprøven før han består. Den praktiske oppkjøringen er en vits synes han. Det eneste han trenger å gjøre er å kjøre på en parkeringsplass. Helt latterlig, tenker han når får førerkortet uten å ha kjørt en eneste meter på offentlig vei. Kanskje ikke så rart at Thailand har så høye dødstall i trafikken, tenker han.

Han kaster seg inn i språkskolen med en enorm iver og energi. Han husker rådet han fikk da han først kom til Thailand: «Skal du gjøre business her og unngå å bli lurt, må du kunne språket.» Men det tar ikke lang tid før han innser at thailandsk er mye vanskeligere enn han trodde. Skriftspråket er en labyrint av symboler, og de fem tonene som skiller ordene fra hverandre, er en konstant utfordring.

Når klokken slår 14, er skoledagen over. Normalt er han da sulten, så han har gjort det til en vane å ta en brunch på Jailhouse, en dansk restaurant som serverer deilige danske rugbrød sandwicher. Etterpå slapper han av på stranden, eller så drar hjem for å lese lekser i et par timer før han spiser middag rundt klokken seks. Deretter blir det ofte en tur til Soi Bintabath, en gate fylt med barer og natteliv. Selv om han lovet seg å ikke drikke så mye når han flyttet til Hua Hin, er det vanskelig å holde seg borte fra barene på kveldstid. Ikke fordi han er så øltørst, men fordi det er her han møter de han kjenner.

Han har funnet noen favorittbarer, ikke fordi de er spesielt bedre enn andre, men fordi han kjenner folkene som jobber og vanker der. Han blir ofte sittende der til barene stenger klokken to. Hvis han fortsatt er i festhumør, drar han videre til «Karaoke-området», hvor nattklubbene holder åpent til morgengry eller til politiet kommer og stenger dem. Siden språkskolen bare tar fire timer om dagen, fire dager i uken, blir det til at han tilbringe mange sene kvelder i Bintabath og karaokeområdet. Noe som gjør at han raskt blir en kjent skikkelse i området.

Selv om han tilbringer mye tid i bar-områdeet etter skoletid, lærer han også mye thai gjennom å prøve å bare snakke thai med barjentene. Han merker at thaien hans gradvis blir bedre. Folk begynner faktisk å forstå hva han sier, noe som betyr at han endelig begynner å grep om de vanskelige tonene.

En dag blir han invitert til en bursdagsfest for en politimann som jobber i Bintabath-området. Selv om det er gangavstand, kjører han motorsykkelen sin dit og han tar med seg en flaske vin som gave. Bursdagsbarnet setter stor pris på gaven, og han blir introdusert for flere av kollegene hans. Mange av dem har han allerede hilst på i Bintabath, men han har aldri drukket sammen med dem før. De fleste er i full uniform, mens andre har skiftet til sivile klær. Stemningen er god og alle drikker med begge hendene, før de senere setter seg på det kjøretøyet de kom med og kjører av gårde. Han synes dette er et utrolig syn. Han har aldri sett en politimann sitte og drikke øl i uniform, før de kjører hjem igjen. Nå ser han 20-30 av dem, men han skjønner på kroppsspråket og kommentarene til festdeltakerne at dette er helt greit. Han skjønner nå hvorfor alle tar så lett på fyllekjøring her i landet, så han velger å kjøre i selv etter noen øl.

En ukes tid senere, mens han er på vei hjem fra karaokeområdet klokka fire om morgen, blir han stoppet av en sivil politibetjent som tilbyr seg å kjøre bilen hans hjem. Betjenten synes tydeligvis at han er for full til å kjøre. Men siden han er stupfull fnyser han bare av forslaget. «Hvis jeg kan gå, kan jeg kjøre. Det er vanskeligere å gå enn å kjøre,» sier han selvsikkert før han klatrer inn i bilen og kjører av gårde, mens betjenten bare rister på hodet. Dagen etter, når han tenker tilbake på hendelsen, blir han flau over seg selv. Han innser at han burde ha takket ja til tilbudet og vært takknemlig for at han ikke ble arrestert.

Selv om det virker som om alle kjører i fylla om kvelden, er det ikke alltid er like risikofritt. I slutten av hver måned setter politiet opp kontroller overalt for å fylle på lønningene sine. En natt, på vei hjem, blir han stoppet i en slik kontroll. Etter å ha blåst 1,8 i alkometeret, krever politiet 20 000 baht. «Jeg har ikke så mye penger,» sier han ærlig. «Hvor mye har du?» spør politibetjenten. «3 000 baht,» svarer han. «Bli med meg,» sier betjenten kort. Han stiger av motorsykkelen, gir mobilen sin til en annen betjent, og blir ført til en skjult lomme i kontrollen, hvor han må betale 3 000 baht i bot før han får beskjed om å kjøre hjem. Han regner med at han nå må finne en tux-tux og komme tilbake og hente sykkelen i morgen, men han har ingen numre til noen tux-tux. Ham stiller seg ved siden av sykkelen og begynner å søke på Internett etter en tux-tux når en politimann kommer bort til han og spør han om han ikke kan kjøre. «Kan jeg kjøre?» spør han forundret. «Ja, du har betalt så det er bare å kjøre. Nå tar du opp den lille parkeringsplassen vi har her» svarer betjenten. Dette var ikke det svaret han forventet å få, men hvis det er bare å kjøre så skal han gjøre det. Han hopper på sykkelen og gir full gass hjemover.  Mens han kjører hjem, tenker han igjen på det Terje sa til ham i Pattaya. Dette landet er virkelig bakvendt land skjønner han.

Kapittel 7 – Buddha amuletten

Et par dager senere ønsker han å utforske smågatene i utkanten av byen, hvor de fattige og midlertidige bygningsarbeiderne bor. Alle husene er her små, primitive blekkskur. Han tviler på at de har innlagt vann, kloakk og strøm. Til det ser alt for primitivt ut. Han kjører sakte igjennom dette området som fasinerer han. Plutselig hører han noen skrike et hjerteskjærende skrik. Han bråbremser og ser seg rundt, men han ser ingen. Han tråkker sykkelen tilbake noen skritt for å kunne se inn i sidegaten han nettopp passerte. Der ser han en ung mann som hever et balltre over hode for å slå en gammel mann som ligger på bakken og skriker etter hjelp. Han gir full gass på motorsykkelen for å komme seg raskt inn i sidegata, samtidig som han holder tuta på sykkelen inne for å signalisere at han kommer for å hjelpe den gamle forsvarsløse mannen. Når de ser han komme løper de av gårde og hopper på scooterene de har parkert ved siden av før de forsvinner.

Han parkerer scooteren og går for å sjekke hvordan det går med den gamle mannen som nå ligger og vrir seg i smerter på bakken. Han har så vondt at han ikke ser noen annen løsning enn å ringe etter en ambulanse. De kommer og får brakt han på sykehuset. Han blir selv med for å være sikker på at det går bra med han. Etter at de har fått tatt et rønkenbilde viser det seg at hofta er brekt etter slaget han fikk med balltreet. Han har ingen penger eller forsikring så det er ingenting sykehuset kan gjøre for han forklarer legen. «Kan dere ikke gjøre noen ting med han?» spør han for å være sikker. «Nei, så lenge han ikke har penger eller forsikring kan vi ikke gi han en hofteoperasjon slik han trenger. De gratis helsetjenestene som gjelder for innbyggerne i Thailand dekker ikke slike operasjoner» svarer legen alvorlig. Uten å tenke seg om sier han da. «Da betaler jeg operasjonen. Hvor mye vil den koste?» Legen tenker seg litt om før han svarer. «Rundt 50.000 bath. Maks 55.000 bath inkludert medisiner og rom.» «Helt greit. Bare operer han. Jeg betaler,» kommer det fra han.

To dager er operasjonen gjennomført. Han reiser derfor tilbake til sykehuset for å gjøre opp regningen og prate med den gamle mannen han nettopp har hjulpet. Operasjonen gitt bra så pasienten kan skrives ut i dag, sier legen. Operasjonen har holdt seg innenfor budsjettet. Regningen blir på totalt 53.000 bath, legger han til. Deretter går han for å besøke den gamle mannen, som blir svært glad når han kommer. Hans yngste datter sitter også der, hun er der for å hente han.

«Hvem var det som angrep deg når jeg kom kjørende» spør han på sin dårlige thai. Heldigvis snakker hans datter litt engelsk slik at de får kommunisert. «Det var mannen til min eldste datter» forklarer den yngste datteren på vegne av faren sin. Han får da høre om hvordan den eldste datteren kom til han for å presse han til å overføre eiendommen han eier til henne. Det er det eneste han eier av verdi får han høre og han har unnlatt å selge eiendommen i mange år nå fordi han vet at prisen stiger så lenge han venter. Den eldste datteren har ikke tid til å vente lenger derfor prøvde hun å tvinge han med makt. Han forklarer da at han er evig takknemlig for alt han har gjort og han lurer på hvorfor han hjalp han og betalte operasjonen. «Fordi jeg er lært opp til å gjøre mot andre, det jeg vil at de skal gjøre mot meg først» svarer han. Han ser på utrykket hans at han aldri har hørt om den «gyldne regelen» i bibelen, så han sammenligner uttrykket istedenfor med karma. Noe som gjør at han strak forstår meningen. Han ser så spørrende på sin datter, som nikker bekreftende til han. Deretter åpner han skjorta og tar av seg en buddha amulett han har hengende rundt halsen, før han gir den til han. Han ser på denne gamle buddha amuletten som er laget i elfenben og satt inn i en glass ramme, før datteren hans hjelper han med å sette på seg buddha amuletten. Han føler umiddelbart en indre ro når den henger rundt halsen hans. En rar følelse han ikke har hatt før og som han ikke kan forklare med ord.

«Dette er en lykkeamulett som de fleste thaiere tror på,» sier han. «Jeg fikk den av min far, som igjen fikk den av sin far, som igjen fikk den fra min oldefar. Han gjorde seg fortjent til den fordi han reddet livet til en hellig munk. I den første tiden med meg hjalp den også meg, men i de siste årene har jeg latt for mye negativ energi komme inn i mitt liv. Noe som har svekket amulettens makt. Amuletten sier nå til meg at den ønsker å være sammen med deg fordi du er en ren sjel som kun leter etter en å dele livet med og ha noe meningsfylt å gjøre» forklarer den gamle mannen gjennom datteren sin.

Han blir nå overrasket. Hvordan vet den gamle mannen han aldri har møtt før om hva som er hans dypeste savn i livet? Han spør derfor om amuletten kan fortell han alt dette. «Ja, det kan den. Lytter du godt etter din indre stemme vil den fortelle deg det du trenger å vite når sinnet ditt er i balanse». Han vet ikke hva han skal tro om denne buddha amuletten, men det den gamle mannen sier er fascinerende. Spesielt siden han @vet hva han leter etter. «Denne buddha amuletten vil ikke gjøre deg rik på penger, det må du sørge for selv, men den vil gi deg lykke i kjærlighet og relasjoner. Den vil hjelpe deg med å finne noe meningsfylt å gjøre og den vil beskytte deg for ulykker, farer og dårlig energi» forklarer han. Han hører nysgjerrig etter, men han tror av natur ikke på noe som har overnaturlige krefter. Den gamle mannens budskap går derfor ikke helt inn. Noe han ser. «Du må tro på amuletten for at den skal gi deg hell og lykke» forklarer han. Det finnes noen regler som det er viktig at du følger for at amuletten skal tiltrekke seg positiv energi som gir deg hell og beskyttelse.

For det første må du aldre bære eller plassere amuletten under midjen din. Den bør alltid henge rundt halsen. Når du tar deg av amuletten skal den oppbevares på et høyt punkt over midjen, aldri under og i hvert fall ikke på gulvet. Du må også unngå å at med deg amuletten på urene steder som toalett, bad og steder med mye negativ energi. Ta alltid av deg buddha-amuletten under seksuell aktivitet og når du sover, da det er respektløst å bruke amuletten i slike sammenheng,. Hold buddha-amuletten en og vis respekt for den hellige kraften den har, så vil den ta godt vare på deg forklarer den gamle mannen entusiastisk. Han tror virkelig på hvert eneste ord han sier. Det skjønner han på måten han sier dette på.

Du må ikke prøve å selge den. Folk vil fortelle deg at den er verdt mange penger fordi det er en berømt munk som har laget den, men hvis du selger den vil den nye eieren ikke få den samme åndelige beskyttelsen som den gir deg. Dette fordi åndelig beskyttelse ikke kan kjøpes for penger. Du må gjøre deg fortjent for å få den. Hører du på din indre stemme og gir den bort til en person som fortjener den fordi de har en ren skjel som amuletten ønsker å beskytte, vil amuletten fortsette å beskytte denne personen. Hvordan vet jeg om amuletten vil være sammen med denne personen, lurer han på. Din indre stemme vil fortelle deg dette, akkurat som den fortalte meg nå at den ønsker å være sammen med deg. Han takker for tilliten og lover å ta godt vare på denne buddha-amuletten.

Det går ikke lang tid før han skjønner at amuletten er verdt mye penger hvis den er ekte. Alle som ser amuletten som han nå alltid har hengende rundt halsen, forteller ham det samme. Den er laget av en hellig munk som gir eieren beskyttelse, hell og lykke forklarer folk han. Siden alle forteller han at han er i besittelse av en amulett som er laget for å gi han hell og lykke hvis han behandler amuletten med respekt blir han nysgjerrig om dette stemmer. Han begynner å søke om buddha amuletter på Internett og lese om buddhismen. For å få konkrete svar fra noen som vet hva de snakker om reiser han ned til det største templet i Hua Hin for å spørre munkene der. De blir helt overveldet når de får se amuletten og de bekrefter i store trekk det samme som det den gamle mannen sa.

Kapittel 8 – Fon

En dag som han sitter i en av barene sine kommer en av jentene der bort til ham og påpeker at han begynner å bli langhåret. «Ja, du har rett,» svarer han, og innser at han burde ha klippet seg for flere uker siden. Han drikker opp ølen, ber om regningen og går for å klippe seg.

Han har lagt merke til flere frisørsalonger langs veien, så han bestemmer seg for å gå i stedet for å kjøre motorsykkel. Han går inn i den første salongen han kommer til, men det er ingen der. «Hallo?» roper han og venter. Plutselig blir et forheng bakerst i lokalet trukket til side, og ut kommer den vakreste jenta han har sett. Hun er i 20-årene, med langt, svart hår og en kropp som får ham til å miste pusten. «Hvordan vil du ha det?» spør hun med en mild stemme. Han smiler og sier, «Klipp meg så jeg ser kjekk ut i dine øyne.»

Han ser i speilet at hun rødmer mens hun begynner å klippe. Blikkene deres møtes gjennom speilet, og hun gir ham et vennlig smil som får hjertet hans til å slå raskere. Det er noe spesielt med denne jenta, tenker han. Han prøver å småprate, men det er vanskelig å få til en god samtale. Hun er sjenert, til tross for at hun snakker overraskende godt engelsk. Det ender med at de blir snakkende om buddha amuletten han har rundt halsen mens hun klipper han. Hun synes han er utrolig heldig som har en sånn beskyttende buddha amulett. Den gjorde tydeligvis inntrykk på henne, tenker han. Kanskje fungerer den også som et sjekketriks? lurer han på.

Når hun er ferdig, spør hun, «Er du fornøyd?» Han møter blikket hennes i speilet og smiler. «Hvis jeg nå er kjekk i dine øyne er jeg fornøyd,» svarer han. Hun rødmer igjen og svarer, «Ja, du er nå kjekk i mine øyne.» «Da vil jeg gjerne invitere deg ut på middag som takk for en kjempejobb,» sier han. Hun ler og svarer, «Beklager, men jeg går ikke ut med kunder.» Han gir seg ikke, men hun står på sitt. «Beklager, men jeg går ikke ut med folk jeg ikke kjenner,» gjentar hun. Han blir litt skuffet, men han har ingen planer om å gi opp så lett. Han betaler for hårklippen, gir henne 1000 baht i tips, og spør om visittkortet til salongen.

På vei tilbake til baren går han forbi en blomsterhandler. Han kjøper 12 røde roser og ber dem sende dem til frisørsalongen med en lapp hvor det står: «Takk for en fantastisk hårklipp. Hilsen den kjekke gutten.» Han klarer ikke å slutte å tenke på denne nydelige jenta som klippet han, men han har ingen å snakke om henne med så han tar opp buddha amuletten han har rundt halsen og spør den om han har en sjanse på henne. Han får selvfølgelig ikke noe svar, men han føler en umiddelbar indre ro komme sigende. Som om amuletten prøver å si at han ikke bør gi henne opp.

Neste morgen bestemmer han seg for å gå tilbake til salongen for å få håret vasket, og samtidig prøve å overtale henne til å bli med ut på middag. Han går innom blomsterbutikken igjen og kjøper et nytt dusin røde roser som han tar med til salongen. Mens hun vasker håret hans, prøver han igjen å overtale henne til å bli med ut for å spise middag. Denne gangen gir hun til slutt etter. De blir enige om at han skal hente henne etter stengetid. Han kan knapt tro det, så han takker buddha amuletten siden det må være noen høyere makter som har gjort at hun svarte ja til invitasjonen hans. Han skjønner innerst inne at en amulett ikke har noen magiske krefter, men noe må det ha vært. Det er ikke vanlig at han verken møter eller får ja til en middagsinvitasjon fra så fine jenter. Resten av dagen går med til å forberede middagen på en thailandsk sjørestaurant han har hørt mye bra om.

Kvelden blir fantastisk, med deilig mat og dype samtaler. Han finner ut at denne nydelige jenta heter Fon. Hun er 26 år, singel og har ingen barn. Perfekt, tenker han. Er dette jenta han har lett etter? Hun forteller at hun flyttet fra Chiang Mai til Hua Hin for fire måneder siden. Hun kom for å finne en snill utenlandsk mann som hun kan gifte seg med, men hun klarer ikke å selge kroppen sin til ukjente. Hun søkte derfor jobb som frisør, et yrke hun har vokst opp med siden moren også er frisør. Han husker nå på hva Julie advarte han mot. Mens Julie er en luksusprostituert er Fon en lykkejeger, i følge seg selv. Det må hun gjerne være tenker han. Han tar mer enn gjerne imot denne nydelige jenta hvis hun vil være sammen med han.

Etter å ha tatt henne med ut på romantisk middag tre kvelder, med en liten bar runde etterpå, blir hun endelig med ham hjem. Han liker at han må jobbe for å vinne henne, i stedet for bare å kjøpe seg en dame når han vil ha sex. Han fortsetter å sende roser til jobben hennes og han tar henne med til alle stedene han tror hun vil like. Han er forelsket. Det føles både merkelig og deilig, for det er lenge siden sist. De andre jentene i barene han pleide å gå i merker det raskt, for han gir dem ikke lenger oppmerksomhet. Han sitter nå alltid i egne tanker og drømmer om Fon. Hun får ham til å føle seg ung igjen, og klokka går utrolig sakte når han må vente på at hun skal bli ferdig på jobben. Hun er sentrum i hans univers akkurat nå. Selv om hun er 14 år yngre enn ham føles ikke aldersforskjellen så stor. Han synes hun er voksen for alderen, selv om hun ikke har høyere utdanning. Hvordan kan han ha vært så heldig å møtt denne nydelig jenta så kort tid etter at han kom til Hua Hin? Han hadde trodd jakten på kjærligheten ville ta mange måneder, hvis ikke år. Nå har han funnet den perfekte etter noen få uker. Kan det være buddha amuletten som står bak? Han begynner å lure siden han aldri pleier å være så heldig i kjærligheten.

Utfordringen hans nå er å få henne like forelsket i han som han er i henne. Hvordan han skal få det til aner han ikke, men han må prøve. Han tar opp buddha amuletten i hendene sine, puster ut, før han spør den om hva han skal gjøre, men han får som forventet ikke noe svar. Han føler imidlertid den samme indre roen som han har følt tidligere komme tilbake. En herlig følelse synes han. Den får han til å slappe av, finne en harmoni og tenke klart.

For å vise Fon at han virkelig er forelsket i henne, kjøper han et 1-baht gullkjede til henne. Et synlig bevis på rikdom i Thailand har mange fortalt han. Fon blir derfor over seg av lykke når hun får kjedet. Etter en uke med kurtisering begynner hun å sove over hos ham hver natt. Han er i himmelen. Hvordan kan han få henne til å bli? Han tar frem listen over steder i Sørøst-Asia han har lovet seg selv å besøke. Kanskje er det på tide å reise til disse stedene sammen med Fon? «Har du pass?» spør han når Fon kommer trøtt hjem. «Ja, det har jeg. Hvorfor spør du?» «Fordi jeg vil ta deg med på en 3 ukers ferie rundt i Sørøst-Asia.» Fon lyser opp som en sol. «Hvor skal vi dra?» Han må nå forklare planene sine.

Turen starter ved at de tar en taxi til Krabi, hvor de tilbringer en uke med å utforske de vakre øyene i området. Fon har aldri vært i Sør-Thailand før, så det blir en like stor opplevelse for henne som for ham. Øyhoppingen ender med at de tar båt til Phuket for å oppleve partylivet på Patong Beach. Her er det mist like mye jenter og galskap som i Pattaya skjønner han når han våkner fyllesjuk dagen etterpå. Etter frokosten flyer de tilbake til Bangkok, for en shoppingtur på Siam Paragon og MBK Center. Han ønsker å være spandabel så det ender med at hun får en nesten ny garderobe og en ny iPhone. Noe som gjør at hun stråler av lykke. Han stråler også av lykke når han ser hvor glad hun blir. Han skjønner nå gleden av å gi andre gaver. Det gir faktisk større glede enn å motta dem føler han akkurat nå.

Deretter tar de et elvecruise med buffet for å se Bangkoks landemerker fra vannet. Neste morgen flyr de til Cebu på Filippinene for å utforske øyene der. Etter en uke i paradis, tilbringer de to dager i Hong Kong, en by som imponerer med sin unike blanding av vestlig og østlig kultur. Fon får her utvidet garderoben sin ytterligere med flere dyre merkeklær. Turen går deretter til Ho Chi Minh, Kuala Lumpur og Singapore, før de avslutter ferien med noen avslappende og romantiske dager på Bali.

Han sparer ikke på noe under reisen. De bor på femstjerners hoteller og bruker limousiner der det er mulig. Han kjøper roser og vin overalt, og Fon føler seg som en prinsesse. Han storkoser seg også – han er ikke vant til å reise på første klasse med en nydelig jente ved sin side. Han tar bilder av alt de opplever og legger dem ut på Facebook, hvor han får mange positive tilbakemeldinger. Ingen av vennene hans har sett Fon før, men nå vet alle at de er sammen.

Når de er tilbake i Hua Hin igjen har de masse gode minnene med hverandre. Ferien har brakt dem nærmere hverandre, og han føler seg stadig mer sikker på at han har funnet den rette. Han prøver også å overbevise seg selv om at hun er sammen med han på grunn av han og ikke pengene. Hans skjønner at han kanskje er litt naiv her, men det er det han prøver å overbevise seg selv om. Det han med sikkerhet vet er at han er blitt forelsket igjen – første gang siden han møtte sin tidligere kone. Hjerte banker hardere bare han tenker på henne. Noe han gjør hele tiden. Det er vanskelig å tenke på noe annet.

Mange på Facebook lurer på hvem Fon er. Spesielt Svein er nysgjerrig. «Er det seriøst» spør han i en privat melding. «Ja, fra min side er det seriøst, men om hun er like seriøs gjenstår å se» svarer han. De blir enige om at Fon skal flytte inn til han. Det rimelige rommet han har leid siden Svein dro blir for lite for dem begge, så de blir enige om å prøve å leie et hus med svømmebasseng. Etter å ha sondert terrenget i noen dager finner de et 3-rom hus med et stort svømmebasseng som de leier. Huset ligger sentralt, bare 2-3 minutter med motorsykkel fra de store kjøpesentrene og bar-områdene, men huset er umøblert. De må derfor ut å shoppe alt de trenger av inventar, noe Fon synes er gøy.

For første gang i sitt liv blir hun kalt «madam» overalt hun går og enkelte kaller henne til og med P`Fon. «Madam» er et hedersord thailendere bruker for å beskrive velstående kvinner, mens P` er et ord de bruker for å beskrive dem som er eldre eller har en høyere sosial status enn dem. Det er ikke vanskelig å se at hun liker å bli kalt «madam» og få ekstra service overalt hun går. Han lar henne sole seg i glansen og være den selgeren må overtale for å få salget. Han prøver å kopiere hvordan Richard Gere skjemte bort Julie Roberts i filmen «Pretty Woman», hvor hun spilte rollen som en luksusprostituert. Han storkoser seg når han ser hvordan hun skinner og føler seg som en dronning. Det eneste han lurer på er hvor lenge vil denne lykkefølelsen vil vare?

Kapittel 9 – Kjærlighet kan ikke kjøpes for penger

Få dager etter at de har flyttet inn i det nye huset ser han at Fon ikke lenger har iPhonen han kjøpte til henne. «Hvor er iPhonen din?» spør han. Fon ser skamfullt ned i gulvet, venter litt, før hun mumler: «Jeg måtte selge den!» Han vet ikke om han hørte rett, så han hever øyenbrynene før han spør igjen: «Har du solgt iPhonen jeg gav deg?» Hun venter litt, mens hun fortsatt ser skamfullt ned i gulvet istedenfor å møte blikket hans, før hun nesten gråtende svarer: «Ja, jeg måtte selge den for å betale gammel gjeld». Han er sjokkert og skuffet, men han vet ikke hvordan han skal reagere så han blir sittende stille og se på henne. Han ser da at hun ikke har på seg gullkjede han gav henne. «Hvor er gullkjedet ditt?» spør han, skarpt. «Jeg måtte selge det også» svarer hun, før hun starter å hylgrine. «Hva!» skriker han omtrent tilbake til henne. «Har du solgt alt jeg har gitt deg? Jeg trodde du elsket meg». Han klarer ikke å sitte stille lenger, så han begynner å gå rundt i stua, men når han ser hvordan Fon gråter føler han seg skyldig. Han roer seg fort ned, før han går bort til henne og trekker henne ømt inn i armene sine. «Ikke gråt, fortell meg heller om denne gjelden og hvorfor du måtte selge mobilen og gullkjedet ditt» sier han med en mild stemme, for å vise henne at han ikke er sint på henne lenger. Han er nå mer nysgjerrig på å høre hva som har skjedd.

«Som jeg fortalte deg kom jeg til Hua Hin for å finne meg en mann, fortrinnsvis en utlending siden jeg ikke stoler på thai menn». Hun tar en kort pause, trekker pusten, før hun fortsetter med en gråtkvalt stemme. «Dette er bare halve sannheten. I Chang Mai gitt jeg arbeidsledig i lang tid. Jeg prøvde å bli en modell gjennom et modellbyrå, men det kostet meg bare masse penger. Jeg bygde meg opp en stor gjeld som jeg ikke klarte å tilbakebetale. Når jeg kom til Hua Hin håpet jeg at jeg ville klare å spare opp penger til å tilbakebetale gjelden, men jeg tjener for lite til jeg klare det. Derfor måtte jeg selge iPhonen og gullkjedet som jeg elsket så mye. Ingen har noen gang gitt meg så fine og verdifulle gaver noen gang» snufser hun.

Han skjønner nå litt mer, men han vet ennå ikke hvor stor gjeld hun har, så han spør. «Hvor stor er gjelden din?» «Den var 120.000 bath. Nå skylder jeg dem 54.000 bath» forklarer hun. «Hvorfor kom du ikke til meg og spurte om pengene istedenfor å selge gavene jeg har gitt deg?» lurer han på. «Fordi jeg ikke ville at du skulle tro at jeg var sammen med deg for pengene,» svarer hun. Han klarer ikke lenger å være sint på henne, selv om han fortsatt er svært skuffet over at hun har solgt gavene han har gitt.

120.000 bath er jo ikke mer enn rundt 35.000 kroner tenker han. I hans verden er ikke dette stor gjeld, men han skjønner at dette er et enormt beløp for henne, så han må spørre henne om hvor mye hun tjener. «12.000 bath i måneden, pluss gratis rom. Nå bor jeg ikke der, men jeg får ikke noe mer lønn av den grunn» svarer hun.  Han skjønner da hva hun mener med stor gjeld. For henne er dette 10 månederslønninger. «Jeg vil ikke at du skal gå rundt å tenke på gammel gjeld og være blakk hele tiden fordi du må tilbakebetale denne gjelden» sier han. «Jeg vil derfor betale resten av gjelden din, men da må du love å aldri påta deg gjeld igjen uten å ta dette opp med meg igjen» legger han til. Fon lyser nå opp som en sol og kaster seg om halsen på han. «Du er den snilleste mannen jeg noen gang har møtt. Jeg var nå redd du ville gjøre det slutt med meg og kaste meg ut» forteller hun, før hun gir han et vått kyss og klemmer han hardt.

Han vet at han ikke kan kjøpe kjærlighet med penger, men han kan heller ikke se den han elsker gå rundt å bekymre seg for en gjeld han enkelt kan gjøre opp, så lenge hun elsker han. Spørsmålet er bare om hun elsker han? Det er det han må finne ut av før han blir enda mer glad i henne, hvis det er mulig. Han tar buddha-amuletten i hånden sin og ser på den, samtidig som han spør den om dette er ekte kjærlighet fra hennes side. Han får selvfølgelig ikke noe svar, men han føler en indre ro, som om amuletten forteller ham å slappe av og at dette kommer til å gå bra.

Noen dager senere, mens han sitter hjemme i sitt nye hjem og leser lekser, ringer det på porten. Når han åpner, står hans thailanske nabo der sammen med to politibetjenter. Ingen av dem snakker engelsk, så han prøver febrilsk å forstå hva de sier. Men når det går opp for ham at naboen beskylder ham for å ha prøvd å drepe hunden hennes, ber han dem vente mens han ringer Fon. Han føler at thailandsken hans ikke er god nok til å forsvare seg mot slike alvorlige anklager.

Løsningen blir at han må bli med ned til politistasjonen, hvor Fon allerede venter. Der får han vite at noen har kuttet opp magen på hunden til naboen med en kniv, og hun er overbevist om at det er Normann som står bak. Når politibetjenten spør henne hvorfor hun er så sikker på at det er han, blir hun rasende. I stedet for å svare, beskylder hun betjenten for å stå på Normanns lønningsliste. «Hele politistasjonen står på Normanns lønningsliste!» skriker hun, før hun skryter av at mannen hennes er «big police» i Bangkok. Politibetjenten mister besinnelsen og ber henne ringe mannen sin. Normann får beskjed om å dra hjem, da han ikke lenger tror på et eneste ord hun sier. Det er tydelig at han ikke liker å bli beskyldt for å være korrupt. Han puster lettet ut. Det siste han ønsker er å bli arrestert for dyremishandling.

Senere på kvelden, under sin vanlige barrunde, får han høre rykter om at flere utlendinger har hatt innbrudd den siste uken. Han begynner å spekulere. Kanskje naboen også ble utsatt for innbrudd, men at hunden hennes forstyrret tyvene, som deretter stakk den med kniv? Tankene spinner, og han vurderer om han burde skaffe seg en hund for å beskytte seg. De fleste av naboene har hunder, men de er stort sett løshunder. Fon er imot å bruke mye penger på en hund og foreslår at de heller skal ta inn en løshund, men han vil ha noe mer robust og pålitelig—en hannrottweiler.

Han starter jakten på nettet og legger ut en annonse i flere Facebook-grupper. To dager senere får han en melding fra en tysker. Tyskeren forteller at han har fått kreft og må dra tilbake til Tyskland for behandling. Han har en nesten to år gammel hannrottweiler, King, med en solid stamtavle. Tyskeren, som er en pensjonert politihundtrener, har trent King selv som en K-9 politihund siden fødselen av. De møtes, og tyskeren demonstrerer Kings imponerende lydighet og effektivitet. Han blir umiddelbart imponert—han har aldri sett en slik hund, ikke engang på film.

«Hvor mye vil du ha for hunden?» spør han. «Hvis du kan gi meg 75 000 baht, er han din,» svarer tyskeren. Han liker hunden, så han nøler ikke. «Deal. Gi meg kontonummeret ditt, så overfører jeg pengene med en gang.» Pengene blir overført, og eieren begynner å trene han i hvordan han skal håndtere King. Etter et par timer tar de kvelden. Den første treningen gikk ikke så bra, men de blir enige om at tyskeren skal komme hjem til han neste dag for å fortsette opplæringen der. Når han kommer hjem med King, blir Fon både redd og sjokkert. Hun er redd fordi King er en stor rottweiler på nesten 60 kg som kan skremme hvem som helst, og sjokkert fordi han ikke hadde nevnt noe om at han skulle kjøpe en hund.

Hun roer seg imidlertid fort ned når King kommer og sleiker henne, før han legger seg rolig ned på beina hennes for å vise henne hvor han hører hjemme. Hjerte til Fon smelter og han finner fort ut at hun elsker hunder. Han føler seg lettet. Han var redd hun ville bli rasende.

Neste dag kommer tyskeren tilbake for å fortsette treningen. Det går mye bedre nå som King, Normann og Fon har blitt litt kjent med hverandre. Tyskeren skal ikke reise tilbake til Tyskland før om fem dager, så han kommer en til to timer hver dag for å trene dem i hvordan de skal håndtere King.

Treningen går strålende, og når tyskeren reiser, føler de seg trygg på at de kan håndtere King. Hunden ser også ut til å stole på dem, og det ser ut til at han allerede føler at dette er hans nye hjem. Han kjøper et halsbånd og prøver å gå en tur med King, slik vi gjør i Norge, men det går dårlig. Så snart de kommer 40-50 meter fra eiendommen møter de den første gruppen med løshunder som ombringer dem, mens de knurrer og bjeffer. De tør ikke angripe siden King er så stor, så de kan gå trygt videre, men det går ikke mange metrene før de møter en ny gjeng løshunder, som eier akkurat dette territoriet. Etter å ha gått 500 meter har de passet en mengde gjenger med løshunder som lager et helvetes bråk. Han er nå lei av alt dette bråket, så han snur og går hjem igjen. Det blir siste gang han går tur med King i nabolaget. Heldigvis er eiendommen stor nok til at King kan mosjonere seg der, og når det blir for varmt tar han seg en svømmetur i svømmebassenget. De ler av han og skjønne at han koser seg når han svømmer frem og tilbake i svømmebassenget.

Kapittel 10: Frisørsalongen

13. april er det Songkran, Thailands nyttårsaften. Den feires med en massiv vannkrig som varer én og en halv dag i Hua Hin. Dette er årets største festdag så folk er fulle allerede på formiddagen, og alle har vannpistoler de bruker til å sprute vann på hverandre, mens de smører hvitt babypudder i ansiktet på alle de møter. For første gang på snart 30 år får han lov til å være en liten drittunge igjen. Det eneste han ikke liker, er varmen som viser mellom 34 og 38 grader i skyggen. En varme som holder seg helt til slutten av mai.

Det er nå lavsesong, så de fleste av jentene som jobber i barene og på stranden, har reist tilbake til Isan, hvor de jobber som bønder til høysesongen starter igjen i desember. Han storkoser seg nå i Fon og King sitt selskap, med mange romantiske strandturer tidlig om morgen for å se på soloppgangen, før dagens tjas og mas starter. Han lever nå på skyene i sus og dus synes han.

Etter et par måneder begynner standturene å bli sjeldnere og humøret til Fon begynner å bli mer ustabilt. Normalt er hun en avbalansert jente som alltid smiler og ler, uansett hvordan han oppfører seg, men i de siste ukene har hun begynt å både bjeffe og bite. «Hva er det?» spør han en dag. Hun blir stille en stund før hun svarer. «Sjefen min har lagt ut frisørsalongen for salg. Jeg er derfor redd for at jeg mister jobben min når hun får solgt salongen.» Han ser forundret på henne, før han spør: «Hvorfor har du ikke fortalt meg dette tidligere?» «Fordi dette er mitt problem, ikke ditt» svarer hun. «Dine problemer, er mine problemer. Hvor mye ønsker hun for frisørsalongen sin?» «300.000 bath,» svarer hun. Han tenker seg litt og regner på det. Vi snakker om rundt 85.000 kroner tenker han, før han sier «Hvis du vil kan jeg kjøpe frisørsalongen til deg, hvis det får deg til å føle deg tryggere?» Hun ser på han lenge, før hun endelig spør: «Vil du virkelig gjøre det?» «Selvfølgelig, alt for min prinsesse» svarer han med et stort smil, som bli enda større nå han ser hvordan hun gløder opp mens forteller henne dette.

Dagen etter blir han med henne til frisørsalongen for å prate med eieren og bli enige om en kjøpskontrakt. Husleien er 13.000 bath per måned. Han ser et stort potensiale i frisørsalongen når han ser på salongen som en eier. Han foreslår derfor at de pusser opp frisørsalongen og river bakveggen for å få plass til 1-2 frisørstoler til. Fon er ikke uvillig, så det ender med at de maler lokalet innvendig og utvendig, og monterer speil på ende- og bakveggen for å gi kundene en illusjon at lokalet er mye større. For å skape en atmosfære kjøper de inn et lite stereoanlegg som skal spille rolig bakgrunnsmusikk og de setter opp et lite bord med en vannkoker og kaffe, samt mange grønne planter og en LED skjerm som står på høykant og viser et slideshow med ulike frisyrer kundene kan velge mellom. Hele oppussingen kommer på nesten 50.000 bath, men det er det vært. Omsetningen dobler seg nesten allerede første dag de er åpen igjen, og de høye omsetningstallene fortsetter hele uka. Fon får så mye å gjøre at hun må ansette en venninne som tidligere bare har jobbet deltid der. Dette ser ut til å bli en investering han ikke kommer til å angre på, tenker han, når han ser hvor entusiastisk Fon er når hun kommer hjem etter jobben for å fortelle hvordan arbeidsdagen har vært. Han synes selv at dette har vært moro. Det gav han en følelse av å ha noe meningsfylt å gjøre igjen.

Prosjektet har ført dem nærmere hverandre. De har nå noe felles å prate om. Det blir derfor til at han engasjerer seg mer for å prøve å hjelpe henne. Han får laget en enkel nettside og app hvor kundene kan booke en time for å klippe seg, og han finner en programvare som gjør det mulig å teste ut ulike frisyrer på kunden ved å ta et profilbilde av dem. Han kjøper en pad og installerer denne programvaren på denne padden slik at hun kan bruke den for å vise kundene hvordan de vil bli seende ut med ulike frisyrer. Fon elsker denne padden som gjør jobben hennes så mye enklere. Kundene blir også imponert, da ingen av dem har sett en frisørsalong ha dette før. Det fungerer så bra at hun må kjøpe inn en ekstra frisørstol for å øke kapasiteten.

På kveldstid lærer han henne om regnskap, over et glass vin og god mat som leveres på døra. Hun lærer å sette opp et drifts- og likviditetsbudsjett, og hvordan hun skal måle hvordan hun ligger an i forhold til budsjettene sine. Hun synes dette er litt vanskelig, men hun ser nytten så hun gjør så godt hun kan for å lære de enkle prinsippene han prøver å lære henne. Han synes selv dette er litt utfordrende siden han omtrent ikke har jobbet med regnskap siden han tok barchlor i finans for snart 20 år siden. De lærer nå en rekke nye sider ved hverandre gjennom denne prosessen, og han blir stadig mer sikker på at dette er den perfekte jenta for han. Hun synes også å være tiltrukket av han, men han er fortsatt ikke sikker. Sannsynligvis fordi han ikke har verdens høyeste tanke om sitt eget utseende og fordi hun er så vakker at hun kan få absolutt hvem hun vil. Han kan derfor ikke skjønne at hun velger å være sammen med han. Han håper bare at han ikke er en mellomstasjon til hun finner noen bedre.

Kapittel 11 – Besøk av turistpolitiet

Svein ringer og lurer på om han kan komme på besøk. «Selvfølgelig kan du komme, når kommer du?» Han lener seg tilbake, spent på å høre hva vennen har planlagt. «Jeg sjekket i går, og det ser ut som jeg kan få tak i en billett med avgang på fredag. Jeg kan bli i 1o dager, hvis du orker å ha meg der så lenge,» sier Svein med et smil i stemmen, før han bestiller billetten.

Nå Svein kommer blir han først introdusert for Fon, før de tar han med ut og spiser for å bli bedre kjent. Etter middagen reiser Fon hjem igjen for å legge seg, mens han ta meg seg Svein til bintabath for noen øl. Det blir ikke bare et par øl, det blir en mengde og de er ikke hjemme før tidlig om morgen.

Han våkner brått av at King bjeffer høylytt, samtidig som dørklokken ringer insisterende. Han gløtter på klokken—den er nesten 10. Med en tung følelse i hodet, kjenner han etterdønningene av en kraftig fyllesyke. Han stavrer seg ut av sengen og ned trappen, der han legger merke til en lapp på bardisken i kjøkkenet. Han plukker den opp og leser: «Er dratt til Fon for å klippe meg og kjøpe klær.»

King fortsetter å bjeffe uavbrutt, så han skritter raskt ut på terrassen for å se hvem som ringer på. Til sin overraskelse ser han en stor gruppe fra Turistpolitiet stå utenfor porten. Han har aldri hatt noe med dem å gjøre før, så han åpner porten forsiktig og går bort til dem, usikker på hva de vil. Lederen for gruppen ser alvorlig på ham og sier: «Vi har hørt at du er big mafia i Bintabath, stemmer det?» Han kjenner en bølge av panikk skylle over seg. Tankene raser gjennom hodet hans—blir han virkelig anklaget for å være en del av mafiaen? «Nei, jeg er ingen mafia. Jeg tror dere har kommet feil,» svarer han, og prøver å holde stemmen rolig. «Kan vi komme inn og ta en titt?» spør lederen. «Ja, selvfølgelig, men hva er det dere leter etter?» «Ikke noe spesielt, vi vil bare sjekke at du har papirene dine i orden.»

Åtte turistpolitibetjenter trår inn på eiendommen hans og begynner å rote gjennom skuffer og skap, på jakt etter noe mistenkelig. Lederen setter seg ned med han i stuen og ber om å få se alle relevante papirer: pass, bankbok, førerkort, studentbevis, gul bok og dokumenter for motorsyklene og bilen. Han, trygg på at alt er i orden, henter papirene uten bekymring. Etter tre kvarter tror han de er ferdige, men plutselig blir han bedt om å bli med ned til stasjonen. «Hvorfor?» spør han forvirret. «Lederen vår ønsker å prate med deg,» får han til svar.

Han ringer Fon og forteller henne om situasjonen med Turistpolitiet. Hun lover å møte ham på stasjonen.

Vel nede på turistpolitistasjonen blir han møtt av turistpolitisjefen, som holder Sveins pass i hånden. «Hvorfor har du Sveins pass?» spør sjefen. «Jeg har ikke hans pass,» svarer han rolig. «Svein er en god venn av meg, og han bor hos meg mens han er på ferie. Passet fant dere nok på gjesterommet mitt.» «Hvor er han nå?» spør turistpolitisjefen. «Han er på vei hit, eller så er han allerede her,» svarer han. «I morges la han igjen en lapp på kjøkkenbordet om at han skulle til kjæresten min for å klippe seg.»

Turistpolitisjefen forsvinner ut et øyeblikk og kommer tilbake med både Fon og Svein. Han setter seg ned igjen, denne gangen med en stor lovbok foran seg. «Du er pliktig til å melde fra til Immigrasjonspolitiet at du har en turist boende hos deg innen 24 timer etter ankomst. Ifølge Svein har han bodd hos deg i lang tid uten at du har meldt fra.» Normann og Fon prøver å forklare situasjonen på thai og unnskylder seg, men turistpolitisjefen smiler bare kaldt. «I tillegg er du i ulovlig besittelse av Sveins pass, noe som straffes med inntil åtte års fengsel i Thailand.» Både han og Fon blir sjokkert og målløs. «Hva? Jeg har ikke hans pass. Han bor hos meg, og han valgte selv å legge det igjen på rommet sitt.» Svein bekrefter dette, men turistpolitisjefen er urokkelig. «Det er ditt ansvar å sørge for at ingen legger igjen sitt pass på din eiendom,» sier han. Deretter tilbyr han Normann en mulighet: betal en bot på 100 000 baht, ellers blir han arrestert og ført for retten dagen etter.

Han er i sjokk. Han ber om tid til å tenke seg om, noe han får. Mens Fon krangler med politisjefen for å få han til å forstå dem, ringer han de politibetjentene han har fått telefonnummeret til. De kommer til turistpolitistasjonen for å prøve å hjelpe ham, men uansett hva de sier, står turistpolitisjefen fast. De lokale politibetjentene forklarer at Turistpolitiet er en uavhengig del av politiet, og de har ingen myndighet over dem med mindre de overfører saken til de lokale myndighetene, noe de ikke ønsker å gjøre i dette tilfellet. Han prøver også å ringe en advokat i Bangkok, men telefonen hans er enten slått av eller utenfor dekning.

Fon kommer til slutt rasende og setter seg ned ved siden av han. «Politisjefen nekter å bruke sunn fornuft. Det eneste han ønsker er å få penger, virker det som», sier hun. «Jeg vet det, men det er ingen grunn for deg å hisse deg sånn opp. Det hjelper lite» prøver han å si beroligende til henne, før turistpolitisjefen kommer tilbake og spør hva Normann ønsker å gjøre. Han ser på klokken og innser at banken stenger om en halv time. Han og Fon har sittet der i fire timer og argumentert uten resultat. Det er bare å gi opp. «Kan jeg overføre pengene via mobilen?» spør han. «Nei, du må betale kontant,» svarer turistpolitisjefen. «Da må jeg gå til banken først.» «Ikke noe problem. En betjent følger deg.»

20 minutter senere er han tilbake med pengene. Han leverer dem og får beskjed om at han er fri til å reise hjem. «Får jeg ingen kvittering?» spør han. Turistpolitisjefen sier noe på thai til sekretæren før han forsvinner inn på kontoret sitt. Sekretæren blir sittende i ti minutter for å fullføre noe, før hun skriver ut et dokument, signerer det og stempler det med flere stempler. Hun gir det til han, men alt står på thai, så han forstår ingenting. Han takker høflig og går ut. Ute ber han Fon oversette dokumentet. Hun forteller at det er en anmeldelse som noen har lagt inn mot ham, men at saken nå er henlagt. «Står det noe om pengene de fikk?» spør han. «Nei, ingenting om pengene. De går nok til turistpolitisjefen,» svarer Fon. «Vel, det kostet meg 100 000 baht.»

To timer senere ringer advokaten han har prøvd å kontakte. Han forklarer hva som har skjedd. Advokaten sier at dette er den merkeligste tolkningen av loven han har hørt, og at det ikke ville holdt i retten. Men han var redd og ønsket ikke å bli arrestert. Å sitte i et thailandsk fengsel er ikke noe å trakte etter, har han hørt. Advokaten forstår dette, men spør hvorfor han slapp dem inn. «Skulle jeg ikke det?» spør han forvirret. «Nei, du slipper aldri politiet inn på eiendommen din uten ransakelsesordre. For å få en ransakelsesordre må politiet gå gjennom seks ulike kontorer som må godkjenne den. Neste gang spør du om å se ransakelsesordren. Har de ikke seks ulike dokumenter fra seks ulike etater, har de ikke rett til å komme inn. Har de alle papirene, kan du fortsatt nekte dem å komme inn og be dem vente til advokaten din kommer.»

«Dette skulle jeg visst i går,» sier han oppgitt. «I Norge er det ikke mulig å nekte politiet adgang til eiendommen. Det var derfor jeg slapp dem inn.» «Du må huske på at du er i Thailand nå, ikke i Norge. Her fungerer ting litt annerledes,» legger advokaten til. Han er enig i dette.

Kapittel 12 – Ghost Rider MC

Svein synes virkelig synd på han. For å muntre ham opp, bestemmer han seg for å spandere en skikkelig biffmiddag på Prime, hans favorittrestaurant i Hua Hin. Det hjelper på humøret. Etter en herlig middag tar de turen ned til Binthbat, hvor de setter seg på et av hans stamsteder for å drukne sorgene i noen øl. «Fon er virkelig glad i deg» kommer det fra Svein.»Hvordan vet du det?» «Selv om jeg ikke kan noe thai var det ikke vanskelig å se hvordan hun sloss for deg hos turistpolitiet. Hadde hun ikke vært glad i deg hadde hun aldri gjort det» mener Svein. Normann er enig. Han så det samme når naboen kom og beskylde han for å prøve å ta livet av hunnen hennes. Han føler at Fon virkelig elsker han, Svein er enig. De blir sittende og prate om kjærligheten og livet i Hua Hin, eller mer presist om livet i Bintabath, hvor de tilbringer mesteparten av tiden sin. «Bintabath har ikke forandet seg mye siden jeg var her sist,» sier Svein. «Det mangler fortsatt en skikkelig vestlig bar her.» Han er enig, så de blir sittende å prate om hvordan den ideelle barren burde være.

Noen dager etter at Svein har reist hjem møter han Tod, thai-bikeren de leide motorsykler av i karaoke omrrådet. Han forklarer at han er President i Ghost Rider MC. De skal åpne sitt nye klubbhus i morgen så han inventerer Normann til åpningen. Dagen etter besøker han det nye klubbhuset. Stedet er i full festmodus, og han får hilse på de fleste medlemmene. Klubben er liten, bare rundt 20 medlemmer tipper han, hvor halvparten er nordmenn og svensker over 50 år. Tod spør han om han vil være med på en bikeweek til helgen.

«Hva er en bikeweek?» spør han nysgjerrig.

«Det er et MC-party arrangert av en MC-klubb, hvor inntektene går til veledighet» svarer Tod. «Vi har slike fester i Norge også,» kommer det fra han. Tod gir han en øl, før han forklarer at bikerfester i Thailand er annerledes enn i Europa og USA. «Her er alle klubbene venner. Når vi møtes på en bikerweek, er det for å feste sammen med andre som elsker motorsykler. Vi sloss aldri, og det er ikke uvanlig å se ti ulike klubblogoer rundt samme bord.»

Han liker denne tankegangen og lover å bli med på bikeweek-partyet til helgen. Mens han tar seg en øl legger han merke til hvor flott klubbhuset er innredet, dekorert med klubblogoer og suvenirer fra andre MC-klubber. Bordene er laget av gamle motorsykkelmotorer med glassplater på toppen, noe som gir stedet en helt spesiell atmosfære. Han er imponert og spør Tod: «Hvor mye penger har du brukt på å bygge klubbhuset?»

«Jeg tipper rundt 50 000 baht,» svarer Tod. De synes det er imponerende hvor mye han har fått ut av så lite penger. «Er det medlemmene som har spleiset på å bygge klubbhuset?» spør han. «Nei, klubbhuset har jeg bygd selv for egne penger, uten bidrag fra noen», svarer Tod, tydelig stolt.

Dagen etter går han til banken og tar ut 50 000 baht, før han drar tilbake til klubbhuset og ber om å få snakke med Tod alene. På kjøkkenet gir han Tod en konvolutt med pengene. Tod åpner den og ser sjokkert ut.

«Hva er dette?» spør han.

«Mitt bidrag til klubbhuset. Du sa at du hadde brukt 50 000 baht på å bygge dette stedet. Jeg syntes du hadde fått til mye med lite penger, så jeg tenkte jeg kunne bidra,» svarer han.

Tod tar imot pengene med et bredt smil og spanderer en øl på han som takk. Han vet ikke hvorfor han gav pengene til Tod, men noe sa at han burde gjøre det.

Lørdag ettermiddag er han tilbake på klubbhuset, som avtalt. Tod tar godt imot han og ber han sette seg ned. Etter en stund kommer Tod tilbake med en full patch medlemsvest med hans navn på. Han reiser seg opp, og Tod hjelper ham med å prøve vesten. Den sitter som støpt.

«Velkommen til Ghost Rider MC,» sier Tod før, han utbringer en skål.

Han blir varm om hjertet av medlemskapet, og de andre medlemmene kommer bort en etter en for å ønske ham velkommen til klubben. Stemningen er på topp, og en halvtime senere setter de kursen mot bikerweek-partyet, som ligger en times kjøring unna.

Når de ankommer, blir de guidet til en stor parkeringsplass hvor de får parkert bilene. De fleste av medlemmene kjører selvsagt motorsykkel, men Normann og noen få andre kjører bil. Han blir overveldet av synet som møter ham – det må være minst 1500 motorsykler på stedet. Han har aldri sett så mange samlet på ett sted før. Fascinert tar han bilder og studerer de ulike syklene før han finner klubbens bord hvor det er et stort party. Selv om det er over 1500 motorsykler fra 40-50 ulike klubber, ser han ikke en eneste slåsskamp. Alle virker å være venner som fester sammen, noe de aldri hadde forventet.

Senere tar Tod med han rundt på området for å introdusere ham for andre klubbmedlemmer fra andre klubber. Han føler en dyp stolthet og overraskelse over hvor raskt han har blitt en del av dette miljøet. Han hadde aldri trodd at han skulle ende opp som medlem av en 1% MC-klubb, og i hvert fall ikke uten å ha bedt om det selv. Men dette er Thailand, og her fungerer ting tydeligvis annerledes skjønner han.

Nå som frisørsalongen til Fon går på skinner tilbringer han stadig mer tid i klubbhuset, hvor de alltid har en kald øl på lur. Klubbhuset er ikke bare et sted hvor medlemmene møtes. Daglig stikker også en rekke medlemmer fra andre klubber og politifolk innom, for å utveksle sladder med Tod og de andre medlemmene. Politifolkene forsikrer ham om at de kan hjelpe med alle slags problemer, så lenge det ikke involverer narkotika. Han tar imot telefonnumrene deres og lover å ringe hvis han noen gang skulle trenge hjelp. Uten at han vet det blir dette hans inngangsbillett til underverden i Hua Hin, til den mørke siden av turistbyen ingen turister noengang ser når de er her.

I dag er det Tods 20 år gamle Harley som er problemet. Sykkelen er ødelagt, og han har ikke råd til å kjøpe delene han trenger fra USA. «Du kan få låne min Intruder til du får fikset motorsykkelen din» sier han til Tod. «Jeg ønsker å selge sykkelen. Hvis du klarer å selge den for minst 250.000 bath får du 10% salgsprovisjon». Han tar imot tilbudet om å få låne sykkelen og han lover å gjøre sitt beste for å få sykkelen solgt. Deretter spør han om å få låne 20.000 baht.

Normann blir overrasket. «Hvorfor vil du låne penger nå? Du har jo nettopp fått låne Intruderen min?» sier han. «Jeg trenger ikke penger til Harleyen. Jeg trenger dem for å kunne kjøpe tilbake pistolen min» forklarer Tod, før han fortsetter: «Jeg lånte den bort til broren min for noen måneder siden, men han mistet den. Nå kan jeg kjøpe en lignende pistol og få noen til å slå inn det gamle serienummeret på den, men det vil koste meg 20 000 baht.» Han blir stille. Han vet ikke hva han skal svare, så han bestiller en øl for å kjøpe seg litt tid. «Hvis du låner meg 20.000 baht, er pistolen din, hvis jeg kan få låne den» sier Tod. Han ønsker seg ingen pistol, men han låner han til slutt pengene fordi han forstår at pistolen betyr mye for Tod. Dagen etter kjøper han seg den brukte Harleyen han har siklet på et par uker. Han har nå investert alt for mye i kjøretøy, så han håper Tod klarer å få solgt den gamle sykkelen hans raskt.

På neste klubbmøte forteller Tod om suksessen han og andre bikere i Patchup Kirikhan har hatt med å sikre Riksvei 4. Tidligere hadde politiet problemer med ungdommer som kastet stein på biler fra en bro, for deretter å rane bilene når de stoppet. Etter at to lokale MC-klubber begynte å patruljere strekningen om natten, har angrepene stoppet helt. Nå ønsker politiet å opprette en gruppe med «frivillige BigBike Highway Police» som kan patruljere de store veiene i Thailand med motorsyklene sine, forklarer Tod. «De som ønsker å bli med, kan melde seg på nå på et dagsseminar som vil gjøre dem til «frivillige BigBike Highway Police» legger han til. Seminaret koste penger, så Tod oppfordrer alle til å bidra med det de kan. Han og de andre medlemmene som ønsker å være med legger 2000 baht i potten. To uker senere avholdes seminaret, og 500 motorsykler fra ulike klubber deltar. Når seminaret er over, får han utlevert et politi-ID-kort, et politiskilt og et diplom fra politisjefen. Han er nå formelt frivillig politimann for Highway Police.

Han kan ikke tro at han plutselig er blitt politimann gjennom å delta på et dagsseminar. Han ringer til Svein for å dele nyheten. «Du, gjett hva? Jeg har blitt politi,» sier han med et snev av stolthet i stemmen. Svein bryter ut i en høy latter som runger gjennom telefonen. «Du? Politi? Hvem skulle trodd det?» Han smiler og nikker for seg selv. «Jeg vet, det er helt absurd,» svarer han, nesten lattermild over hele situasjonen.

Kapittel 13 – Ideen om Red Angels blir født

Et par dager senere får han en invitasjon til en fest hos Ghost Rider MC. Han tar sykkelen og kjører ned. Festen er til ære for en klubb fra Malaysia som har kommet sørfra. Han benytter anledningen til å bli bedre kjent med Noi, som nylig har blitt medlem. Noi inviterer han til hotellet sitt, og neste dag tar han turen dit, til et sted han aldri har vært før.

Utenfra ser det ut som et vanlig hotell, men når han kommer til inngangen blir han stoppet av to dørvakter som spør hvem han er og hvorfor han kommer. Han forklarer at han er der for å møte Noi. De slipper han inn og viser han til et rekreasjonsområde, hvor en pianist spiller rolig bakgrunnsmusikk. Til venstre for pianisten er det en scene, hvor en mengde unge, sexy jenter i bikini sitter med et nummer på brystet. Når du bestiller en drink, kan du også velge en av jentene ved å angi nummeret.

Noi ønsker han velkommen og viser ham rundt på hotellet. Han forklarer at når en kunde kjøper en av jentene, er en suite med boblebad og champagne inkludert i prisen. Kunden har tilgang til jenta i inntil to timer, legger han til. Normann forstår raskt at dette er et bordell i førsteklasses stil. Jentene her er svært forskjellige fra de han har møtt i barene for turistene. Mens jentene i barene for utlendinger er gyllenbrune, er disse jentene bleke som porselen. De er også yngre, alle ser ut til å være mellom 18 og 24 år, noe Noi bekrefter. «Jentene jobber her i ti dager om gangen. Etter ti dager byttes de ut med nye jenter fra Bangkok. Alle jentene har gjennomgått legesjekk for å unngå smitte av seksuelt overførbare sykdommer» forklarer Noi. Proft opplegg, tenker han, mens han kjøper seg en øl.

Etter et par øl kommer Noi bort og introduserer han for en annen kjenning—borgermesteren i byen. Borgermesteren spør hvordan han trives i «kongens by» og hvorfor han har kommet hit i kveld. «Det er første gang jeg har sett en utlending her,» sier han. Normann ser seg rundt og innser at borgermesteren har rett—han er den eneste utlendingen der. Han forklarer at han er medlem av samme motorsykkelklubb som Noi og at han er her for å sjekke ut stedet hans. Mens de snakker, kommer også politisjefen inn og setter seg med en whisky. For første gang befinner han seg på et bordell, omringet av en mafiaboss, byens borgermester og politisjefen. Han forstår at dette er stedet hvor byens innflytelsesrike personer møtes for å se på damer og ta seg en drink. Han føler seg privilegert som har blitt kjent med Noi, som har introdusert ham for så mange viktige personer i byen—personer det er avgjørende å kjenne hvis man skal gjøre forretninger her, tenker han.

For å pleie disse kontaktene begynner han å stikke innom hotellet en liten tur omtrent daglig for å se hvem som er der, og sosialisere med dem som det er viktig å holde seg venner med. Han begynner nå å tenke stadig mer på hva han skal jobbe med. Han har nå funnet en jente han elsker. Det eneste han nå mangler er en meningsfull jobb ved siden av trygden. Finner han det er hans liv komplett.

Valgmulighetene for en utlendig som ønsker å starte noe i Hua Hin er imidlertid begrenset til noen få virksomhetsområder skjønner han etterhvert. Rådet alle gir er at han må starte med noe som er knyttet til hotell, restaurant, bar, golf eller eiendomsmegling. Dette er de eneste forretningsområdene en utlending kan tjene penger på i denne byen er konsensus blant folk flest.

Etter å ha grublet noen uker på baridéen han og Svein snakket om, tar han dette opp med Fon. Hun er ærlig og sier at hun ikke aner hva han bør starte med. «Du må starte med noe som du liker å gjøre, og som ikke koster for mye penger er det eneste rådet jeg kan gi,» svarer hun når han spør henne. «Jeg kommer til å hjelpe og støtte deg uansett hva du starter med» legger hun til. Han er fortsatt ikke sikker, men han har ingen bedre ideer. Et slikt utested som han og Svein har snakket om flere ganger nå er noe denne byen virkelig mangler. Han bestemer seg derfor for å åpne en bar i Bintabath. Det må være i Bintabath, siden dette er den mest trafikkerte turistgaten. Det er her pengene ligger.

Nå gjelder det bare å finne det rette lokalet. Han oppsøker alle barene i Bintabath for å høre om de er interessert i å selge baren eller få han med som en medeier. Han kjenner dem godt, siden han har vært en svært god kunde hos dem siden han flyttet hit, men ingen av barene er interessert i å selge eller få han med som en partner. Dette overrasker han, da han vet at de aller fleste barene taper penger. Han hadde derfor trodd de ville være interessert i å selge tapsprosjektet sitt eller få han med som medeier for å begrense tapet. Det er de ikke. Årsaken er enkel. Alle barene eies av en en thai jente som er gift med en utlending som har kjøpt baren til kona for at hun skal ha noe å gjøre og ikke selge kroppen sin. Når baren går med underskudd sender mannen bare mere penger slik at de kan fortsette som før. Han synes dette virker absurd, men sånn er det. Han må finne en annen fremgangsmåte for å få tak i lokalet han ønsker seg.

Kapittel 14 – Partnere

En dag mens han sitter i klubbhuset kommer en som heter Bon og setter seg ned med han. En sivil politimann som pleier å stikke innom de fleste av barene han pleier å sitte i. Han har et rykte for å være en av de mest korrupte politibetjentene i byen. Kanskje fordi han har ansvaret for å samle inn de svarte pengene som barene må betale til politiet for å kunne holde åpent til klokken 02:00 om natten. Normann tror han kjenner barmiljøet bedre enn de fleste. Han deler derfor barplanene sine med Bon og forteller han om problemene han har møtt så langt. Bon tenker seg om og sier at han kanskje kan hjelpe Normann hvis han får være med på prosjektet. Normann blir nysgjerrig og spør hva Bon har i tankene. Bon forklarer da at det store, laftede trehuset som ligger helt øverst i Bintabath, rett etter Hilton Hotel er ledig.

«Åh, det visste jeg ikke. Jeg trodde det var en gammel, fredet bygning som ingen brukte.»

Bon ler. «Nei, det er det ikke. Fram til for ett år siden var det en lukket pub med livemusikk, men puben ble stengt etter en razzia hvor de fant både ganja og jabba.»

«Hva er ganja og jabba?» spør han.

«Marijuana og amfetamin,» forklarer Bon. «Etter razziaen har lokalet stått tomt.»

«Men hvorfor har ingen leid det?» undrer han på.

«Politiet har hatt en pågående etterforskning der, men den er nå avsluttet. Hvis jeg tar kontakt med den kinesiske familien som eier eiendommen, kan vi kanskje få leid lokalet,» foreslår Bon.

Normann blir ivrig. For første gang føler han at han har et reelt håp om å finne et egnet lokale. Ikke bare er det egnet—det er også det beste og største lokalet i hele Bintabath. Han tar dette opp med Fon for å høre hva hun mener. Hun har ingen motforestillinger, så da er det bare å fortsette å sjekke dette ut, skjønner han.

Han bestemmer seg for å rådføre seg med Noi, som driver et suksessfullt bordell i byen, et sted hvor alle høytstående personer går jevnlig. Noi kan sikkert gi gode råd om hvorvidt dette lokalet er en god investering, og om ideen hans har en sjanse til å lykkes. Når han ankommer Nois hotell, er Noi opptatt, så han setter seg ned med en øl sammen med Toon, som har hatt ansvaret for oppussingen av Nois sted. Toon er en tidligere politibetjent som mistet jobben etter å ha blitt tatt for å selge amfetamin han hadde beslaglagt. Etter det har han jobbet som utbygger og livvakt for ulike personer, forklarer han. Han er også bestevennen til Bon.

Toon liker baridé og han kjenner den kinesiske familien som eier eiendommen. Når Noi endelig er ferdig med sitt møte, introduserer han Normann for Cay, en stor, kraftig thailandsk mann på rundt 190 cm, som nettopp har kjøpt hotellet av Noi. Normann blir kjempeoverrasket. Han ikke viste at Noi drev å solgte hotellet sitt, men han forklarer at han ønsker å frigjøre kapital for å flytte utlånsvirksomheten sin til Pattaya.

Cay viser seg å være utrolig sosial og full av humor, så hann koser seg fort i hans selskap. Etter et par timer med småprat forteller Cay at han også er medlem av en MC-klubb, men han er ikke et aktivt medlem. Familien hans driver et av de største markedene i Bangkok, men faren stoler ikke på ham, så det er kona hans som driver markedet, slik at han kan bo i Hua Hin med en av sine små koner. Har du flere koner tenker han. Han spør derfor om hvor mange koner han har.

«Tre», svarer Cay uten å nøle. «Jeg har en stor kone. Det er hun jeg offisielt er gift med. I tillegg har jeg to uoffisielle koner. De kalles små koner her i Thailand.» Han har aldri møtt en person som har flere koner, så han er nysgjerrig hvordan dette fungerer i praksis. «Så dine små koner er i praksis elskerinner», spør han. «Nei, en liten kone er ikke det samme som en elskerinne. En elskerinne er et utenomekteskapelig sidesprang uten økonomiske forpliktelser. Skal du ha en liten kone må du ta vare på henne både økonomisk og emosjonelt. Det vil si at du må gi henne et sted å bo, et kjøretøy og penger til livsopphold. Akkurat slik du gjør med din store kone», forklarer Cay. «Det høres dyrt ut», svarer han. «Ja, det er dyrt å ha mange koner. Det er sikkert og vist», svarer Cay med et stort smil. «Vet de om hverandre?» lurer Normann på. «Selvfølgelig. Det er umulig å holde noe slikt skjult». «Og det går bra?» Cay begynner å le høyt. «Å ha flere koner er et mareritt. Alle er sjalu på hverandre og mistenker hverandre for de rareste ting. Mesteparten av tiden bruker jeg til å roe dem ned. Å ha flere koner er ikke å anbefale», legger han til. «Hvorfor har du dem da?» lurer Normann på. «Det har bare blitt slik» er svaret han får.

Neste dag inviterer Cay han på middag på Mama Rosa, en italiensk restaurant rett overfor hovedpolitistasjonen i Hua Hin. Han takker ja, men når han kommer dit, blir han stoppet i en politikontroll for å ikke ha på seg hjelm. Han betaler boten på 600 baht uten å mukke, men når Cay får høre om det, forsvinner han ut for å prate med politifolkene. 5 minutter senere kommer han tilbake med 600 baht. «Jeg fortalte dem at du jobber for meg. Du skal ikke betale noe til politiet. Jeg betaler dem 150 000 baht i måneden for at jeg og mine ansatte skal være i fred. Neste gang du blir stoppet, sier du bare at du jobber for meg.»

Normann er skeptisk til om Cay mener alvor, men han takker likevel. Han nevner ikke at han allerede er frivillig BigBike Highway Police, noe som kunne ha hjulpet ham ut av kontrollen hvis han hadde vist dem ID-kortet. Under middagen spør han Cay om hans mening om barideen. Han svarer ærlig at han ikke kjenner de utenlandske kulturene godt nok til at han kan si noe om dette er en god forretningsidé eller ikke. Han er imidlertid interessert i buddha amuletten hans. «Kan jeg få se på den?» spør han ærbødig. «Selvfølgelig,» svarer Normann, før han forsiktig tar av seg amuletten og gir den til han. Cay holder amuletten mellom hendene sine og hver dem over hodet for å vise respekt for buddha, før han begynner å studere og spørre om amuletten. Han må nå forklare Cay hvordan han fikk amuletten. «Kan jeg kjøpe den av deg» spør han når han har hørt historien. «Hvor mye byr du?» Cay blir nå stille et par sekunder. «Jeg vet ikke nøyaktig hvor mye den er verdt, men jeg kan by deg en million bath eller så kan vi gå å få den taksert» svarer han. En million bath. Det var mye penger for denne amuletten, tenker han. Han vurderer å selge amuletten et par sekunder, men han husker da hva den gamle mannen sa. Ikke selg amuletten for penger. Den vil ikke bringe hell og lykke kjøperen. Han avslår derfor tilbudet.

Etter middagen med Cay blir han sittende og tenke på utestedet han ønsker å starte. Han skjønner at han ikke kan starte dette utestedet alene. Han trenger en partner som kjenner byen og som har nettverket som kreves for å bygge og drive dette utestedet. Han begynner å tenke på Bon og Toon som mulige partnere. De er faktisk de eneste som oppfyller disse kravene som han kjenner, bortsett fra Cay og Tod. Cay tør han ikke spørre, men Tod kan være et alternativ hvis de andre sier nei tenker han.

De sier at de kjenner gårdeieren slik at det kanskje er mulig å leie lokalet. Toon har renovert hotellet til Noi og Cay, så han har kompetansen som kreves for å bygge baren. Bon er pengeinnkreveren i gata og den som alle bareiere frykter. Er han med på laget trenger de ikke å være bekymret for at han skal komme og lage problemer. Han lager da bare problemer for seg selv, tenker han. Siden ingen av dem har penger må han låne dem de pengene de trenger for å bli partnere, skjønner han.

Når han kommer til klubbhuset forteller han Tod og de andre gutta om planene. Tod virker ikke særlig glad — kanskje litt sjalu fordi han ikke ble spurt om å være med, tenker han. «Du må være forsiktig med Bon og Toon» er det eneste han vil si, men han vil ikke fortelle hva han advarer han mot. Normann blir irritert og spør hva han egentlig vet, men Tod vil ikke si noe mer. Når han reiser fra klubbhuset føler han seg urolig av en eller annen grunn. Som om noe prøver å fortelle han at han må være forsiktig. Kanskje en naturlig tanke tenker han. Å starte et utested på andre siden av jordkloden i en kultur du ikke kjenner, men folk du ikke har kjent i mer enn noen uker er vel noe som kan gjøre hvem som helst urolig tenker han.

Han bestemmer seg for å ringe til Svein for å få hans syn på saken. Svein er skeptisk til å involvere en politimann som partner, men han ser også fordelene. Han ber derfor Normann om å være forsiktig. Noe han lover å være. Pengene har rent ut siden han kom til Thailand, så han trenger å få startet et utested som genererer penger i tillegg til trygden. Så langt har han brukt nesten 750.000 kroner av sparepengene sine, så han kun 1,3 millioner kroner igjen. Hvor mye av dette som vil gå med på å starte utestedet gjenstår ennå å se.

Kappitel 15: Chang Mai

For å bli bedre kjent med Bon, Toon og Tod har han lyst til å ta dem med på en motorsykkeltur nordover til Chang Mai og Chang Rai. En uke sammen på en motorsykkel vil gjøre at de lærer hverandre å kjenne på godt og vondt. Liker han dem fortsatt etter turen kan han ta dem med som partnere er planen hans. Fon kommer fra Chang Mai så da har han muligheten til å treffe foreldrene hennes hvis hun blir med og ønsker at han skal treffe foreldrene hennes. Han lufter forslaget for dem, og ingen har noe i mot turen. Faktisk tvert imot.

Tre dager senere er de klare for å reise. Fon ber han ta med seg noen varme klær, da det kan bli kaldt i Chang Mai. Kaldt? tenker han, hvor kaldt kan det bli her? Siden han kom har han aldri opplevd en dag under 25 varmegrader. Han tar derfor bare en ekstra olabukse og en langarmet genser.

Etter å ha pakket sekkene sine, fester de hjelmene og setter av gårde. Deres første stopp er Ayutthaya, den gamle hovedstaden i Thailand. De parkerer sykkelen etter nesten fire timer kjøring og utforsker de gamle tempelruinene, hvor de ærverdige Buddha-statuene og de rødbrune mursteinene bærer vitnesbyrd om en svunnen tid. Han lar seg fascinere av historien og tar seg tid til å rusle rundt, hånd i hånd med Fon, mens de forestiller seg hvordan livet må ha vært her for flere hundre år siden. Tod og de andre venter i klubbhuset til en MC klubb fra Ayutthaya til de er klare til å reise videre. Her har det møtt opp over 20 bikere for å vise respekt for Tod.

Etter noen timer på veien igjen, kommer de til Sukhothai, et annet historisk høydepunkt, med en annen lokal MC klubb. De finner et lite gjestehus for natten, hvor de blir ønsket velkommen med varme smil og en enkel, men deilig, thailandsk middag. Etter maten låner de sykler og utforsker Sukhothai Historical Park, mens de andre slapper av med en øl i klubbhuset til den lokale MC klubben, hvor det er full fest til ære for Tod. Å ta med seg Tod på denne turen var et sjakktrekk skjønner han. Han kjenner folk overalt. Det føles nesten som å reise rundt i landet med en pop-stjerne sier han til Toon. «Ja, Tod er utvilsomt en av de mest kjente bikerne i Thailand. Han står jo på scenen som konferansier på et titalls bikerweek partier hvert år, og det har han gjort i de siste 20 årene» forklarer Toon.

Neste morgen fortsetter de nordover. Landskapet endrer seg gradvis; slettene gir etter for bølgende åser, og luften blir kjøligere. Veien slynger seg gjennom fjellpass og skogkledde daler, og de kjører forbi små landsbyer hvor livet ser ut til å gå i sakte tempo. Underveis stopper de ved en veikant for å spise fersk frukt fra en lokal bod og nyte utsikten over de grønne åsene. «Det er som om hver kilometer bringer oss til et nytt postkortmotiv,» sier han entusiastisk til Fon på intercallen mens de kjører.

Plutselig får de se to små motorsykler som har krasjet i et kryss, men det ser ikke ut til at politiet ennå har ankommet. De stopper og han får beskjed om å ta på seg refleksvesten hvor det står «Big Bik Highway Police». Deretter går han ut i veien for å omdirigere trafikken rundt ulykkesstedet, mens de Bon ringer det lokale politiet for å varsle dem og sjekker sjåførene. Sjåførene trenger åpenbart en tur til sykehuset, men ingen er kritisk skadet. 20 minutter er det lokale politiet der, slik at de kan fortsette turen nordover.

Når det blir mørkt stopper for en øl i klubbhuset til en lokal MC klubb Tod kjenner. Her blir det et par øl og litt lokal sladder til maten, før de blir vist til et gjestehus hvor de kan overnatte for natten. Før de går å legger seg blir de sittende å prate om barndommen deres. Han finner da ut at Ton, Bon, Toon og Cay er barndomsvenner fra Ratchaburi, 125 km sør for Hua Hin. Når de kom til Hua Hin for drøye 20 år siden leide de et hus sammen, hvor det ble mye fest og moro skjønner han. De ønsket alle å bli politi når de var 18 år, men Ton hadde et rulleblad allerede på grunn av ulovlig motorsykkelkjøring når han var 15 år så kun Bon og Toon kom inn på politiskolen. Ton begynte på skole for å lære å bygge hus istedenfor, og han hadde et eget firma i mange år før han gikk konkurs etter en mislykket bikerweek hvor hadde kausjonert. Toon mistet jobben som politi for fem år siden når han ble tatt for å selge jabba. «Hvorfor solgte du drug? Du viste vel at du ville miste jobben din hvis du ble tatt?» spør han. «Hvis jeg ble tatt ja», svarer han, før han begynner å forklare hvordan det er å være en liten politibetjent i Thailand.

Når du er ferdig utdannet starter du som trafikkpoliti eller lignende. Når jeg startet tjente jeg 5.000 bath i måneden, men før jeg kunne tjene disse pengene måtte jeg for egne penger kjøpe uniformen og den skuddsikre vesten jeg trengte, samt walkie-talkien, håndjernet, motorsykkelen, pistolen og kulene til pistolen. Det kostet med langt over 100.000 bath, selv om jeg kjøpte både motorsykkelen og pistolen brukt. Hvordan kan en politibetjent med 5.000 bath i inntekt klare slike utgifter på en vanlig politilønning? Ingen klarer det. Det er derfor alle politibetjenter må skaffe seg svarte penger på andre måter. Jeg valgte å selge jabba til dem som var hekta på dette, mens Bon valgte å bli en pengeinnkrever istedenfor. Vi tjente begge godt med svarte penger, men på ulike måter. Det er disse svarte pengene som gjør at folk velger å bli politi i Thailand, forklarer han. Politiet er den eneste offisielle mafiaen i Thailand. Den uoffisielle mafiaen er dem som betaler penger til politiet for å få være i fred, ler Bon konformerende. Han vet ikke hva han skal svare. Han er helt lamslått av å få høre hvordan politiet egentlig fungerer her, så annerledes enn det han er vant med. Viktig å holde seg inne med dem da, tenker han mens de fortsetter å prate om fortiden sin.

Dagen etter er Chang Mai neste stoppested. Byen dukker opp som en oase i fjellene, med sine templer, markedsgater, og en rolig atmosfære. Før de besøker foreldrene til Fon bestemmer de seg for å først kjøre opp til Wat Phra That Doi Suthep, et av Thailands mest kjente templer, som ligger på en fjelltopp med utsikt over Chiang Mai. De kjører opp de svingete veiene til tempelet, og når de kommer frem, blir de møtt av den blendende skjønnheten til det forgylte tempelet som skinner i solen. De går hånd i hånd opp de siste trappetrinnene, omgitt av pilegrimer og besøkende, og føler en dyp ro når de står foran tempelets helligdom.

Mens de står der og ser ut over Chiang Mai, tar han Fon i armene sine. «Denne turen har vært alt jeg håpet på og mer,» sier han. Fon smiler, legger hodet mot brystet hans, og ser ut over byen som brer seg ut under dem. «Det har vært en uforglemmelig reise,» svarer hun. «Og den er ikke over ennå.» Deretter setter de seg på motorsykkelen for å kjøre hjem til foreldrene til Fon, som blir enormt glade for å se dem når de kommer. Fon gir lillebroren sin noen penger, før han farer av gårde på en saleng for å handle.

Det tar ikke lang tid før det lille huset deres er fult av naboer som er kommet for å hilse på kjæresten til Fon, men han ønsker å ta seg en dusj før han begynner å feste etter den lange turen. Han blir vist til rommet deres, før han går for å ta seg en dusj. Rommet har ikke varmt vann, men det gjør ingenting – en iskald dusj er akkurat det han trenger. Når han kommer ut begynner det å lukte grillet gris og kylling, og stadig flere naboer strømmer til. Ølen åpnes, og alle roper «chokti» – som betyr «skål» på thai. Stemningen stiger, og mange vil prate med han og vennene han har med. Han føler seg plutselig som en kjendis alle vil prate med.

Sola går ned klokka halv sju, og en halv time senere er det beksvart. Temperaturen dropper da fort. Når klokka passerer ni, fryser han så mye at han hakker tenner. «Du må ta på deg mer klær» sier Fon.

«Jeg tok bare med meg en olabukse og denne langermede genseren,» svarer han skjelvende. Fon ler og går for å få lånt en jakke fra en nabo. Den er ikke spesielt tykk, men den hjelper. «Hvor kaldt er det nå?» spør han.

«Seks plussgrader,» svarer hun.

«Visste ikke at det kunne bli så kaldt i Thailand,» mumler han.

«Jeg ba deg ta med deg varme klær,» sier Fon lattermildt.

«Jeg trodde ikke det kunne bli så kaldt,» svarer han, mens han prøver å varme seg med en iskald øl.

De minste har nå gått og lagt seg, mens de voksne blir sittende rundt bålet, hvor de griller og synger til musikken fra en gitarist.

Når ølet tar slutt utpå natta, får han smake på lao khao, Thailands svar på dårlig hjemmebrent. Det blir bare med en slurk; det er det verste han noen gang har smakt. Alle bryter ut i latter når de ser reaksjonen hans. To minutter senere kommer en annen nabo med en flaske SangSom. Det er onkelen hans sin favoritt, så den kan han drikke uten problemer. Festen kan fortsette!

Selv om alt er primitivt her, har det sin egen sjarm. Huset er et lite mursteinhus med betonggulv, hvite vegger og blikktak. Det består av en stor stue, et toalett og tre små rom. I stua står et stort kjøleskap, et bord med en riskoker og vannkoker, en liten TV og en stor vifte midt på gulvet. Maten lages utenfor på en gassbrenner, og den spises utenfor på bambusmatter, der alle sitter med beina i kors. Når han går inn i huset for å tisse, ser han plutselig to store rotter løpe over stuegulvet. «Det skulle mamma ha sett,» tenker han og smiler for seg selv. Moren hans er livredd rotter, og hadde hun sett dette, ville hun gått helt av hengslene.

En gang utpå natta sovner han. Neste morgen våkner han i smerter og svette. Han har vondt i ryggen og hoftene etter å ha sovet så hardt. Det primitive livet hadde sin sjarm i går kveld, men ikke akkurat nå. Moren til Fon disker opp med en fantastisk thai-frokost som de spiser rundt et bord på utsiden. Etter frokosten går Normann en tur rundt på eiendommen for å se hvordan de bor.

Plutselig hører han en hvesende lyd og ser noe bevege seg i det høye gresset. Han stopper brått og retter oppmerksomheten mot lyden. Først ser han ingenting, men når han ser nærmere etter, oppdager han en stor konge-kobra som skinner i sollyset. Den står klar til angrep med sin store hette utslått. Hjertet hans hopper over et slag av frykt, og pulsen stiger dramatisk. Han vet at konge-kobraen er en av verdens farligste slanger, men han kan ikke la være å beundre skjønnheten og styrken i dette majestetiske dyret. Han rygger forsiktig unna, mens han holder øyekontakten med kobraen for å vise respekt. Etter en stund slipper kobraen ned hetten og forsvinner raskt bort. Normann puster lettet ut og går forsiktig tilbake til Fon for å fortelle henne om hva han nettopp opplevde.

De tar farvel med foreldrene til Fon og setter seg på syklene igjen for å fortsette ferden nordover mot Chang Rai ved å følge en av de mest berømte rutene i Chiang Mai og Chiang Rai-området. Veien slynger seg gjennom frodige, grønne fjell, hvor rismarker og teplantasjer strekker seg ut så langt øyet kan se. Fon holder rundt han, kjenner vinden ruske i håret og varmen fra solen som kysser huden. De smiler bredt til hverandre, lykkelig over friheten som bare en motorsykkeltur kan gi.

De kjører gjennom små landsbyer hvor barn leker langs veikanten, og lokale selgere tilbyr friske frukter og mat langs veien. Etter en time på veien, tar de en pause ved et lite fossefall, hvor vannet spruter friskt ned fra fjellene. De setter seg ved bredden, spiser noen snacks de har tatt med seg, og nyter lyden av naturen rundt dem. Han tar Fons hånd, og ser på henne med ømhet i blikket. «Dette er akkurat slik jeg drømte det skulle være,» sier han.

De fortsetter videre, og snart begynner veien å stige bratt oppover. Svingene blir skarpere, men de manøvrerer sykkelene med ro og kontroll. Fon ler av spenningen, kjenner adrenalinet pumpe når de suser gjennom de krappeste kurvene. De passerer utkikkspunkter hvor fjellene reiser seg majestetisk rundt dem, og tåken som henger lavt, gir landskapet et trolsk preg.

Etter noen timer når de et tempel på en fjelltopp. De parkerer sykkelen og går opp de siste trappetrinnene til tempelet, hvor en gigantisk Buddha-figur skuer ut over dalen nedenfor. De blir stående i stillhet, side om side, og nyter utsikten. «Tenk at vi får oppleve dette sammen,» hvisker Fon, og han nikker. Det er vakkert.

Når solen begynner å nærme seg horisonten, setter de seg på sykkelen igjen og kjører videre mot Chiang Rai. Veien ned fra fjellet er like vakker som turen opp. De ser solen male himmelen i rosa og oransje farger, og han vet at denne dagen vil være et minne han vil bære med seg for alltid. Det begynner nå å bli mørkt, men de ser Chang Rai glitre i det fjerne. Ton gir tegn til at de skal kjøre forbi traileren foran dem på innersiden. Han ligger rett bak han, så han nøler litt før han følger etter. I det han legger seg inn i krabbefeltet hører han ett smell, før han ser Tod og sykkelen hans faller i grøfta. De hogger inn bremsene og klarer så vidt å stoppe uten å treffe dem. Tod har truffet en gammel saleng, det vil si en liten motorsykkel med sidevogn. Sjåføren av salengen ligger urølig i grøfta, mens Tod etter hvert klarer å stable seg på bena igjen. Bon sjekker pulsen til sjåføren av salengen. Han er død. De ringer det lokale politiet, før de setter seg til vente på sykebil, det lokale politiet og en pick up som kan kjøre sykkelen inn til politiet og deretter til verkstedet.

Når politiet kommer må alle bli med inn på politistasjonen. Etter at alle er avhørt får de lov til å reise igjen, men Tod må bli igjen til neste morgen for å avgi forklaring til høyere offiserer. Han er litt bekymret for Tod, men de andre ber han bare ta det med ro. Tod har kontakter overalt. I morgen er han ute igjen og vi kan fortsette så snart vi har fått reparert motorsykkelen. Neste morgen ringer Tod og lurer på om de ikke kan komme og hente han. De kjører til politistasjonen, hvor han sitter og venter på dem. Sykkelen har han allerede fått sendt på et verksted. Den vil være klar om to dager igjen. Det eneste problemet han hadde var at pistolen hans var boret opp fra 9 til 11 mm for å kunne bruke samme ammunisjonen som brukes i magnuss 44. Han kjenner heldigvis flere på stasjonen, så det ordnet seg.

De har nå to dager i Chang Rai, så de har tid til å få sett Det hvite templet, Det blå templet, Det svarte huset og nattmarkedet. De blir nå bedre kjent med hverandre, da dagen går med til å småprate om tusen uviktige ting som føles litt viktig der og da. Til slutt er Intruderen klar igjen slik at de kan legge turen tilbake til Hua Hin igjen. De føler at de begynner å bli lei av å kjøre sykkel nå, bortsett fra Tod som må være født på en sykkel så hekta som han er. Det blir mange stopp på veien tilbake også for å hilse på andre bikere Tod kjenner. Når de er tilbake i Hua Hin igjen føler han at dette har vært en oppdagelsesreise, ikke bare av landet, men også av hverandre. Han vet at han vil huske denne turen så lenge han lever.

Kapittel 16 – Planlegging og bygging

Selv om han uroen han har følt siden han reiste fra klubbhuset etter at han fortalte Tod at han vurderte å ta med Bon og Toon i planene sine fortsatt er der, har turen gjort at han føler seg mer sikker på at det er riktig å ta dem med seg. Dette for å unngå å få problemer med Politiet, den virkelige mafian i landet i følge dem, og siden Toon har kompetansen til å stå for byggingen har han da alt han trenger. Fon liker imidlertid ikke ideen. Fon sier at hun skjønner at han ønsker å starte et utested for å ha noe å gjøre, men hun liker ikke dem hun tar med seg.

«Bon er den som samler inn alle svarte penger for politisjefen i Hua Hin, mens Toon mistet jobben i politiet fordi han ble avslørt som en dopselger. Etter det har han livnært seg på å gjøre de ‘skitne jobbene’ for de han jobber for. Noi og Chai er dem vi kaller for ’mafia’ her i byen, de er ’untotchable’ siden de betaler penger til politiet for å få beskyttelse, mens Tod er en av de mest kjente MC-presidentene i landet og en politiet samarbeider med» sier Fon bekymret. «Det var da fælt hvor mye du vet. Jeg har ikke fortalt deg alt dette, så hvor har du dette fra?» spør han.

«Som frisør får du høre de dypeste hemmelighetene til kunden mens de blir klippet eller får neglene stelt» ler hun kort tilbake, før hun fortsetter. «Dem du omgås med er dem normale folk prøver å unngå. Du allierer deg med dem. Det bekymrer meg.» Han trekker pusten dypt før han forklarer hvorfor han har alliert seg med Bon og Toon. «De er skurkene de andre barene er redde for. Ved å ha dem med som partnere er jeg garantert at de ikke kommer til å ødelegge for meg. De ødelegger da bare for seg selv» legger han til. Fon forstår hans intensjon, men han kjenner ikke thai kulturen ennå. Hun er derfor redd de bare vil prøve å lure han og knekke han når han ikke gjør som de vil. «Hvem skal du gå til hvis du får problemer?» spør hun. «Politiet? De vil ikke hjelpe deg hvis du får problemer med Bon.»

Han begynner nå å tenke. Det Fon sier stemmer, men dette er noe han ikke har tenkt på før. Han har kun fokusert på de positive sidene ved dette partnerskapet. Kan han lage en felle for seg selv? Han blir sittende å tenke, noe Fon ser. «Ikke bekymr deg. Jeg er bare litt hønemor fordi jeg elsker deg og er redd for at du skal rote deg borti feil folk» ler hun for å berolige han, uten at det hjelper. Han ser på buddha-amuletten han har rundt halsen, men den gir selvfølgelig ikke noe svar. Han føler seg fortsatt urolig. Amuletten gir han ikke den indre roen han fant når han spurte om Fon var den rette, men dette trenger ikke å ha noe med amuletten å gjøre tenker han. At Tod også har advart han anser han bare som sjalusi fordi han selv ikke ble spurt. De har nå vært på en langtur sammen og der kom det ikke frem noe som tilsa at han bør være forsiktig med dem.

Etter noen timers tenking velger han å setter opp et forslag til en låneavtale med Bon og Toon. Planen hans er å starte et selskap med 2,5 millioner i aksjekapital, hvor han eier 60% av selskapet gjennom et thai selskap som han ønsker at Julie skal sette opp for han. Bon og Toon får låne til sammen 1 million bath av han, noe som gir dem en eierandel på 20% hver. Lånet kan sies opp med 1 ukes varsel, og hvis de ikke kan betale tilbake, går aksjene tilbake til hans thai selskap. Når utkastet er klart får han Julie til å lese gjennom låneavtalen, og etter noen justeringer oversetter hun den til thai. Deretter setter han opp et møte med Bon og Toon, der han legger frem planen for dem. De er begge med på ideen, spesielt siden han låner dem pengene de trenger. Dagen etter at låneavtalen er underskrevet setter Julie opp thai selskapet som skal eie utestedet og thai-selskapet hans, hvor han eier alle de stemmeberretige aksjene.

Når han tror alt går på skinner bryter helvete løs. Fon blir fly forbannet, for å si det mildt, når hun får høre hvem Julie er. Han trodde hun ville sette pris på hans ærlighet, og forstå at han ikke er interessert i henne. Det gjør hun ikke. Hun er sjalu og tror at hun er hans elskerinne, spesielt når hun får sett bilde av henne ved at hun oppsøker hennes Facebook profil. Etter flere timer med diskusjon og lovnader roer hun endelig ned, men hun liker absolutt ikke at han har kontakt med henne. Hun ønsker at han skal finne seg en annen juridisk rådgiver. Han lover å gjøre det, men i dag er hun den eneste han kjenner og halvveis stoler på. Hun forstår dette, men han må love å finne seg en annen juridisk rådgiver så raskt som mulig, påpeker hun.

Sammen med Toon oppsøker han den kinesiske familien som eier lokalet han ønsker å leie. Eiendommen er til leie, men monarken i familien ønsker alt for mye i leie. Etter et par dager med intense forhandlinger blir de til slutt enige om en treårig leieavtale, med rett til å fornye avtalen to ganger. For å få leiekontrakten må de betale 1,8 millioner baht i nøkkelpenger og 45 000 baht i månedsleie. Husleien må betales på forskudd for ett år av gangen. Det positive er at eiendommen har en pub-lisens som gir dem rett til å servere alkohol og ha livemusikk til klokka fem om morgenen. Dette er en lisens ingen andre utesteder i byen har. Alle andre utesteder må stenge senest klokka 2 om natta, bortsett fra karaoke området som har en spesiell avtale med politiet. Dette gir dem et enormt stort konkurransefortrinn som de har tenkt å utnytte til det fulle, men lisensen utløper om 22 måneder og vil ikke bli fornyet får de beskjed om.

De starter planleggingen av den nye baren med stor iver. Etter mange intense diskusjoner bestemmer de seg for at baren skal hete «Red Angels», inspirert av «Hells Angels». Slagordet deres blir «Heaven or Hell», mens han blir selskapets eneste direktør, noe som gir ham fullmakt til å ta alle avgjørelser på vegne av selskapet, men han har ikke lov til å jobbe fysisk i baren.

Han føler nå en enorm glede av å ha noe meningsfylt å gjøre igjen. En følelse han ikke har kjent siden han jobbet som dykker for drøye to år siden. Han innser at han har gått igjennom en lang og mørk periode som er i ferd med å lysne nå. Han gleder seg plutselig til å våkne for å gå på jobb, selv om han ikke har arbeidstillatelse som gir han tillatelse til å jobbe. Det han holder på med er heldigvis ikke definert som å jobbe etter thailandsk lov, så da går det greit.

Han har allerede skaffet seg et visuelt bilde av hvordan han ønsker at Red Angels skal se ut og drives. For han er Red Angels ikke noe innoverende, da dette er en typisk hi-class nattklubb som finnes i alle større europeiske byer. Men for thaiene i Hua Hin er dette noe revolusjonerende i forhold til hvordan de har vært vant til å drive et utested. Hans utfordring er å få dem til å forstå alle detaljene i hans visjon og få dem til å være enige i den. Noe som skal vise seg å bli en stor utfordring. De vet ikke engang hva en visjon er, og planleggingen begrenser seg til å tenke røft igjennom hva som skal skje i dag og til dels i morgen.

Han er ikke vant til sånt ustrukturert arbeid. Som dykker er det viktig at ingenting overlates til tilfeldighetene. Alt må være «timet og tilrettelagt» som Egon Olsen i Olsenbanden pleier å si. Heldigvis er det han som sitter på pengene, så ingenting skjer før han tillater det og blar opp pengene jobben koster. De må derfor planlegge de store linjene før de resten av veien blir til mens de går.

De bestemmer seg for å åpne opp den lukkede trebygningen ved å fjerne fronten mot gata. Dette vil gi en åpen og lys løsning med flere bord ute i gågata. Toalettene må byttes, og en helt ny bar må bygges. Inspirert av Coyote Ugly filmen blir de enige om at bardisken skal være så solid og bred at jentene kan danse på den. Bakerst i lokalet bygges det et dansegulv i pleksiglass med diskolys som følger musikken, samt en DJ-boks. De 300 år gamle treveggene beholdes, mens det installeres en mengde lasere, spotter og andre spesialeffekter i taket for å skape lyseffekter til nattklubben ingen har sett i Hua Hin før. De blir også enige om at Red Angels skal ha inventar som skape et eksklusivt preg. Utestedets farger er rødt og svart, med utstrakt bruk av krom og speil for å skape en illusjon av at utestedet er større enn det faktisk er. Baren skal ikke ha biljardbord, siden dette tar for stor plass og er noe alle andre barer har. For å gjøre det enkelt å se hvem som jobber der, blir de enige om at de ansatte må ha en sexy uniform, kort hvit topp og rødt miniskjørt, og for å kunne dokumentere hva som skjer i baren blir de enige om å installere CCTV-kameraer. Bortsett fra dette er de uenige om det meste.

Bon og Toon ønsker livemusikk i tillegg til DJ-en, men dette vil koste mye penger. Han er derfor imot ideen, da en nattklubb ikke har livemusikk, men en DJ som spiller dansemusikk. De diskuterer også inventaret. Toon og Bon ønsker å kjøpe inventaret på billigsalg, slik de andre barene har gjort, mens han ønsker å skape en eksklusiv nattklubb med høy kvalitet på alt inventar. Etter mye diskusjon må de gi etter, siden det er han som sitter på pengene.

Et annet stridspunkt er om baren skal være en lady-bar eller ikke. Bon og Toon mener at det er her pengene ligger, men Normann nekter. «Denne baren skal tjene penger på å selge alkohol og underholde gjestene, ikke på å selge jenter,» sier han bestemt. Det er greit at jenter kommer til baren på eget initiativ for å plukke opp kunder, men baren skal ikke ta noen bar-fee. Lady-drinks er greit, men ikke bar-fee. Etter et par timers diskusjon må de motvillig gå med på dette også.

Mens de sitter å diskuterer begynner han å tenke på hva hans nye partnere egentlig sier. Bon er politi og er den som insisterer på at vi skal starte et utested som selger damer til turistene. For han som er vokst opp i et samfunn hvor det er galt å kjøpe sex, er det sjokkerende å høre at det er en politimann som insisterer at Red Angels bør selge damer for å tjene mest mulig penger. Han skjønner at deres moral er vesentlig forskjellig.

De er også i mot digitale kassasystemer som skal gjøre det vanskelig å stjele og sikre et nøyaktig regnskap, ved at alle bestillinger blir registrert før kunden får drinken. De mener dette vil gjøre at det tar lengre tid å ekspedere hver enkelt kunde. De er også i mot bruk av målebegre for å lage drinker. Også dette mener de vil gjøre at det tar for lang tid å ekspedere kundene. Når han hører argumentene dere ønsker han nesten å le, men han forblir alvorlig. «Uten målebegre er det altfor enkelt for ansatte å gi ut gratis drinker uten at vi merker det. Dette er den sikreste måten å tape penger på,» forklarer han, før han minner dem om at dette er hans ide og hans penger. De må derfor motvillig gi seg til slutt.

Han skjønner at de ikke bare har svært ulikt syn på hvordan en bar og nattklubb bør se ut og drives. De har også en vesentlig forskjellig moral. Det virker nesten som om de ønsker å fjerne alle muligheter for å kunne kontrollere hvor mye penger som blir slått inn på kassa. Han håper han tar feil. Ingen andre barer i området bruker målebeger eller har digitale kasser, så dette er kanskje ikke et forsøk på å lure han, men deres syn på hvordan en profesjonell bar bør drives. Det er kanskje dette som gjør at Bintabath ennå ikke har en skikkelig nattklubb, tenker han mens de fortsetter å diskutere byggingen. De blir enige om at Toon skal ha ansvaret for byggingen, mens Bon skal markedsføre baren og ordne skjenkebevilgningen. Hans oppgave er å ta seg av innkjøpet av utstyret og inventaret de trenger.

Han tar med seg Fon til Chinatown i Bangkok for å kjøpe lyd- og lysutstyr. Når de ankommer Chinatown får har se en labyrint av små butikker som selger alt mulig av elektronikk i trange smug. Alt skjer i et hektisk tempo, og han er usikker på hvordan han skal unngå å bli lurt. Heldigvis har Fon erfaring med å prute på markeder. Hun tilbyr selgerne en tredjedel av prisen de forlangte, og etter hard pruting lander de som regel på en pris som ligger 20–40 % under opprinnelig prisforlangende. Etter tre dager i Chinatown har de fått kjøpt mesteparten av utstyret de trenger.

Nå gjenstå det bare å bygge Red Angels. Det jobbes nå 12- og 14-timers skift for å få Red Angels ferdig i god tid før høysesongen. Normann er helt oppslukt i byggingen av baren. Hver kveld snakker han om hvordan den kommer til å bli til alle han møter. Noe som gjør at han treffer mange utlendinger som tidligere har prøvd å åpne en bar i Thailand. Ingen av dem har klart å tjene penger på det, og alle har endt opp med å måtte sponse baren i lavsesongen. De fleste dømmer derfor ideen hans nord og ned, noe som motiverer han til å jobbe hardere.

Han har ikke vært innom klubbhuset på lang tid på grunn av planleggingen og byggingen av Red Angels. Når han stikker innom legger han merke til at Intruderen hans fortsatt er borte. «Hvor er Intruderen min?» spør han. «Den står hjemme hos familien min i Ratchaburi,» svarer Tod. «Jeg kjørte dit forrige uke, men det begynte å sprutregne, så jeg måtte parkere sykkelen og ta en bil tilbake. Jeg vil hente den i løpet av neste uke.» «Ok, den har bare godt av å få seg en kjøretur nå og da,» svarer han.

Han er nå helt fokusert på byggingen av baren. Den er nesten ferdig, men de mangler fortsatt kasserer og servitører. Både Toon og Bon har flere jenter de foreslår til disse rollene. Normann, litt naiv, tror de bare er ute etter å finne de best kvalifiserte, så han lar dem velge hvem som skal være kasserer og servitører, slik at han kan konsentrere seg om å ta en siste tur til Chinatown for å kjøpe inn det siste utstyret de trenger.

Før han reise til Chinatown tar han med seg Fon ut på en bedre middag på en av hennes favoritt restauranter for å vise henne at han ikke har glemt henne. Mens de spiser spør han henne om hun er sjalu fordi han ofte ikke er hjemme før på morgenkvisten, og når han komme hjem er han ofte full. «Jeg var det i begynnelsen siden jeg ikke kjente deg så godt, men ikke nå lenger», svarer hun. «Ikke nå lenger, hva mener du?» lurer han på. Det tar tid å bygge tillit forklarer hun. «Siden du er en ung og kjekk kar med penger var jeg i begynnelsen redd du var en sommerfugl som fløy fra blomst til blomst for å høste mest mulig hektar på kortest mulig tid. Jeg leide derfor en drosjemotorsykkel som pleier å stå parkert utenfor baren du drikker i til å holde et øye med deg og ringe meg hvis du var utro.» Han er sjokkert over historien, men det gleder han enormt. For han er dette et synlig bevis på at hun elsker han. «Så du stoler på meg nå?» spør han. «Ja, jeg gjør det nå» svarer hun med et smil som får hjerte hans til å smelte.

GÅ TIL SIDE 2